Framtiden til det europeiske prosjektet — europeisk integrasjon — står på spill, skriver Timothy Garton Ash i dag. Svakhetene i EU-systemet slik det har blitt skrudd sammen siden slutten av 40-årene, og særlig siden 1989, begynner å vise seg, skriver han. Den økonomiske krisen setter samholdet på prøve, og det er akkurat nå en skjør balanse mellom europeisk solidaritet og nasjonal egoisme. Til slutt siterer Garton Ash EU-grunnleggeren Jean Monnet, som likte å si at det finnes to typer mennesker: de som vil være noe og de som vil gjøre noe.
Merkel i Kanzleramt (foto: oaø, CC-lisens by-nc/2.0/deed.en)
Tidligere i dag tok jeg turen til forbundskanslerens kontor her i Berlin, der Angela Merkel hadde satt av en time til å svare på spørsmål fra utenlandske journalister. Et par hundre hadde møtt opp. Som man kunne vente dreide mange av spørsmålene seg om krisen, så Merkel fikk muligheten til å vise om hun er en som vil gjøre noe. Hun er kjent for å være en dyktig politiker, men har også blitt hardt kritisert for å ha vært for passiv i håndteringen av krisen. Under spørsmålsrunden glimtet det til et par ganger, først da hun fikk sjansen til å snakke om skatteparadiser, et tema vi skrev om etter det uoffisielle toppmøtet på søndag. En sveitsisk journalist lurte på om det var en avstraffelse av Sveits at landet ikke var invitert til det kommende “G20”-møtet i London. Merkel nærmest fnyste av dette og sa at man ikke skulle føle seg forfulgt når man ikke er det. Hun håpet også at det skulle gå an å gjøre det så lite attraktivt å gjøre forretninger med skatteparadiser at flere vil tenke seg om (nøyaktig hvordan dette skulle gå til, sa hun selvsagt ikke). Den andre gangen det glimtet til var da hun ble spurt om grensetvisten mellom Slovenia og Kroatia. Slovenia blokkerer medlemskapsforhandlingene med Kroatia på grunn av denne uløste striden. Politikk er bare mulig hvis partene viser seg kompromissvillige — det er viktig at det ikke går prestisje i slike saker, sa Merkel. Her trakk hun linjene til to andre fastlåste europeiske konflikter: Kypros og Makedonia (der Hellas nekter å anerkjenne nabolandets navn). Her gjorde hun et nummer av å spørre sin pressetalsmann med påtatt undring om “hva er nå dette navnet vi bruker på Makedonia igjen — akkurat, FYROM, ja”. På dette punktet så også Merkel sitt snitt til å trekke linjene til EUs “founding fathers”. Budskapet: dette var folk som visste hva som var viktig å prioritere og hva man måtte la ligge for å få gjort noe.
Kanzleramt i Berlin (foto: froutes, CC-lisens by-sa/2.0/deed.en)
Den økonomiske krisen setter det internasjonale samfunnet på en hard prøve (“Nagelprobe”) i 2009, slo Merkel fast. Problemene kan bare løses i fellesskap, sa hun også. Men etterlot hun et inntrykk av å være en leder av det kaliberet som trengs i denne kritiske situasjonen? Det er jeg ikke helt overbevist om, selv om denne pressekonferansen ikke akkurat er det viktigste forumet å vise seg fram i. Som Garton Ash også skriver: en ting er hva en politiker kan gjøre, en annen hva velgerne tillater henne å gjøre. Og i år er det valg i Tyskland.
Innlegg