Europabloggen.no

Så var det nedsatt, det lovede utvalget som skal “foreta en grundig og bredest mulig gjennomgang av EØS-avtalen og konsekvensene av avtalen på alle samfunnsområder”. Det blir en nesten helnorsk affære, ett av 12 medlemmer er “utlending”, og det er til og med en svenske. Språkproblemer blir da ikke noe tema, men det slår meg at et noe mer internasjonalt preg over utvalget kunne vært spennende. Her er de 12: (pdf)

Leder: Fredrik Sejersted, professor dr juris, leder for Senter for Europarett, Universitetet i Oslo
Nestleder: Liv Monica Bargem Stubholt, investeringsdirektør i Aker ASA, Oslo
Frank Aarebrot, professor, Institutt for sammenlignende politikk, UiB, Bergen
Lise Rye, førsteamanuensis, Institutt for historie og klassiske fag, NTNU, Trondheim
Dag Seierstad, fagperson EU/EØS, Lillehammer
Helene Sjursen, seniorforsker på ARENA, UiO, Oslo
Fredrik Bøckman Finstad, advokat i advokatfirmaet Thommessen AS, Oslo
Kate Hansen Bundt, europaforsker, Akershus
Karen Helene Ulltveit-Moe, professor ved økonomisk institutt, UiO, Oslo
Jonas Tallberg, professor ved institutt for statsvitenskap, Stockholms universitet, Sverige
Jon Erik Dølvik, forskningssjef FAFO, Oslo
Peter Arbo, førsteamanuensis ved Norges Fiskerihøgskole, Tromsø

Og her er mandatet: (pdf)

(more…)

Det er vanskelig ved første gjennomlesning å finne noe nytt om Norges forhold til Europa/EU i regjeringserklæringen — men det hadde vel heller ikke noen ventet. For sikkerhets skyld slås det fast to-tre ganger at “Norge ikke er medlem av EU”, og at det ikke skal søkes. Mer interessant er formuleringene om den varslede utredningen om EØS-avtalen. Regjeringen vil:

…nedsette et forskningsbasert, bredt sammensatt offentlig utvalg som skal foreta en grundig og bredest mulig gjennomgang av EØS-avtalen og konsekvensene av avtalen på alle samfunnsområder.

Også som ventet: Regjeringen er splittet om datalagringsdirektivet. Arbeiderpartiet vil innføre det, SV og Sp er mot. Her er det bare å konstatere at Ap har lyktes fullt ut med sin strategi om å holde spørsmålet unna dagsordenen til etter valget. Slik slapp man en ubehagelig debatt om det. Slik er formuleringen om dette direktivet:

Arbeiderpartiet vil implementere datalagringsdirektivet forutsatt at det i utredningen ikke framkommer klare negative konsekvenser for personvernet. Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil av personvernmessige hensyn gå mot implementering av EUs datalagringsdirektiv i norsk rett. SVs og SPs statsråder og stortingsrepresentanter stilles fritt i denne saken.

Hvis det “ikke framkommer klare negative konsekvenser for personvernet?” Det spørs om ikke noen kommer til å angre på den formuleringen der.

“Utredningen” står det ikke noe mer om. Noen som har mer informasjon om dette?

Etter at Aftenposten omtalte en rapport om EØS fra Norges EU-ambassadør i dag, har noen i UD snudd seg rundt og bestemt at rapporten egner seg for offentligheten likevel, og det i fulltekst. Ikke vet jeg hvilke følsomme formuleringer UD ville beskytte ved å unnta den offentlighet (dramatisert til “hemmeligholdt” av Aftp.). Ved slike beslutninger burde UD oftere vurdere om hensynet til offentlighetens behov for god informasjon som bakgrunn for egne meninger veier tyngre enn eventuelle små-ubehageligheter fra fremmede makter. For rapporten er interessant lesning:

Det er altså ikke nødvendigvis lenger slik at lovgivning forberedes gjennom ekspertutvalg, grønnbøker, ”stakeholder”-konferanser eller åpne høringer når det av politiske grunner haster med å vise resultater. Da blir føringene for politikken i økende grad lagt fra toppen, og initiativ og besluttsomhet fra Brussel er en ”politisk nødvendighet”. Tilsvarende skjedde i realiteten i forhold til selsaken, da det hastet å få en beslutning før europaparlamentsvalget. Grundigere utredninger både av hjemmelsgrunnlag og konsekvenser ville kanskje kunne ha gitt et annet resultat. Dette utfordrer i økende grad vår evne til å respondere hurtig på forslag og tiltak som vurderes i EU. Norske innspill og synspunkt må kanaliseres inn i prosessen enda tidligere. Når mange interesser utfordres, kreves det bred involvering av norsk aktører for å gi legitimitet til vår politikk. Bedre samordning mellom departementene er en forutsetning, men også god kontakt med ”stakeholders” og kortere høringsfrister er nødvendig.

Tidligere analyser har vist svikt på flere punkter i den norske evnen til å utnytte påvirkningsmulighetene i EØS-avtalen. Så lenge EØS er vår tilknytningsform, er det åpenbart behov for sterkere innsats. Arbeider UD/departementene tett nok med de ulike “stakeholders” i organisasjonene og næringslivet?

Relevant her: Vår tidligere omtale av hva Lisboa-traktaten får å si for Norge.

(Nyheten om UDs frigivelse av rapporten først sett hos Nei til EUs utrettelige tvitrere.).

Politisk interesserte bloggere kan være dypt fascinert — eller oppriktig frastøtt — av EUs politiske hestehandler. Men de er ofte mindre interessert i økonomiske sammenhenger. Det er rart.

For etter min mening er økonomi det politikk handler om. Hvem skal skape og fordele verdier – luftige finansakrobater eller praktiske håndverkere. De store politiske visjoner er blitt sjeldnere siden Berlin-Muren falt i 1989. Og etter det kommunistiske eksperimentet som delte Europa i 40 år vet vi at det politiske uansett ikke lar seg gjennomførbare uten et økonomisk fundament.

Politikere flest snakket mye om finanskrise det siste året…… For når fundamentet svikter kan man ikke drive politikk.

Her er noen tips til å få bedre grep om EU-økonomien. Norge er forlengst en del av den.

(more…)

Europabevegelsen må være verdens største optimister. Som om ikke oppoverbakken mot drømmen om norsk EU-medlemskap er bratt nok, inviterte de i går til “Åpent møte om EØS” på Litteraturhuset i direkte konkurranse med VM-kvalifisering på Ullevål og Øya-festivalen. Likevel dukket det opp nesten 100 interesserte, ifølge min opptelling. Imponerende! Jeg hadde ikke anledning til å følge hele møtet (Drillo kalte), så her er bare noen oppsnappede godbiter fra paneldebatten. Hvis du var på møtet, suppler gjerne!

• “Hvordan blir vi best mulig lobbynasjon?”: Spurte Frps Morten Høglund. Han framsto som enda større EØS-tilhenger enn Aps Sverre Myrli. Høglund vil at Norge skal jobbe mye hardere for å få til justeringer og forbedringer i EØS-avtalen. Han hevdet at interessen for dette er omtrent fraværende i UD. Målet om å bli en bedre lobbynasjon innebærer også at vi må vite hvordan vi jobber mot Europaparlamentet, som er mye mer aktivt enn det var da EØS ble skapt på 90-tallet.
• EØS-utredning m/alternativer?: Senterpartiet og Venstre er mest opptatt av at en kommende EØS-utredning også skal ta for seg de to mulige alternativene til EØS — fullt medlemskap og en handelsavtale. Flere av de øvrige politikerne mente at beslutning om tilknytningsform eller avtale uansett er et politisk spørsmål og ikke noe man kan utrede seg fram til.
• Fredspris til EU?: Frps Høglund håper Thorbjørn Jaglands inntreden i Nobelkomiteen vil føre til at EU får fredsprisen.
• 50.000 medlemmer?: Med forbehold om at jeg kan ha hørt feil: Europabevegelsens ferske leder Paal Frisvold sa at målet er å vokse fra 5000 til 50.000 medlemmer. Som sagt, optimisme…

Bonuslenke: Debattleder Kjetil Wiedswang fortalte om sin trolig mest leste artikkel noensinne, skrevet for BBC og kalt Happy to be outside the EU club.

Nei til EU offentliggjorde sin undersøkelse blant kandidater til stortingsvalget i dag. Organisasjonen har spurt 370 kandidater med sjanse til å komme inn på Stortinget, og fått svar fra hele 350. Med valgforsker-hjelp har de også satt sammen et storting basert på målingene per 1. juli (materialet kan lastes ned fra Nei til EU eller som pdf her). De resultatene jeg fant mest interessante:

• Den varslede EØS-gjennomgangen får støtte. Av de 169 i det tenkte nye Stortinget sier 74 ja, 32 nei, 22 vet ikke, mens 41 ikke har svart på dette spørsmålet (Nei til EUs formulering er: “Støtter du forslaget om at konsekvensene av EØS-avtalen og alternativer til den bør evalueres og utredes på et forskningsbasert grunnlag, slik at regjeringa etter valget får utarbeidet en offentlig utredning (NOU) om EØS?”). De mest negative til en utredning er faktisk kandidatene fra Venstre og KrF. Ap-kandidatene er de mest hemmelighetsfulle, her er det veldig mange som ikke har svart og størst andel vet ikke blant dem som har svart. Mer om Ap nedenfor.
• Stor usikkerhet om datalagringsdirektivet: 51 vil legge ned EØS-veto, 21 vil innføre det, 50 vet ikke og 47 har ikke svart. Hele 54 av Aps 59 kandidater sier vet ikke eller har ikke svart! Høyre er partiet som er mest for datalagringsdirektivet.
• Arbeiderpartipisken har fortsatt snert: Ap-kandidatene er på tå hev i kontroversielle spørsmål. Datalagringsdirektivet tør altså nesten ingen si noe om før Youngstorget har talt. Det samme gjelder postdirektivet og helsedirektivet (fri pasientflyt). Det kan se ut til at det blir flertall av EU-positive kandidater fra Ap. 27 mener Norge bør bli medlem, 15 er mot, 6 vet ikke og 11 har ikke svart.
• EU-skeptisk Frp: Bare åtte av 49 Frp-kandidater vil ha Norge inn i EU. 20 sier nei, 15 vet ikke og 6 har ikke svart. Bare tre av 49 Frp-ere vil sende søknad om norsk medlemskap i neste periode.

Islands beslutning om å søke EU-medlemskap ble hilst velkommen i EU-hovedstaden Brussel. Men allerede murres det over nykommeren i andre deler av unionen. Island kan da ikke bare komme her og komme her…?

I den konservative tyske delstaten Bayern er skepsisen størst.

— EU kan ikke redde Island ut av landets økonomiske krise, mener Markus Ferber, som leder det bayerske kristeligsosiale partiet CSU. Han får støtte av flere andre konservative i den rike delstaten som partiet CSU har styrt i 50 år. Bayern har et folketall på over 12 millioner innbyggere. Delstaten er en av Tysklands mest innflytelsesrike delstater og ville vært EUs niende største land (etter Nederland og foran Hellas) om det hadde fortsatt å være eget kongedømme.

Også i Nederland vekker den islandske søknaden andre følelser enn et hjertelig velkommen. Den nederlandske utenriksministeren, Maxime Verhagen, har gjort det klart at islandske banker må kompensere de mange småsparere som har tapt penger i islandske spekulasjonsbanker. Over 300 000 småsparere i Nederland og Storbritannia tapte milliarder da de islandske bankene gikk ned i dragsuget under finanskrisen. I dag er det den islandske staten som eier bankene. Islands regjering har foreslått å betale tilbake nærmere fire milliarder euro til de to landene, men avtalen er ennå ikke vedtatt i Alltinget.

I Norge har Islands søknad satt ny fart i EU-debatten. Nok en gang er det ikke en debatt om EU, men en debatt der politiske motstandere forsøker å skade hverandre ved å sette fyr på EU-debatten i andre partier før høstens valg.

Høyre er for tiden ivrigst – og mobbeofferet er denne gang Fremskrittspartiet. Siden alle partier med unntak av Høyre (Ja!) og Senterpartiet (Nei!) er mer eller mindre splittet i synet på EU, blir vel norsk EU-debatt fortsatt en nasjonal debatt om hverandre i stedet for hva Norge kunne gjøre i EU.

Norges innflytelse på EU gjennom det Europeiske økonomiske samarbeidsområde EØS blir neppe større om islendingene forsvinner. Skatteparadiset og fyrstedømmet Liechtenstein er allerede mindre enn middels interessert i å være EØS-partner. En trøst da at republikken San Marino med sine 30 000 innbyggere nå melder sin interesse. De slår vi da i hvert fall i fotball.

Det kan bli fine reiser i EØS-komiteen fremover. Men neppe noe nytt i norsk EU-debatt.

Etter et dramatisk landsmøte, ble Paal Frisvold valgt til ny leder for Europabevegelsen på søndag. Vi skrev om turbulensen da landsmøtet kastet valgstyrets kandidat Arve Thorvik, og gikk enstemmig inn for Frisvold.

Europabloggen har utfordret Frisvold, som er styreleder i Bellona Europa og konsulentselskapet Brusselkontoret, og spurt om hva som er de tre viktigste prioriteringene når han nå tar over som ny leder. Her er hans 3 på topp-liste:

1. Veien til en medlemsdebatt må gå via et grundig oppgjør med EØS-avtalen. Den har dysset hele det norske samfunnet i europasøvne. EB må derfor gjøre et grundig arbeide så snart som mulig for å komme på banen som en premissleverandør for vurderingen av denne tragiske avtalen. Men det er organisasjonsbygging som blir hovedfokuset fremover. Vi må formidle kunnskap om forskjellen på EØS og EU-medlemskap, og inspirere folk til å ta opp kampen ved å synliggjøre fordelene ved medlemskap. Vi skal bli mer modige — vi skal ture og ture.

2. Jeg vil også foreslå at Europabevegelsen igangsetter arbeidet med en strategi om hvordan vi skal vinne neste EU-avstemning — som skal være godt forankret i lokallagene i hele vårt langstrakte land. For det er der slagene vil stå.

3. Sist men ikke minst, er det mitt ønske å lage en rapport om ‘Vårt EU’ — eller ‘Et norsk EU’. Dvs — hvordan vil vi at EU skal se ut? Da må være flinke til å illustrere i klartekst hva vi liker og ikke liker ved EU — vi må ikke være redd for å kritisere de mange områdene av EUs politikk vi ikke er enige i. På den måten ønsker jeg å bidra til at EB blir kjent for å ha et mere nyansert blikk på EU og ikke stå frem som ‘EU-alt-etende’.

Lovende takter fra Frisvold — modig, ikke EU-alt-etende og et oppgjør med EØS-avtalen. Forhåpentligvis kan Frisvold få liv i en ganske usynlig norsk organisasjon.

OPPDATERING: Se Nei til EU-leder Heming Olaussens svar til Frisvold.

Siden ingen av de norske politiske partiene ønsker å snakke om EU i valgkampen (uten Lars Sponheims Tyrkia-argument), kan det likevel være på sin plass å se nøyere på hva de faktisk har vedtatt om Norges forhold til EU på landsmøtene i vår:

Arbeiderpartiet (Apedia):

• Arbeiderpartiet er for EØS-avtalen. Den har vært positiv og viktig for Norge. Gjennom EØS-avtalen og Schengenavtalen er vi sterkt integrert i EU-samarbeidet.
• Arbeiderpartiet har ikke endret syn på at et EU-medlemskap ville gitt Norge en politisk innflytelse på det europeiske samarbeidet og større mulighet til å ivareta norske interesser enn det EØS-avtalen gir mulighet for.
• Samtidig skal Arbeiderpartiet være et parti med rom for ulike syn i EU- debatten. En del av partiet mener det er best å stå utenfor EU, og begrunner dette i hensyn til full sysselsetting, muligheten til å føre en sosialdemokratisk politikk i Norge og behovet for internasjonal handlefrihet.
• Arbeiderpartiet mener Norge må ha handlefrihet når det gjelder en eventuell medlemskapssøknad i neste stortingsperiode. En forutsetning for en slik ny søknad må være en stabil tilslutning i folket.

Fremskrittspartiet (Prinsipprogram 2009-2013)

• Fremskrittspartiet vil respektere folkets syn i en eventuell folkeavstemming om norsk EU-medlemskap.

Høyre (Stortingsprogram 2009-2013):

• Tilgang til EUs indre marked er en forutsetning for å sikre velferden i det norske samfunnet. I dag har vi  tilgang gjennom EØS-avtalen, men den gir oss ikke medbestemmelse over alle de lover og regler som vedtas i EU. Det norske samfunnet formes av beslutninger tatt i et politisk system der norske velgere ikke er representert. Utenforskapet svekker dermed norske velgeres grunnleggende demokratiske rettigheter. Høyre vil gi norske velgere selvråderetten tilbake, og erstatte EØS-avtalen med full deltakelse i EU.

Kristelig folkeparti (Partiprogram 2009-2013):

• Norge ikke skal søke om medlemskap i EU, men beholde dagens tilknytningsformer.
• Respektere flertallet i en eventuell ny folkeavstemning om norsk EU-medlemskap.
• Ha en aktiv Europapolitikk i tillegg til EØS-samarbeidet for å utvikle og styrke samarbeidet med EU. Norge har næringspolitiske interesser som krever gode relasjoner med EU.

Venstre (Stortingsprogram 2009-2013)

• Det ligger ikke til rette for å starte en ny EU-debatt i Norge de nærmeste årene. Derfor vil Venstre at Norge skal videreutvikle samarbeidet med EU basert på EØS-avtalen.
• Hvis spørsmålet om EU-medlemskap blir aktualisert, er det et ufravikelig prinsipp for Venstre at det bare kan avgjøres av Stortinget etter en ny folkeavstemning. Både spørsmålet om eventuelle forhandlinger med EU om medlemskap, og en eventuell ferdig forhandlet avtale, må legges fram for det norske folk i to separate folkeavstemninger. Utfallet av disse vil være bindende for Venstres stortingsrepresentanter.

Senterpartiet (Partiprogram 2009-2013):

• EUs Lisboa-traktat (grunnlov) er ikke forenlig med Senterpartiets politiske, ideologiske og verdimessige
  grunnholdninger. Senterpartiet vil fortsatt arbeide aktivt imot en søknad om norsk EU- medlemskap.
• Styreformen i EU avviker fra hvordan vestlige demokratier hittil har vært styrt, fordi EU ikke skiller mellom utøvende og lovgivende makt, og lovgivende makt har ikke forslagsrett. Til forskjell fra alle andre grunnlover, grunnlovs- eller traktatfester EU en bestemt ideologi. I EU er nyliberalismen nedfelt som lov.
• Senterpartiet mener Norge må legge en restriktiv holdning til grunn og ikke godta avståelse av suverenitet over essensielle og samfunnsbærende oppgaver gjennom EØS- avtalen.

Sosialistisk Venstreparti (Arbeidsprogram 2009-2013)

• SV ønsker et tett samarbeid mellom Norge og de andre landene i Europa. SV stiller seg imidlertid kritisk til den konsentrasjonen av makt og svekkingen av folkestyret i medlemslandene som den nåværende utviklingen i EU  innebærer. SV ønsker norsk deltakelse i et mellomstatlig samarbeid, ikke en overnasjonal union som fører makten over viktige deler av samfunnsutviklingen ut av folkevalgte organer. SV sier derfor nei til norsk medlemskap i EU.
• EØS-avtalen undergraver folkestyret ved å gjøre Norge til passiv mottaker av lovverk fra EU. Avtalen medfører en unødvendig detaljregulering av en rekke samfunnsområder i Norge, og undergraver viktige virkemidler i nærings–, arbeidslivs– og distriktspolitikk. Ulempene ved avtalen er betydelig større enn fordelene. SV arbeider derfor for at Norge innleder forhandlinger med EU om en mindre omfattende handels– og samarbeidsavtale, og at EØS-avtalen sies opp i forbindelse med dette.

Jeg hadde tenkt å gå på UDs Europa-konferanse i går. Joschka Fischer og Jonas Gahr Støre er en bra line-up. Dessverre strakk ikke tiden til, men bloggeren Kristian var der og reflekterer over det norske EU-ordskiftet med utgangspunkt i debatten på konferansen:

Én ting er at det norske selvbildet gjør det vanskeligere for oss å forhandle fram en lavere EØS-kontigent. En annen ting er at jasiden ikke makter å bruke det norske selvbildet som sitt beste argument.

Det er spennende at dette kommer akkurat samtidig med at vi forsøker å dra i gang en bloggdugnad om nei- og ja-argumenter her på bloggen.

EU-konferansen kan man for øvrig bivåne via regjeringens (fortsatt mildt sagt lite tilfredsstillende — nedlasting, folkens!) nett-tv-overføring.

ABC Nyheter ser for øvrig ut til å være temmelig alene blant mediene om å dekke konferansen.