Europabloggen.no

Dagen derpå. Barbråk er et verktøy for å forstå europeisk politikk, mener britisk magasin. Foto: CC

Europa er et barslagsmål. Det gjelder å ha flere venner enn fiender. Og så slå din fiende i bakhode når han slåss mot sin. Venner er venner til de er fiender. Det gjelder å stikke av før politiet (USA eller Russland) kommer. Eller du kan bli venner med dem – på egen risiko.

Det engelskspråklige tidsskriftet The Economist har funnet frem gamle vitser som forklarer den første og den andre verdenskrig for unge lesere. Politisk ukorrekt, men  denne kortversjonen av hvordan Serbia, Østerrike og Tyskland møttes i en bar rundt 1914….er vel nærmere sannheten enn mange tunge Europa-analyser. I EU er slagsmålene blitt litt fredeligere, men prinsippet er det samme.

Europabloggen har tidligere forklart britenes Europa-politikk med hjelp av en videoe fra den klassiske TV-serien;

Javel, statsråd…… Vi måtte bryte oss inn for å holde oss ute….

Kanskje gutta i Storbynatt eller Atle Antonsen kunne skru sammen en sketsj om norsk EU-debatt (litt av en utfordring forøvrig….).

En dag hos Onkel Jonas og hans trofaste hjelpere i Utenriksdepartementet…hva de egentlig snakker om.

Vi måtte holde oss utenfor så vi kunne komme oss inn?

To av tre nordmenn er mot EU, men landet er likevel på EU-toppen i å iverksette lover og regler fortest mulig. Det er ikke lett å forklare for andre EU-borgere. Som heller vil ha det motsatt. Men morsomt er det…..

Har noen en mening om hvilken rolle Norge burde ha i et “britisk barslagsmål” – den flinkeste gutten i klassen på bakerste benk, den døddrukne fylliken som har sovnet fra det hele – eller bartenderen som tjener pengene. Noen synspunkter?

To flagg og trekk over sidespeilet: ikke noe uvanlig syn i Berlin for tiden. Foto: Haakon Gunnerud.

At nasjonalstolthet og nasjonale symboler er kompliserte temaer i Tyskland, har naturlig nok med 2. verdenskrig å gjøre. Det at landet var delt i to i mellom 1949 og 1990 gjør heller ikke saken enklere.

Men fotball-VM (og EM) er tiden hvor det er lov å vise nasjonalfølelse. Avhengig av hvor langt landet når, kan det bli en måneds feiring. Flagg er overalt, og det er nesten ikke grenser for hva slags fan-artikler man kan finne. Øyevipper, BH-er, hårbøyler og revehaler er blant tingene man får kjøpt i de tyske fargene. Stern og Spiegel har laget oversikter over noen av dem.

Det er skrevet mye om hvordan fotball-VM 2006 hadde en forenende, patriotisk effekt på tyskerne, og at de endelig fikk utløp for følelser. Skjønt på fotballstadionet er det ikke noe nytt fenomen, noe man kan se på klipp fra VM i 1974 (Vest-Tyskland vant VM på hjemmebane) og 1990 (Tyskland vant VM i Italia).

Som blekkspruten Paul forutså, vant Tyskland kampen mot Ghana og er klar for 1/8-finale – noe som naturlig nok ble feiret. Nå har oppvarmingen til kampen mot England begynt, og overskriftene i både engelske og tyske aviser vil nok flomme over av metaforer og historiske henvisninger i dagene som kommer.

Gunnar Sønsteby intervjues av Dag Yngland (foto: Olav A. Øvrebø)

I anledning tysklandspremieren for Max Manus arrangerte den nordiske filmklubben i Berlin en spesialvisning av filmen i de nordiske ambassadenes Felleshus i går, med etterfølgende podiumsdiskusjon med “Nr. 24” Gunnar Sønsteby, filmprodusent John M. Jacobsen og historiker Jorunn Sem Fure. Sønsteby erklærte seg, som før, svært fornøyd med filmens framstilling av krigsbegivenhetene — mens Fure i det store og hele mente filmen holdt seg til historiske fakta, med enkelte, ikke så alvorlige forbehold. Jacobsen forklarte filmens publikumssuksess med at “Max Manus” som få andre filmer trekker publikum i alle aldre; her kan ungdom gå sammen med både foreldre og besteforeldre.

Filmen får blandet kritikk i tyske medier. Det var som ventet, vil jeg si. En viktig del av filmens appell ligger i dens evne til å visualisere forestillinger fra den fellesnasjonale norske kollektive hukommelsen. Hos publikum som ikke deler disse, går viktige dimensjoner tapt. For eksempel skriver Frankfurter Rundschau ganske grettent at dette er et “skjematisk helteepos” uten liv og varme. Spiegel Online mener filmen hadde tjent på å gå dypere inn i hovedpersonens kvaler, tvil og skyggesider; nå blir Manus “bare stor”.

(more…)

Desertører fra Det tredje rikets armeer, militærnektere og andre som på ulikt vis gjorde motstand mot naziregimet — burde de ikke anses som helter istedenfor forrædere? Tyskland har tatt oppgjør med mye urett som ble begått under hakekorsets fane, men akkurat dette har sittet langt inne. I dag tok Forbundsdagen beslutningen: Dommene naziregimet avsa mot dem som ikke ville kjempe for Hitlers Tyskland, er endelig opphevet:

Nazi military tribunals sentenced some 30,000 people to death for desertion or treason during the war, of whom 20,000 were executed, according to historians whose work was cited in the bill. Around 100,000 men were sentenced to prison. The victims were not only Germans but also citizens of Austria, Denmark, Norway, Romania and Luxembourg. All who survived had a criminal record, often could not find jobs in the postwar years and even faced death threats for their “betrayal of the Fatherland”.

Historikeren Wolfram Wette har skrevet godt om problemene etterkrigs-Tyskland hadde med å anerkjenne den tyske motstanden mot Hitler. Selv Willy Brandt ble angrepet av sine politiske motstandere fordi han reiste i eksil til Norge på 1930-tallet. Underforstått: Og unndro seg militærtjenesten.

Den 2. verdenskrig begynte i dag for 70 år siden med det tyske angrepet på Gdansk (Danzig). I dag klokken 04.45 begynte minnehøytidelighetene i byen med at et æreskompani spilte Polens nasjonalsang.

Blant gjestene i dag er Vladimir Putin, som tjuvstartet med en artikkel i den polske avisen Gazeta Wyborcza i går. Her kalte han Molotov-Ribbentrop-pakten mellom Sovjetunionen og Nazi-Tyskland fra august 1939 for “umoralsk”. Det er sjelden at russiske topp-politikere er såpass tydelige i kritikken av pakten, ifølge den polske historikeren Slawomir Debski.

Putin avslutter sin artikkel med en appell om en mer “konstruktiv logikk” i forholdet mellom Polen og Russland. Den polske presidenten Lech Kaczynski “svarte” i dag med en tale i Gdansk der han kalte Sovjets innmarsj i Polen 17. september 1939 for et dolkestøt i ryggen. Drapene på tusener av polske offiserer i Katyn sammenlignet Kaczynski med nazistenes forsøk på å utrydde jødene.

Hovedseremonien i Gdansk finner sted tirsdag ettermiddag.

OPPDATERING 2. september: New York Times har en nyhetsanalyse av forholdet mellom Polen og Russland i lys av Putins besøk og relativt forsonlige budskap. Man kan bare lure på hvorfor russiske myndigheter på samme dag sørget for å offentliggjøre historiske dokumenter som angivelig viser at Polen samarbeidet med Nazi-Tyskland på 1930-tallet.

Et håndplukket knippe Europa-historier å ta med seg inn i helgen:

Medvedev-doktrinen: Det er rimelig å anta at den russiske politiske og militære ledelsen ble holdt informert om “Arctic Sea”s bevegelser helt siden den påståtte kapringen 24. juni, skriver professor i historie Kristian Gerner. Kapringen var et godt påskudd til å demonstrere for verden at den russiske marinen er kapabel til å operere hvor som helst. Medvedev-doktrinen er å vende tilbake til sovjetisk stormaktspolitikk.

“Nye italienere”: Framgang for innvandringskritiske partier i Italia til tross, innvandrere står for en viktig del av gründervirksomheten. Gründerne ønsker å bli kalt nye italienere, og kjennetegnes av pågangsmot og fremtidstro.

Vive la France?: Hundretusenvis av menn fra franske kolonier som Senegal, Marokko, Mali, Algerie og Kambodsja kjempet for å frigjøre Frankrike i 2. verdenskrig, og mange ga sitt liv. Nå kjemper gjenlevende igjen — for like rettigheter.

Vellagret krisehåndtering: Når produsenter av den lekre parmesanosten kommer i økonomisk knipe, trår den lokale banken til. Bøndene kan deponere produksjonen i egne hvelv som holder de foreskrevne 18-20 grader (luftfuktighet 90 prosent) — som sikkerhet for lån.

Krisemilliarder til palasser: Økonomisk krise er godt nytt for Tysklands mange slott, palasser og monumenter. Regjeringen punger ut over 320 millioner euro til sårt tiltrengte oppussingsprosjekter:

Slottet Marksburg ved Rhinen (foto: rs-foto, CC-lisens: by)