Europabloggen.no

På en rundtur til vingårder i Sør-Afrika fikk jeg to middelaldrende engelske par som reisefølge. De var omgjengelige, vittige og sjarmerende som bare engelskmenn kan være. Av en eller annen grunn kom vi inn på EU. Uten spor av fleip kom det fra en av dem: “They [EU] want to take our pensions, you know”.

Hvis det blir en folkeavstemning om britisk EU-medlemskap i løpet av de neste 5-6 årene, slik mange tror statsminister David Cameron vil gå inn for, tipper jeg at mitt reisefølge stemmer nei — og at de er representative for den Daily Mail-lesende sørengelske middelklassen.

I denne ukens Mandag Morgen har jeg skrevet om hvordan britene kan snuble ut av EU. Saken tar blant annet opp den britiske opinionen. Vi er vant til å høre om voksende EU-skepsis i Storbritannia, og dagens regjering er kalt den mest EU-skeptiske noensinne. Cameron, som ønsker at britene skal forbli EU-medlem, har sitt svare strev med å holde det konservative partiet sammen. Anti-EU-partiet UKIP kaprer stemmer fra dem. De jevnlige meningsmålingene fra Eurobarometer viser at blant EU-landene har britene konsistent vært de mest kritiske til medlemskap, helt siden 70-tallet.

Utfallet av en folkeavstemning er likevel fullstendig åpent. Mye tyder på at mange velgeres standpunkt ikke stikker særlig dypt. EU-kritikerne har behersket debatten fordi de som er for medlemskap ikke har noe insentiv til å markere dette, forklarer Simon Usherwood ved Universitetet i Surrey, som forsker på EU-skepsis:

Hvis du er en britisk politiker i regjeringen, hvorfor skal du sløse bort din politiske kapital på å drive kampanje for noe som ikke er særlig populært, som ikke spiller noen stor rolle for folks partivalg, og som ikke vil endre manges synspunkter – når du samtidig vet at Storbritannia allerede er medlem? Folk har ikke noe insentiv til å drive kampanje for EU. Dette er rasjonelt på kort sikt, men på lengre sikt betyr det at EU-skeptikerne får mer og mer legitimitet fordi de har vært synlige så lenge.

Spørsmålet er hva som skjer når debatten blir mer balansert. De siste ukene har EU-tilhengere markert seg sterkere. Meningsmålinger antyder et skifte i retning “ja-siden”. Peter Kellner fra YouGov har en god analyse av de siste tallene.

Et sentralt aspekt er at EU-spørsmålet faktisk ikke er særlig viktig for mange briter. I en måling tatt opp før jul rangerte bare 18 prosent av britene EU som en av de tre viktigste sakene. Arbeidsmarked, kriminalitet, skole og helse engasjerer langt sterkere. Det ligger farer for Cameron her:

The risk that Cameron would run by conceding a referendum is that he might look (a) weak, for giving in to UKIP and his party’s right-wing, and (b) out of touch, for devoting so much energy to an issue that most people regard as peripheral to their lives.

Nå venter vi bare på den berømmelige talen — siste nytt er at den skal holdes onsdag.

Til denne ukens Mandag Morgen har jeg skrevet om Finlands forhold til EU etter jordskjelvvalget i april. Kommentarene i utenlandske medier til Sannfinnenes brakvalg var preget av en slags moralsk forargelse og skuffelse over at befolkningen i enda et land hadde falt for populistisk anti-Brussel-retorikk — og kanskje særlig at dette skjedde i et land som hele tiden har vært en lojal og konstruktiv EU-partner. Finske eksperter er langt fra så rystet over valgutfallet; snarere kan det innebære en slags normalisering (det har hele tiden vært en substansiell andel av befolkningen som har vært kritisk til EU-medlemskapet, som i de andre nordiske landene) og til og med demokratisk fornyelse (det ligger an til mye mer offentlig debatt om europapolitikken, som har vært sterkt preget av finsk konsensuspolitikk).

En viktig kilde i saken er en artikkel av Kaisa Korhonen og Juha Jokela om Finland etter valget. Avslutningsavsnittet framhever demokratiaspektet:

From a pro-European point of view, any scenario may seem like bad news, but at best, this abrupt departure from the status quo might promote European democracy. Paradoxically, the European economic crisis has brought the EU closer to the Finns and for the first time since joining the EU, at least some aspects of European integration are being widely debated in Finland. Moreover, Finnish society seems to be re-politicizing on many fronts – in workplaces, on the streets and in social media – and people are once again joining political parties as well as NGOs. The 2011 elections are proving to be not only a big bang for the True Finns, but also a big bang for political activism in the country in a wide variety of forms.

Regjeringsforhandlingene etter riksdagsvalget i Finland begynner etter påske og kan komme til å ta sin tid, minst fire uker, ifølge YLE. Sannfinländarna (jeg klarer ikke å få meg til å skrive “Sannfinnene”, skal dette virkelig bli den offisielle norske oversettelsen?) regner med å komme med i regjeringen etter sin utrolige valgseier.

Valget er virkelig det finske gjennombruddet for kritikk av overføring av makt fra nasjonalstatene til EU-institusjonene. I EU-parlamentet sitter Sannfinländarna i gruppen Frihet og demokrati i Europa sammen med bl.a. britiske UKIP, italienske Lega Nord og Dansk Folkeparti. Alle befinner seg et sted ganske langt ute på høyresiden, men som også Klassekampen er inne på, det blir for enkelt å plassere Sannfinländarna i høyreekstrem-båsen. Her er detaljene viktige. Finlands utenriksminister er allerede ute og advarer utenlandske medier mot stereotypisering av partileder Timo Soini.

Jeg har ikke registrert at Nei til EU har kommentert utviklingen i Finland. Det ville vært svært interessant å høre hva man der i gården mener om det siste medlemmet i familien av nordiske integrasjonsmotstandere. Ettersom det har gått dårlig for svenske og danske EU-motstandere i det siste, er vel dette gode nyheter?

OPPDATERING: Kapitalismus skriver om europeisk høyrepopulisme etter det finske valget, og lenker til en analyse av finsk politikk og Sannfinländarna skrevet av Anders Ravik Jupskås ved UiO:

Denne holdningsmessige kombinasjonen av en omfattende velferdsstat, fokus på kjernefamilien, skepsis ovenfor utviklingen i EU, mer fokus på nasjonal identitet (i det finske tilfellet: kravet om å fjerne svensk som obligatorisk fag i skolen) og ønsket om en mer restriktiv innvandringspolitikk har stor støtte i befolkningen mange Vesteuropeiske stater – inkludert i Finland. I mange tilfeller bør vi heller stille spørsmålet, slik den nederlandske forskeren Cas Mudde gjør: Hvorfor er ikke disse partiene enda større?

OPPDATERING 22. juni: Det tok to måneder, men nå har Finlands nye regjering overtatt. Statsminister er Jyrki Katainen fra det konservative Samlingspartiet. Hele seks partier er med i regjeringen — de andre er Sosialdemokratene, Svenska folkpartiet, Kristdemokraterna, Vänsterförbundet og de Grønne. Med andre den reneste regnbuekoalisjonen. Det ble først forhandlet med Sannfinnene, men det ble ingen enighet med dem. Det blir spennende å se hvordan Soini & co nå håndterer tilværelsen som stort opposisjonsparti.

[table id=14 /]

Hvor EU-skeptiske er egentlig de britiske konservative? Landsmøtet gir anledning til litt kremlologi. Snart blir det etter alt å dømme alvor, når/hvis David Cameron overtar som statsminister for den første tory-regjeringen siden Tony Blair og “New Labour” vant i 1997. De konservative er blitt mer skeptiske til europeisk integrasjon i løpet av denne lange opposisjonstilværelsen, EU-tilhengerne færre.

Partiledelsen har justert seg og lettsindig lovet folkeavstemning om Lisboa-traktaten. Dette slipper de antakelig unna etter irenes ja. Finlesning av skygge-utenriksminister William Hagues tale til landsmøtet viser en mer balansert holdning til EU enn mange påstår at toryene har nå, skriver Charlemagne, og det er lett å være enig. Les Hague:

(more…)