Europabloggen.no

Silvio blir 75. Den italienske statsministeren Silvio Berlusconi fyller 75 år idag. Mens Europa diskuterer gjeldskrise og euroens fremtid er Silvio opptatt av unge damer. Foto: Dag Yngland

Hver dag går Silvio Berlusconi frem foran speilet og sier.

— Ja! Jeg liker meg, jeg liker meg!

Det gjorde han sikkert også på idag. For nå fyller “Il Cavaliere” 75 år.

_ Den som liker seg selv blir også likt av andre, mener Berlusconi.

Men nå det er stadig færre som liker ham. Selv i hjemlandet Italia virker ikke lenger den gamle suksessformelen som damenes glade venn og evige optimist.

Historiene om unge piker som dukker opp på fester sponset av hans velhavende venner, skaper pinlig berørthet hos hans katolske og borgerlige kjernevelgere.

Sjarmør og damevenn ja, men med unge prositituerte, nei.
Berlusconi har fortsatt støtte av en fjerdedel av velgerne i Italia. Men selv hans nære allierte i regionalpartiet Liga Nord spekulerer nå på om regjeringen bryter sammen før valget i 2013.

Gjeldsgiganten
En grunn kan være at Hellas-krisen springer over til Italia.
_ Vi utgjør bare 2 prosent av eurolands økonomi og har 3 prosent av gjelden, sa den greske finansministeren Venizelos forrige uke, det er andre som har 25 prosent….

(more…)

Nei, det er ikke en euro-oppløsnings-maskin. Euro-samarbeidet sliter, men euro-navnet selger fortsatt varer. Denne gang en vepsefanger. Foto: Dag Yngland

Kan et euroland virkelig forlate euro-samarbeidet? Byråkratene i Brussel sier nei. Et euro-land kan ikke forlate euroen uten å forlate EU.  Men nasjonale politikerne allerede har tatt høyde for å finne en løsning. Tyske, nederlandske og finske politikere i de økonomisk sterke landene i nord diskuterer nå åpent løsninger for problembarnet Hellas.

Flere antyder at Hellas nærmest må settes under administrasjon og at EU-byråkrater må overta skatteinnkrevingen i landet. Av hensyn til de andre i euro-samarbeidet.

En deltaker i den såkalte troikaen (representanter for EU-kommisjonen, den europeiske sentralbanken ESB og pengefondet IMF som overvåker Hellas i gjeldskrisen) beskriver det siste besøket i Athen som å mase og mase på en tenåring som ikke vil rydde opp på rommet sitt.

Landene som skal hjelpe Hellas begynner  å bli lei. Den tyske EU-kommisæren Günther Oettiger mener budsjettsyndere og gjeldsslaver som ikke holder euro-kravene heretter bare bør få flagge på halv mast under EU-sammenheng.

(more…)

Europaføderalistenes gamle drøm om et Europas forente stater har fått en overraskende revival i det siste. Den ene etter den andre av aktive og eks-politikere har proklamert at en forvandling av dagens hybrid-skapning av en union til et “USE” er det som må til for å rette opp euroens konstruksjonsfeil.

Men hva mener Folket/Folkene? Zeit Online har spurt seg for i Tyskland, Frankrike og Storbritannia. Ved første øyekast virker folk overraskende positive. I Frankrike sier 44 prosent at de på generelt grunnlag liker ideen om at “Europas forente stater vil være en passende modell på lang sikt”. 35 prosent misliker ideen. I Tyskland liker 35 prosent et “USE”, mens 43 prosent er mot. Britene er selvsagt mest skeptiske; likevel sier “hele” 13 prosent at ideen er god.

I alle tre land er det en stor andel “vet ikke”, og det er ikke så rart. Problemet med målingen er nemlig at begrepet Europas forente stater ikke er definert, og det er ingen grunn til å tro at respondentene legger det samme i det. Det høres fint og positivt ut å bli “forent” (istedenfor f.eks. splittet), men hva slags union er dette? Ligner den USA? Ligner den Tysklands føderalisme?

En mer realistisk måling av meningene gjøres nok heller med undersøkelsens spørsmål 2. Her spør man om statene skulle overføre sin nasjonale suverenitet over finans- og økonomisk politikk og skatter til regjeringen og parlamentet i et Europas forente stater (noe som er rimelig at måtte gjøres). Halvparten eller mer er negativ til dette i alle de tre landene. Faktisk er tyskerne her de mest positive. Jeg kan gjette på at det reflekterer tyskernes tradisjon gjennom hele etterkrigstiden med å se sine nasjonale interesser best tjent med en dyp integrasjon i Europa, samtidig som de er de eneste av disse som har føderalt styre. Franskmennene jumper tilbake til en mer nasjonalt orientert holdning.

Ursula von der Leyens utspill om Europas forente stater er blitt tolket som en prøveballong før en mulig utfordring av Angela Merkel om partiledervervet i CDU (og i neste omgang kanskje kanslerkandidatur). Merkel blir stadig kritisert for manglende evne til å lede EU og eurolandene ut av statsgjeldkrisen. Det er i hvert fall rimelig å si at hun ikke har kommet med noen klare visjoner eller angitt noen tydelig retning for Europa. Dermed oppstår det et rom som von der Leyen og andre kan manøvrere i. Men det fascinerende med dette er at utfordrerne da må tro at ideer om dypere integrasjon, føderalisme eller forente stater er egnet til å begeistre partier og mobilisere velgere (i Tyskland er det ingen EU-skeptisk opposisjon — både SPD og De grønne går inn for mer integrasjon og f.eks. euro-obligasjoner, ikke mindre).

Det attraktive med et Europas forente stater er, i hvert fall i teorien, at denne føderasjonen ville hvile på et trygt demokratisk grunnlag samtidig som den ville ha en øks skarp nok til å hugge over den stadig strammere gordiske knuten av statsgjeld, demokratiunderskudd og mistillit stater og folk i mellom. Det er en kraftfull tanke, og der ligger dens potensial. Det mindre attraktive? Ideen føles virkelighetsfjern, som et manifest noen har tatt ut av en hylle og blåst støvet av. Dessverre har den for tiden liten konkurranse. Fra integrasjonsskeptisk hold kommer det ingen konkurrerende visjoner for tiden. Hvem så sist et troverdig og gjennomtenkt forslag til hvordan EU og eurosonen kan reformeres uten at det medfører dypere integrasjon?

Atomfrykten rammer tyske velgere etter Japan-katastrofen. Kansler Angela Merkel får svi i lokalvalg denne helgen. Foto: Dag Yngland

Atomfrykten etter katastrofen i Japan lager politiske jordskjelv i Tyskland. Kansler Angela Merkels regjeringskoalisjon opplevde i kveld to katastrofevalg i de to viktige delstatene Baden-Württemberg og Rheinland-Pfalz.De grønne er valgenes store vinnere og ligger an til å få regjeringssjefen i Baden-Württemberg. For kansler Angela Merkel kan valgnederlagene bli begynnelsen på slutten for hennes periode som tysk regjeringssjef og en av Europas viktigste politikere.

Følg valgkvelden på tysk TV her;

Det er første gang på seksti år at Merkels konservative kristeligdemokrater ikke er med i regjeringen i Baden-Württemberg. De grønne er for første gang i en delstat også større enn sosialdemokratene – det tradisjonelt største partiet på venstresiden. De konservatives tradisjonelle partner, de liberale, er i fare for å falle under sperregrensen på fem prosent. I nabostaten Rheinland-Pfalz er de grønne også valgets vinnere, men der blir de juniorpartner for sosialdemokratene.

Det er spørsmålet stadig flere EU-land må stille seg. Krisen i euro-sonen har ført til et stadig tettere samarbeid om den økonomiske politikken. Det er i ferd med å dreie debatten fra spørsmålet om gjeldstyngede land må ut av valutasamarbeidet – til om ikke flere må med. Presset om euro-medlemskap øker på utenforland som Danmark, Sverige, Polen og Storbritannia.

En forsmak på debatten kom på gårsdagens EU-toppmøte i Brussel. Der ble de 17 euro-landene enige om den nye europakten for økonomisk samarbeid. Den er en utvannet versjon av den fransk-tyske “konkurranseevnepakten” som tok til orde for harmonisering av reglene for skattenivå, lønnstillegg og pensjonsalder. Landene skulle også innføre en såkalt “gjeldsbrems” som skal hindre at landene lager gjeldsbomber i fremtiden.

Etter massiv motstand fra landene uten euro måtte Tyskland og Frankrike la EU-kommisjonens Jose Manuel Barroso vaske ut de strengeste formuleringene, men retningen er den samme. EU-landene – med eller uten euro – vil i fremtiden samordne stadig mer av sin økonomiske politikk. I Danmark er det allerede en gryende euro-debatt – etter at landet to ganger tidligere har sagt nei til euroen.

På toppmøtet sikret grekerne seg bedre betingelser for sine kriselån fra sine EU-partnerne, mens irene ikke fikk til en slik forbedret avtale. Diskusjonen om hjelp eller hjelp til selvhjelp var hard mellom de gjeldsplagede landene i sør og vest og de økonomisk stabile landene i nord  som bidrar mest til hjelpepakkene.

Hellas kunne stråle som flink gutt i klassen og vise til omfattende privatisering og sparetiltak som gir mer penger i den greske statskassen. Dermed oppfylte landet kravene de andre euro-partnerne hadde satt til å forbedre landets økonomiske situasjon med lavere renter. Også Portugal fikk ros av Tysklands kansler, Angela Merkel, for kraftige kutt i offentlige utgifter.

Irene var under press for å heve sitt lave skattenivå for bedrifter. Den franske presidenten Nicolas Sarkozy omtalte det irske skattenivået som “ødeleggende element”, men irenes statsminister Enda Kenny kjempet hardt for å beholde ordningen. Men så fikk han heller ingen premie i form av lavere rente på lånene i hjelpepakken fra EU.

Det er valgkamp i Irland og økonomien er kjørt i grøfta, men det kan ikke bortforklare at landets største avis Irish Independent setter sånt som dette på lederplass:

It should be noted that when it comes to the re-invigoration of Germany’s urge to dominate, that our own damned stupidity has created the appalling scenario where our future is decided by Frau Merkel’s need to retain the support of Hans, who spends every Friday night in the local Bierkeller complaining about the feckless Greeks, Irish, Turks and other lesser races. (…) During their long love affair with fascism, our moral German friends decreed that while the British and the French were part of the superior races, the mere Irish were given the same middle ranking as the unfortunate Poles. As Germany returns to old habits it is starting to look as though we need to build a modern league of small nations to curb the imperial ambitions of Frau Merkel and her devious French collaborationists.

Irritasjon over Tyskland og Frankrikes opptreden har økt blant de andre EU-landenes ledere de siste månedene, det er det neppe tvil om (se tidligere sak). Merkel og Sarkozy har gjort det til en vane å presentere de andre 25 (eller 15 i eurosonen) for mer eller mindre ferdiglagde planer. Men det kan ikke rettferdiggjøre en utblåsning som denne — vi vet alle hva “Tyskland vender tilbake til gamle vaner” og “franske kollaboratører” henspiller på. Hvis dette er noen indikasjon på debattklimaet i Irland og EU-landene i mellom, er det grunn til å bli urolig.

Saken fant jeg på den glimrende bloggen The Irish Economy, hvis skribenter tar avstand fra avisens beskyldninger.

Det er lenge siden vi hadde en EU-debatt å snakke om i Norge. I Tyskland debatteres det derimot nå livlig hvilken retning EU og euro-samarbeidet bør ta for å komme styrket ut av krisen. Dette er tema for en artikkel jeg har skrevet i denne ukens Mandag Morgen. Introen er slik:

Tyskland taler ikke lenger med bare én stemme i europapolitikken. Det er åpen strid om hvilken retning EU bør ta videre og hvordan det store europrosjektet skal bringes på rett spor. Motsetningene er markante også innad i regjeringskoalisjonen. Forbundskansler Angela Merkel tar til orde for det hun kaller «unionsmetoden» hvor regjeringssjefene både tar initiativer og gjennomfører tunge beslutninger, mens opposisjonspartiet SPD vil styrke «fellesskapsmetoden» i EU.

I 2010 har EU-lederne ofte sett ut som overarbeidede brannmenn og -kvinner. Ikke før er flammene tilsynelatende slukket ett sted, så må de ile til neste land i brannbilene sine. På sist ukes toppmøte ble som ventet den permanente krisemekanismen for euroen vedtatt, men ingen tror dette er slutten på stresset for den felles valutaen. Ideer til nye tiltak lanseres hele tiden. Angela Merkel sørget for å holde tanken om en euro-obligasjon (eurobond) unna slutterklæringen, men ideen er langt fra død.

Her på bloggen må vi komme sterkere tilbake med analyser og oppfølging av euro-stresset, men først dokumentasjon av toppmøte-enigheten:

• Oppsummering fra Det europeiske råd
• Fullstendig erklæring fra møtet (pdf)

Tyskland har, motvillig, tatt lederrollen i EU i 2010. Spiegel kaller det siste toppmøtet Merkels ironiske seier. Hun bremser hele tiden de ivrigste forsøkene på å introdusere reell politisk-økonomisk samordning i eurosonen, men ender opp med å stå som en av den permanente krisemekanismens arkitekter — en mekanisme som nå altså skrives inn i selve EU-traktaten.

PS: Hvis EU ikke klarer å redde euroen på egen hånd, får de kanskje hjelp — fra Kina.

Når et møte i Det europeiske råd (EU-toppmøtet) er ferdig, kommer stats- og regjeringssjefer og EU-topper ut for å snakke med pressen. Men de gjør det ikke i samlet flokk. Rådspresident van Rompuy og kommisjonspresident Barroso holder riktignok en felles pressekonferanse, men de andre forsvinner til hvert sitt rom. Der snakker de på sitt eget språk og møter (hovedsakelig) sine “egne” journalister. For disse er gjerne valget enkelt, franskmennene går for å høre på sin president og svenskene for å høre sin statsminister (hvis da ikke redaksjonen har mer enn en til stede). Vi ikke-medlemmer lider valgets kvaler. Etter toppmøtet forrige fredag gikk jeg først for å høre van Rompuy og Barroso. Men etter de første innledende setningene ble jeg rastløs, og forsto hvorfor — den tyske pressekonferansen fristet mer. Alt bråket om “Deauville-diktatet” forut for møtet, de foreløpige meldingene om tysk gjennomslag på viktige punkter, en spesiell interesse for tysk politikk; dette trakk meg til Angela Merkels pressekonferanse. Der var det også godt besatt, og ikke bare tyskere.

Men det var mer enn de dagsaktuelle omstendighetene som lå bak. De siste månedene har det utviklet seg en omfattende europeisk debatt om Tysklands økonomiske og politiske makt, og hvordan landet skal utforme sin rolle i EU og verden. Makten i EU graviterer mot Tyskland. Et debattmøte i Berlin nylig hadde den typiske tittelen “Må man være redd for Tyskland?” Tyskland ser ut til å komme styrket ut av den økonomiske krisen, i hvert fall sammenlignet med de andre EU-landene. Politisk er Tyskland begynt å opptre mer selvbevisst enn tidligere — man kan si mer som et normalt land. I en artikkel i denne ukens Mandag Morgen (krever abonnement) har jeg forsøkt å gå dypere inn i denne debatten, med det siste toppmøtet som utgangspunkt.

Noen av kildene brukt i researchen og/eller som tar opp debatten:

• EPC: The bumpy road to economic union
• Centre for European Reform: Europe dances to Germany’s tune
• Bundeskanzlerin.de: Avskrift av Merkels pressekonferanse
• Die Zeit: Merkels Wandlung zur Madame Oui
• Euractiv: Deutschland und das post-romantische Europa
• Ulrike Guerot: Germany goes global, farewell Europe

EU-toppmøtet i Brussel i dag og i morgen blir dominert av den veldig offentlige striden om de nye, skjerpede reglene for økonomisk styring — av eurosonen spesielt, men de andre medlemmene berøres også.

Stemningen er en smule gretten etter at Tyskland og Frankrike gjorde sin etter hvert berømte deal i Deauville forrige uke. Merkel og Sarkozy var en smule demonstrative da de meddelte sin enighet mens finansministrene ennå forhandlet om samme tema i Luxembourg.

Kompromissets kjerne: Tyskerne ville gjerne hatt automatiske sanksjoner mot land som ikke følger reglene for eurolandene om budsjettunderskudd og statsgjeld. Frankrike ville ikke gi slipp på muligheten til politiske forhandlinger om sanksjoner, og tyskerne gikk med på å vanne ut dette forslaget. Til gjengjeld får Tyskland fransk støtte til en permanent krisemekanisme for å håndtere nye “greske” situasjoner — altså der et euroland i store økonomiske vanskeligheter må hjelpes av de andre. Dette forslaget krever en traktatendring, noe mange av de andre medlemmene ser med liten lyst på. De to vil som del av dealen også ha en ordning der stemmeretten midlertidig tas fra regelbrytere.

(more…)