Europabloggen.no

Estland gjør sitt beste for å bli et normalt kjedelig europeisk land. Tross ekstrem belteinnstramming for å komme over finanskrisen, klarte den sittende sentrum-høyre-regjeringen og statsminister Andrus Ansip å bli gjenvalgt i helgens parlamentsvalg. Antakelig fortsetter koalisjonen med det kristeligdemokratiske partiet IRL. Teoretisk kan imidlertid Ansip vende seg til sosialdemokratene, som gjorde et veldig godt valg og for første gang er en kraft å regne med i Estland. Begge koalisjonsalternativer vil gi Ansips liberalistiske Reformparti flertall, mot mindretallet han har regjert med i siste valgperiode. Economist-bloggen Eastern Approaches kommenterer:

This election result gives the Social Democrats, under their 37 year-old leader Sven Mikser (a name to watch) a credible chance to create Estonia’s first mainstream centre-left political party, untainted by any suspicions about its ethnic or geopolitical loyalty. If and when that happens, Estonia’s politics will not just be stable, but outright boring.

[table id=13 /]

Lena fra Tyskland vant Melodi Grand Prix i Oslo og fikk kyss, klapp og klem fra fjorårsvinneren Alexander Rybak. Men hvem stemte egentlig på henne?

For det var første gang siden 1982 at Europas mest folkerike land vant en GP-finale. Den gangen sang 16 år gamle Nicole om fred i verden på fire språk (tysk, engelsk, fransk og nederlandsk).

Det var kald krig i Europa på den tiden og atomrakettene pekte mot hverandre fra øst og vest. Tyskland lå som mulig slagmark midt på kontinentet og sympatien strømmet mot den spinkle, skjøre, unge jenta fra det delte og krigsherjede landet.

Tre år tidligere hadde Tyskland vært nære på med GP-klassikeren “Dschinghis Khan” som kom på 4.plass i 1979. Men den var kanskje for krigersk for et land som har startet to verdenskriger. Eller var den for ufrivillig morsom? Den endte i alle fall opp som stammesangen for folk som verken kan danse eller synge (med det fryktelig fengende refrenget HA-HA-HA-HA!)

Under Lenas seier i år strømmet 12-poengerne igjen inn til tyskerne. De som ellers er vant til å gjøre det så dårlig at de foretrekker å gå på kneipe og drikke øl for å være i fred for nye GP-nederlag på TV. I år samlet tusener av mennesker seg på gatene og så på offentlig TV. Stemningen var elektrisk som under fotball-VM for fire år siden.

(more…)

For å samle inn bompenger åpner selv Nei-landet Norge for euroen. Her i Setesdal. Foto: Dag Yngland

Euroen brer seg til tross for Hellas-krisen. Denne uken godkjente EU-kommisjonen Estland som neste medlem i euro-klubben. Esterne blir det 17. medlemmet i 2011. Hvis euroen fortsatt finnes da…;-).

Det er i alle fall blitt mer sannsynlig etter at alle de 27 EU-landene natt til mandag ble enige om en gigantisk krisepakke på 750 milliarder euro (nær 6 000 milliarder kroner). Pengene skal i første omgang være i beredskap som et forsvarsskjold mot tillitskriser og spekulasjonsbølger i finansmarkedene. Pakken er blitt sammenlignet med alt fra “EUs atomknapp” til “en bazooka mot markedene“.

Tidsskriftet The Economist sammenligner EUs nye euroforsvar med NATOs “artikkel 5” – den viktige paragrafen som sier at et angrep mot et av medlemmene er et angrep mot alle.

I think this bellicose talk of fighting battles with markets and being at war with perfidious bankers (to quote Mrs Merkel) may point to a useful analogy for what is going on in terms of political integration here, at least at this point. I wonder if this new intergovernmental warchest of €440 billion, working with the intergovernmental IMF, is a bit like the mutual defence clause, Article 5, in the NATO treaty, that says an attack on one member of NATO is an attack on all. That is hugely important, and commits each member government to big and serious things. But it is not the same as those member countries agreeing to pool their militaries.

(more…)

20 år siden 1989: Ojars Kalnins skriver om den baltiske veien:

1989 var et betydningsfullt år i verdenspolitikken, og nedrivningen av Berlinmuren var en av dets viktigste begivenheter. Men to måneder før Berlinmurens fall, nærmere bestemt den 23. august 1989, skjedde følgende i et område langt innenfor Jernteppet: To millioner latviere, litauere og estere dannet en menneskelenke langs hovedveiene, som knyttet deres land sammen i en massiv demonstrasjon for nasjonal selvstendighet. De kalte den for Den baltiske vei. Menneskelenken strakte seg over 600 km fra Tallinn i Estland i nord, gjennom Riga i Latvia og til Vilnius i Litauen i sør.

Mer informasjon på Balticway.net. Kalnins er direktør for Det latviske institutt.

Øyvind Rangøy skriver godt og spennende i Dag og Tid om forholdet mellom Estland og Russland:

Det er utan tvil vanskeleg for russarar i det gjenoppretta Estland å finne sin identitet, men skal ein først jamføre med sørafrikanske tilhøve, er det meir nærliggjande å sjå nykomarane frå sovjettida som dei kvite, tidlegare privilegerte. Estarane måtte bite det i seg. Mange av dei russisktalande veit difor den dag i dag ikkje korleis det estiske folket eigentleg opplevde okkupasjonsåra og kor privilegerte dei sjølve var. Dei trudde alt var i orden, og greier ikkje å tolke det som kjem fram som anna enn aggressiv estisk sjåvinisme. Ved å manipulere denne tilstanden av sjokk og forvirring med ein massiv kampanje som konstruerer ei stor forteljing om russiske frigjerarar og «baltisk fascisme», gjer Kreml situasjonen langt vanskelegare.

Å, det er gøy med europeiske fordommer! (videoen snappet opp hos Edward Lucas.)