Europabloggen.no

Alexis Tsipras i mai 2014.

Over fem år med eurokrise har kulminert de siste par ukene med økonomisk sammenbrudd i Hellas og et EU som er mer splittet enn noen gang. Unionens motto “Enhet i mangfold” høres nå mest ut som svart humor.

De siste årene er det sagt mye om behovet for reformer av eurosonen. Det er ingen enighet om løsninger, men det er klart at de må innebære klarere ansvarsforhold og bedre demokratisk forankring og legitimering.

Mangelfull krisehåndtering og et uferdig institusjonelt byggverk unnskylder likevel ikke Tsipras-regjeringens instrumentalisering av demokratiske prinsipper. Skal en kritisere demokratisk underskudd i eurosonen, må en også erkjenne at Tsipras’ bruk av folkeavstemningen var ytterst tvilsom fra et demokratisk synspunkt. Den har økt hans politiske kapital i Hellas, men svekket hans og Syrizas demokratiske troverdighet.

Folkeavstemningen brøt med Europarådets retningslinjer på flere punkter. Alle EU-land er som medlemmer av Europarådet bundet av disse (kilder for punktene nedenfor er en artikkel i Süddeutsche Zeitung samt uttalelser fra Europarådets leder):

• Fristen var for kort. To uker er et minimum, krever Europarådets Venezia-kommisjon, som har laget regler for folkeavstemninger. Offentligheten må få tid til grundig debatt om en så viktig avgjørelse. På mindre enn to uker kan en heller ikke organisere god nok valgobservasjon.
• Spørsmålet var uklart. Velgerne må gis et klart valg, og de må få informasjon om konsekvensene. Her var den skotske folkeavstemningen om uavhengighet forbilledlig. Grekerne ble servert et altfor langt og komplekst spørsmål med formuleringer selv eksperter har vanskelig for å forstå, og spørsmålet henviser også til to svært kompliserte dokumenter. I folkeavstemninger skal borgerne spørres om sitt syn på et konkret lovforslag, ikke som her til hva de mener om krav fra EU-kommisjonen, ESB og IMF. Meningsmålinger bør overlates til opinionsinstituttene, sier folkerettseksperten Christoph Vedder til Süddeutsche Zeitung.
• Regjeringen ga for ensidig informasjon. Før en folkeavstemning skal en regjering sørge for at velgerne får objektiv informasjon om alternativene. Regjeringen kan gå inn for ja eller nei, men ikke bedrive massiv, ensidig propaganda for sitt syn. Allerede i talen da han bekjentgjorde folkeavstemningen, gikk Tsipras knallhardt inn for et nei. I den korte kampanjen ble nasjonalistisk ladde formuleringer flittig brukt. Hvordan ville andre europeiske land reagert hvis tyske politikere hadde appellert til folkets “ære” i en valgkamp?

Jeg vil legge til at å holde en folkeavstemning på så kort tid i en så dramatisk situasjon for et land i seg selv gjør seriøs debatt og deliberasjon umulig. Dessuten var alternativet velgerne ble bedt om å si sin mening om ikke lenger på forhandlingsbordet.

En gresk kommentator hevdet at folkeavstemningen vel så mye kom til å dreie seg om et ja eller nei til den gamle diskrediterte politikergarden. Mange av dem som stemte nei, fryktet at et ja ville føre folk som tidligere statsminister Samaras tilbake til makten.

Tsipras og Syriza opplever åpenbart sin posisjon som enormt styrket av folkeavstemningen, til tross for at de har ført landet til kanten av stupet. I resten av Europa kan partiets legitimitet bare svekkes av at det er villig til å bruke demokratiske prinsipper som taktisk verktøy på denne måten.

Det mest imponerende ved folkeavstemningen var at regjeringen i det hele tatt klarte å gjennomføre den på så kort varsel. Gjennomføringskraft er ellers ikke noe Syriza-ANEL-regjeringen har utmerket seg med. Siden den ble tatt i ed i vinter, har regjeringen utrettet lite annet enn å skaffe seg fiender i de andre medlemslandene og EU-institusjonene.

Overmot kan straffe seg.

“Problemets kjerne er at vi blir satt opp mot hverandre”, sier en ung mann på Maidan. Han er russer og kom over fra St. Petersburg for å se med egne øyne hva som foregikk. Det en venninne i Kiev hadde fortalt ham stemte absolutt ikke med det ensidige budskapet i russisk TV om demonstrantene som en høyreekstrem mobb. Du vil bli drept når de merker at du er russer, sa vennene til ham. “Ikke tro på sånt, vær deg selv”, sier han.

Den sju minutter lange videoen med to russere på Maidan er som antibiotika mot propagandaen. Det er dette konflikten i Ukraina handler om på stadiet den er kommet til nå, slik den gjorde i Bosnia i 1992: Enkeltmennesker med tilhørighet til en etnisk gruppe – den gang serbere, nå russere – skal presses, opphisses, hjernevaskes til å glemme sin individualitet, til å ofre den for “russiskheten” i seg. Samtidig vil de også slutte å se de andre – om de er etniske ukrainere, krimtatarer eller noe annet – som enkeltmennesker. Hemningene mot å gå løs på dem vil gradvis svekkes, til det smeller. Se på denne videoen fra Donetsk i går kveld:

Etnisitetens tvang har sin egen dynamikk, og det er denne Putin vil utløse. Gruppene som blir hetset mot og angrepet vil slutte rekkene, de også. Når du blir angrepet fordi du er “ukrainer”, blir du mer ukrainsk. Mulighetene øker for en ny omdreining på voldsspiralen. Kanskje får Putin sin unnskyldning for å sende inn militære for å “beskytte” russere i Ukraina – også på andre steder enn Krim.

I denne prosessen er det frie enkeltmennesker som de to russerne på Maidan som vil bli undertrykt, ofret og glemt. De etniske russerne – og ukrainerne med russisk som morsmål – bosatt i det østlige Ukraina som har stått fram og sagt at de ikke ønsker å bli en del av Russland, vil også fort bli glemt, slik serberne som valgte å bli værende i det beleirede Sarajevo ble det.

Jeg tror at når de har vaiet med EU-flagget på Maidan, så har ikke det først og fremst vært av et brennende ønske om medlemskap, direktiver og forordninger. Motivasjonen har vært å erstatte et gjennomkorrupt og dysfunksjonelt styresett med det liberale demokratiets grunnverdier, som EU symboliserer: En fungerende rettsstat, fri meningsdannelse, en regjering som står til ansvar for velgerne. Det liberale demokratiet er en garanti for enkeltmenneskets frihet, ikke minst til å unnslippe etnisitetens tvang. Forfatteren Oksana Zabuzjko beskriver Maidans neste oppdrag slik: «Den politiske eliten sto ikke til ansvar for velgerne. Det eneste den gjorde var å manipulere dem for å få deres stemmer. Folk trenger mekanismer til å kontrollere statsapparatet, det vil ikke rense seg selv.»

Vi kan bare håpe at Maidan ikke blir knust før de får sjansen til å utføre oppdraget.

De siste dagene har oppslagene om “mer union” som redningen for euroen avløst hverandre. I Brussel og de store hovedstedene arbeides det nå dag og natt med forberedelser til toppmøtet i slutten av juni, heter det. Der skal det legges fram et veikart mot en finansunion, som så skal utarbeides i detalj utover høsten. Eurolandene må avstå mye mer suverenitet, og både Kommisjonen, Parlamentet og Domstolen styrkes. Angela Merkel var tidlig oppe i dag og solgte ideene på tysk morgen-tv.

Det er litt av et krysspress nå: Euroen trenger en troverdig redningsplan raskt, men så store endringer må nødvendigvis ta tid. Spørsmålet om demokratisk legitimering kan ikke skyves til side. Før vi ser nærmere på dette, tror jeg det er lurt å kikke på Tysklands rammebetingelser (som nøkkelland). For tre år siden godtok den tyske forfatningsdomstolen Lisboa-traktaten, men med klare betingelser. Det nasjonale parlamentet må godkjenne videre integrasjon. Dette fikk domstolen mye kritikk for; enkelte mente den tiltok seg en politisk rolle den ikke skal ha. Nylig intervjuet Die Zeit forfatningsdomstolens president Andreas Voßkuhle. Her fikk han spørsmål om hva han mener om forestillingen om et Europas forente stater — en Europa-føderasjon (min overs.):

ZEIT: Hva er så ille ved ideen om Europas forente stater?

Voßkuhle: Denne ideen er slett ikke ille, tvert imot. Personlig har jeg aldri forsøkt å skjule at jeg mener det er riktig å bevege seg mot en europeisk forbundsstat. Men det ville være fatalt om en slik forbundsstat ble etablert så å si umerkelig, uten demokratisk legitimering og uten de tilhørende institusjonene på europeisk nivå. Over tid ville ikke dette utgjøre et bærekraftig fundament, og det ville undergrave tilliten til den europeiske integrasjonsprosessen. Folk ønsker et sterkt Europa, men de ønsker et Europa som fungerer på en måte de kan forstå og hvor de kan påvirke politiske beslutninger og den politiske utviklingen.

Får den eventuelle dypere unionen som skal til for å redde euroen et solid nok fundament?

Til denne ukens Mandag Morgen har jeg skrevet om Finlands forhold til EU etter jordskjelvvalget i april. Kommentarene i utenlandske medier til Sannfinnenes brakvalg var preget av en slags moralsk forargelse og skuffelse over at befolkningen i enda et land hadde falt for populistisk anti-Brussel-retorikk — og kanskje særlig at dette skjedde i et land som hele tiden har vært en lojal og konstruktiv EU-partner. Finske eksperter er langt fra så rystet over valgutfallet; snarere kan det innebære en slags normalisering (det har hele tiden vært en substansiell andel av befolkningen som har vært kritisk til EU-medlemskapet, som i de andre nordiske landene) og til og med demokratisk fornyelse (det ligger an til mye mer offentlig debatt om europapolitikken, som har vært sterkt preget av finsk konsensuspolitikk).

En viktig kilde i saken er en artikkel av Kaisa Korhonen og Juha Jokela om Finland etter valget. Avslutningsavsnittet framhever demokratiaspektet:

From a pro-European point of view, any scenario may seem like bad news, but at best, this abrupt departure from the status quo might promote European democracy. Paradoxically, the European economic crisis has brought the EU closer to the Finns and for the first time since joining the EU, at least some aspects of European integration are being widely debated in Finland. Moreover, Finnish society seems to be re-politicizing on many fronts – in workplaces, on the streets and in social media – and people are once again joining political parties as well as NGOs. The 2011 elections are proving to be not only a big bang for the True Finns, but also a big bang for political activism in the country in a wide variety of forms.

CC: infomatique.

“Mer Europa” er et populært slagord blant sosialdemokrater. Men hva som menes med det er ofte uklart, i en tid hvor sosialdemokratiet i Europa er på defensiven. Mens Europakartet rundt årtusenskiftet i stor grad var merket med rødt, har i dag kun 8 av 27 EU-land regjeringer hvor sosialdemokratiske partier deltar. Etter Europavalget i 2009 mistet også den sosialdemokratiske fraksjonen i Europaparlamentet mange seter, og kun seks av kommisjonsmedlemmene tilhører sosialdemokratene. Har ikke lenger sosialdemokratene noe å si for EUs videre kurs?

(more…)

Bevegelsen Mjafts logo (foto fra filmen The Albanian Renaissance)

Gårsdagens parlamentsvalg i Albania ble avviklet på en bedre måte enn tidligere, men var langt fra perfekt, lyder den foreløpige konklusjonen fra OSSE. Både under valgkampen og på valgdagen ble det registrert episoder som ikke hører hjemme i frie og rettferdige demokratiske valg.

OPPDATERING 1. juli: Det endelige valgresultatet er ennå ikke helt klart, selv om det konservative partiet til statsminister Sali Berisha sier det har vunnet en knapp seier. Sosialistene avviser dette og hevder regjeringspartiet har manipulert valget. Endelig resultat er ventet i slutten av uken.
OPPDATERING 6. juli: Berishas parti har fått 70 av de 140 representantene i nasjonalforsamlingen. For å få et styringsdyktig flertall har Berisha inngått en avtale med “Den sosialistiske bevegelsen for integrasjon”, som fikk fire representanter. Avtalen reflekterer den viktigste prioriteringen for alle albanske partier: å bringe landet nærmere EU-medlemskap, skriver Financial Times.

Vurderingen fra valgobservatørene blir sett på som svært viktig for Albanias håp om å få fart på prosessen mot EU-medlemskap. Albanias stabilitets- og assosieringsavtale med EU trådte i kraft 1. april. Et møysommelig arbeid venter og mye gjenstår før landet oppfyller de formelle kravene, og albanerne selv er svært opptatt av lettelser i EUs visumregler. I dag er reise til Schengen-området svært vanskelig for de fleste albanere. Tankesmien ESI har laget en oversikt over hvor Albania og de øvrige Balkan-landene står i dette arbeidet.

ESI står også bak en serie dokumentarfilmer om landene på Balkan og deres vei mot Europa. I filmen om Albania — sterkt anbefalt — spiller ungdomsbevegelsen Mjaft (Nok!) en viktig rolle. Mjaft ble stiftet i 2002 og har gjort seg bemerket med en revitalisering og modernisering av Albanias politiske liv, med vekt på ikke-vold og praktisk orienterte, fredelige aksjoner — ofte med humoristisk tilsnitt. Fra ESIs omtale:

In the following years, Mjaft evolved from a campaign into a movement with 8,000 members, 1,000 volunteers, and branches in 18 cities across Albania. It is now the biggest youth movement in the country, active on issues from violence against women to freedom of the press, from human trafficking to road safety.

ESI tar såpass hardt i at de kaller det som nå foregår i Albania for en “renessanse”, men intet mindre enn en gjenfødelse er nødvendig etter årene med kommunistisk undertrykkelse og vanstyre. At Albania bare 20 år etter kommunismens fall i år leverte sin søknad om EU-medlemskap, er vel tegn godt nok på hvor mye som har skjedd på kort tid. Løfte om EU-medlemskap som motor for reform er fortsatt virkningsfullt.

Annonse for Libertas på Huffington Post.

Det nye, EU-kritiske Libertas-partiet til irske Declan Ganley tror åpenbart det skal finne potensielle tilhengere blant leserne av Huffington Post. Annonsen over var å finne på førstesiden av den amerrikanske nettavisen i hele dag. Ganley, som var nei-general før irenes avstemning om Lisboa-traktaten, prøver å stable på beina en ny paneuropeisk allianse for å demokratisere EU, men foreløpig er det ikke så mye konkret politikk å finne på partiets nettside.

Det ville vært en smule ironisk om akkurat dette partiet skulle bidra avgjørende til mer blest om valget til EU-parlamentet i juni. EUs offisielle meningsmåling, Eurobarometer, viste denne uken at kanskje så få som en tredel av EU-borgerne vil stemme ved valget. I så fall fortsetter den triste trenden siden det første valget i 1979: Deltakelsen er gått ned ved alle valg siden. I 2004 var den på 45,5 prosent.

Det er ingen tvil om at EU-parlamentet har mer makt enn noensinne, så det kan virke paradoksalt at interessen for valget bare faller. Jon Worth forsøker å forklare på sin blogg hvorfor økt makt for parlamentet ikke nødvendigvis gir mer deltakelse. Han peker blant annet på at denne makten er vanskelig å forstå:

Secondly, while the European Parliment has undoubtedly gained power, I don’t think this is a power that is remotely comprehensible for voters. What is different in Europe now because the EPP-ED has been the largest political group since 2004? I can’t tell you and I’m an EU politics geek. Amending the services directive has been one of the EP’s big successes since 2004 but is any voter going to understand it, or any candidate going to even try to explain it to a voter?

I et intervju jeg gjorde med EU-forsker Erik Oddvar Eriksen tidligere i år, forklarte han den lave deltakelsen slik:

På det nasjonale plan spiller partisystemet en viktig rolle i det å klargjøre skillelinjene i politikken og de ulike alternativene velgerne står overfor. EU mangler et virkelig partisystem. EP-valgene blir derfor ofte karakterisert som ”annenrangs nasjonale konkurranser” hvor nasjonale saker dominerer debatten. Det blir vanskelig for velgerne å se hvordan stemmene deres vil utgjøre en forskjell, og mange velger å bli hjemme. Dette forsterkes av at mange føler liten grad av identifikasjon med EU. Når det gjelder nedgangen, så føyer den seg inn i et generelt mønster av synkende valgdeltakelse, også ved nasjonale valg. Ved forrige valg i 2004 var nok øst-utvidelsen noen måneder tidligere en viktig grunn til den dramatiske nedgangen vi så da. De fleste av de nye medlemslandene hadde en ekstremt lav valgdeltakelse.