Europabloggen.no

Siden eurokrisen startet for alvor har debatten rast om krisehåndteringen: Hva er de riktige grepene for å takle de akutte problemene? Hvilke grep bør unngås fordi de kan skape nye og større problemer senere? Det siste toppmøtet i slutten av juni tok skritt mot en bankunion og åpnet for at det permanente krisefondet ESM kan kjøpe statsobligasjoner. Samtidig ble det satt i gang en prosess som på sikt skal føre fram til en virkelig politisk union. Mye er fortsatt vagt og uklart.

Et løsningsforslag som har vært diskutert i lang tid er felles euro-obligasjoner (eurobonds), at eurolandene i fellesskap garanterer for gjeld. Det var denne ideen som Angela Merkel nylig sa at ikke vil bli virkelighet i hennes levetid. Landene som har orden på statsfinansene er livredde for å ende som evige garantister for kriselandene.

Men kanskje det finnes en annen, mindre risikabel og billigere måte, som også kan iverksettes hurtig. Professor Friedrich Heinemann ved ZEW, et av Tysklands velrenommerte økonomiske institutter, publiserte denne uken sitt forslag (pdf) om rentesubsidier – “fiscal interest rate equalization” eller FIRE (se også langversjonen av forslaget – pdf). Dette går ut på at land som har profitert på eurokrisen ved at renten på deres statsobligasjoner har falt, hjelper kriselandene direkte ved å dekke noe av differansen i rentenivå. Resonnementet er at land som Tyskland, Finland og Østerrike bruker sin rentegevinst til å subsidiere Italia og Spania. Ikke ved at renten på alles obligasjoner blir lik, som ved eurobonds. Men ved at subsidiene fra gevinst-landene trekker Italia og Spanias rente ned til 5 prosent, som regnes som et levelig nivå. For eurosonen som helhet har rentenivået vært ganske stabilt gjennom krisen, påpeker Heinemann. Det betyr at gevinster og tap er symmetriske.

Denne grafen fra Den europeiske sentralbanken illustrerer poenget:

Prisen? Den kan ikke fastsettes nøyaktig fordi dette jo er et bevegelig mål, men ved å ta nivåene i mai 2012 som utgangspunkt regner Heinemann seg fram til at slike subsidier fra nord til sør vil koste 5,7 milliarder euro i året. Mesteparten faller på Tyskland.

Støtten ville være knyttet til betingelser – de velkjente kravene til at støttemottakerne må gjennomføre reformer.

En interessant bieffekt er at ordningen ville virke disiplinerende også på de godt stilte landene. I dag kan de finansiere seg til “kunstig” lave renter, noe som gjør det lett å skru ned ambisjonene om å redusere egen gjeld (Tyskland har f.eks. faktisk en høy gjeld i prosent av BNP).

Heinemann lister opp en rekke fordeler ved forslaget:

• FIRE does not involve any guarantees on the side of the giving countries. Costs would materialize instantaneously and not imply any burden shifting to later generations of voters.
• FIRE has a natural and politically well defendable financing source: the gains from market panics on the side of the creditworthy countries.
• FIRE leaves interest rate differentiation existent. While Euro-bonds with joint and several liability would fully level interest rates, this would not be the case with FIRE.
• FIRE is reversible whereas Eurobonds hardly are. The intensity of FIRE can gradually be reduced. Thus a continuous and cautious phasing-out of FIRE is realistic after structural reforms are starting to pay off.

Dette er vel verdt å diskutere, skulle jeg tro. Reuters Breaking Views presenterte for øvrig et lignende forslag nylig.

(Heinemanns forslag først sett hos Euractiv.de).

“Firerbanden” som har hatt den greie jobben å plotte kursen ut av eurokrisen har levert sin rapport, to dager før ukens toppmøte i Brussel. Det står ikke mindre enn fire presidenter bak (van Rompuy, Barroso, Juncker, Draghi).

Det er altså bare å laste ned pdf og gjøre hjemmeleksen: “Towards a genuine economic and monetary union”.

Forslagene kommer vi tilbake til. Her er både bankunion og eurobonds. Noe må komme fort, andre elementer må ta lengre tid. Tidsrammen anslås til ti år. Rapporten underslår iallfall ikke den store utfordringen — demokratisk forankring og folkelig støtte:

Overall, closer EMU integration will require a stronger democratic basis and broad support from citizens. For this reason, it is essential that already the process towards realising this vision is based on wide consultation and participation. Integration and legitimacy have to advance in parallel.

Christine Lagarde hadde med seg IMFs siste vurdering av eurosonen til møtet med de 17 finansministrene torsdag. Dette er nok et av dokumentene i sagaen om eurokrisen som det lønner seg godt å lese i sin helhet. IMF kommer med en rekke konkrete forslag og går dypt inn i flere uavklarte stridsspørsmål. FTs Brussel-blogg grubler på hvor mye av dette som vi vil finne igjen i “avhandlingen” om eurosonen som herrene Barroso, van Rompuy, Juncker og Draghi skal legge fram på toppmøtet neste uke.

Øverst på prioriteringslisten må EU sette en genuin bankunion, som IMF mener er “kritisk”:

The immediate priority is concrete action toward a banking union for the euro area. The proposed EU framework for harmonized national bank resolution processes is a necessary first step. But it needs to go further. A deposit guarantee scheme needs to be established at the regional level to help break the links between domestic banks and their sovereigns, and support depositor confidence. A common bank resolution authority is also needed. It should be backed by a common resolution fund to ensure burden sharing and to limit fiscal costs. These efforts should be supported by a common supervisory and macro-prudential framework to forestall further financial fragmentation. While a banking union is desirable at the EU27 level, it is critical for the euro 17.

I så fall snakker vi altså om bankene i eurolandene ikke lenger er “tyske” eller “spanske”, men europeiske. Vanskelig å svelge for flere enn tyskerne.

EU må også definere et veikart mot felles ansvar for statsgjeld, mener IMF. Altså de i Tyskland fryktede eurobonds. I første omgang kan dette innføres for lån med kort løpetid:

Introduction of a limited form of common debt, with appropriate governance safeguards, can provide an intermediate step towards fiscal integration and risk sharing. Such debt securities could, at first, be restricted to shorter maturities and small size and be conditional on more centralized control (e.g., limited to countries that deliver on policy commitments; veto powers over national deficits; pledging of national tax revenues). Common bonds/bills financing could, for example, be used to provide the backstops for the common frameworks within the banking union.

Dette er ideen om “eurobills” som har sirkulert en stund (eller en variant av den).

Lagarde har også et innspill om graden og farten i nedskjæringer og innstramminger som blir lagt merke til:

Fiscal consolidation should proceed decisively and credibly where market pressure is high, but more gradually elsewhere to help support demand in the region. To this end, it is important to focus on fiscal targets expressed in structural, not nominal, terms, and anchor them by fully-specified multi-year plans. In this context, the flexible implementation of the current fiscal framework is essential.

Som FT skriver: “In other words, liberalise your economy to get growth going in order to deal with debt; don’t simply cut and tax to get there.”

Det ble 60,3 prosent ja og 39,7 prosent nei i Irlands folkeavstemning om finanspakten – tettere samarbeid om budsjett- og finanspolitikk – som 25 av de 27 EU-landene forhandlet seg fram til i vinter. Storbritannia og Tsjekkia står utenfor avtalen, som er mellomstatlig og ikke en del av EU-traktatene (hele finanspakten finner du her – pdf).

Avtalen trer i kraft hvis 12 av landene ratifiserer den. Et irsk nei ville altså ikke ha stoppet finanspakten, men det hadde heller ikke vært noe godt tegn med et nei i det eneste landet som la ut avtalen til folkeavstemning. I den irske debatten har et sentralt poeng vært om et nei ville ha avskåret landet fra videre krisehjelp fra EU når den nåværende krisepakken utløper.

Debatten i EU om videre integrasjon mellom eurolandene har flyttet seg hurtig vekk fra finanspakten etter at den ble underskrevet i mars. I lys av de siste ukenes stadige forverring av krisen i spesielt Spania og Hellas, og Hollandes valgseier i Frankrike, dreier diskusjonene seg nå mye om konsepter for hvordan landene kan dele ansvaret for håndtering av statsgjeld og stabilitet i bankvesenet (for eksempel gjennom felles “eurobonds”). Se bare gårsdagens tordentale fra sentralbanksjef Mario Draghi til Europas politiske ledere:

Europe’s political leaders need to show “vision”, he said, and can’t expect the ECB to act as a surrogate eurozone government. A eurozone banking union would need to be supervised centrally, include eurozone guarantees for depositors and a resolution fund, he said.

FTs Brussel-blogg har plukket opp detaljer om hvordan diskusjonene nå utvikler seg i kulissene.

Enten satses det alt hva remmer og tøy kan holde for å redde euroen, eller så går den felles valutaen langsomt i oppløsning ved at noen land trer ut av eurosonen, skriver Knut Arne Sanden ved LOs Brussel-kontor i dette gjesteinnlegget.

Det ble ingen riktig sommer i Europa i år, verken værmessig eller økonomisk. De økonomiske uværsskyene som lå tungt over Hellas, Irland og Portugal, truet med å ramme både Italia og Spania. Nå har flere begynt å snakke om begynnelsen til slutten på den felles valutaen euro som er knappe ti år gammel.

Selv den syvende far i huset, den sterke kommisjonspresidenten Jacques Delors, har ropt ned fra hornet sitt og advart om at Europa står foran avgrunnen. Da er det ikke særlig klokt å ta et skritt framover, mener mange. Men det er det han forlanger. Enten må det tas skikkelige grep med forsterket økonomisk styring, eller så må det overføres mer kompetanse fra medlemsstatene til Unionen. Men til det siste har et flertall land sagt nei, og da gjenstår bare den første løsningen. For hvis man slutter å tråkke, velter hele EU-sykkelen.
(more…)

Inntil nylig ble eurobonds — felles statsobligasjoner garantert av alle landene i eurosonen — sett som en urealistisk ide klekket ut ved brüsselske tankesmie-skrivebord. Men de siste par ukene har debatten om eurobonds som essensiell ingrediens i en varig og stabil løsning på eurosonens problemer eksplodert, ikke minst i Tyskland. SPD og De grønne har lenge vært åpne for eurobonds, og i det siste har stemmer i Angela Merkels CDU også luftet muligheten — eller i hvert fall sagt at man ikke kan avvise den kategorisk. Nå i helgen kom Merkel riktignok opp med et stykke effektiv retorikk: Felles garantert gjeld løser ikke problemene, det fører lukt til en “gjeldsunion”.

Hva er så euro-obligasjonene? Jeg har bidratt til en grundig gjennomgang i en sak i denne ukens Mandag Morgen (krever abonnement). Mye av debatten har blitt fokusert rundt et opprinnelig forslag fra økonomene Jakob von Weizsäcker og Jacques Delpla. Essensen her er at eurosonens samlede gjeld deles i to. En “blå” del som utgjør opptil 60 prosent av et lands BNP (dette er gjeldsgrensen i Maastricht-avtalen) garanteres av alle 17 euroland i fellesskap. Har et land gjeld utover dette, må den finansieres av “rød” obligasjoner som landet selv må utstede. Ideen er at den blå gjelden får en lav rente og har førsteprioritet, mens den rød gjelden blir atskillig dyrere og har annenprioritet. Dermed skal hvert land gis et sterkt insentiv til å presse gjelden ned mot 60 prosent av BNP. Om dette virkelig vil fungere, er et omstridt spørsmål.

En rundspørring blant økonomer og finansfolk som Reuters gjorde sist uke, viser at et stort flertall ser eurobonds som del av en god løsning på eurokrisen. Mange tror de første obligasjonene kan utstedes alt neste år eller i 2013.

Tysklands finansminister Wolfgang Schäuble ordvalg er spesielt verdt å følge i disse dager. Schäuble regnes som den tyske regjeringens mest overbeviste “europeer”; samtidig er han en dreven realpolitiker. Hans linje nå er at han sier at eurobonds ikke er aktuelt så lenge eurolandene ikke fører en felles finanspolitikk. Med andre ord, det kan bli aktuelt, hvis… I et intervju i helgen sa han at han “som privatperson” ikke ville hatt noen problemer med å delegere suverenitet til Brussel, og gjerne aksepterer en felles EU-finansminister (som ESB-sjefen har foreslått). Så fortsetter han: “Som tysk finansminister, derimot, sier jeg: Her og nå er det vår oppgave å løse problemene så raskt som mulig basert på de eksisterende traktatene. Vi kan ikke gå lenger og raskere på veien videre [mot politisk union] enn vi klarer å overbevise folk i medlemslandene og deres parlamentariske representanter om.”

Det er lett å forstå Schäubles posisjon. Spørsmålet om demokratisk legitimering av videre skritt mot en reell politisk union kan aldri neglisjeres. Thomas Klau i European Council on Foreign Relations mener toppmøte-krisehåndteringen i regi av statslederne har vist seg som et “ineffektivt oligarki” altfor dominert av de store landene. Krisen leder oss mot dypere integrasjon og sterkere europeiske institusjoner, ikke av idealisme, men av nødvendighet og av hensyn til behovet for effektiv beslutningstaking og ledelse, mener han:

As it is clearly not a sustainable option for the eurozone to grant its members full economic, budgetary, financial and fiscal room for manoeuvre, the only alternative to an inefficient oligarchy of national leaders is a strengthening of the political bodies less prone to takeover from the strongest and biggest nations, meaning the European Commission and the European Parliament. (…) The eurozone needs the powerful, politically game-changing instrument of eurobonds – and eurobonds will ultimately need federal, democratically controlled institutions to give them sufficient legitimacy.”

Jacques Delors er blitt 85 år, en eldre statsmann — eller “unionsmann”, kanskje –, og stadig etterspurt. I Berlin i går kveld ble han hjertelig mottatt av et publikum der politikere fra De grønne var i flertall. Partiet regnes som det aller mest EU-vennlige i Tyskland, og hadde invitert Delors til å snakke om temaet “Hvor står Europa?”. Delors er utvilsomt en av EU-kommisjonens mest markante presidenter — han sto i spissen for innføringen av det indre marked og de avgjørende skrittene mot valutaunion med Maastricht-traktaten. Som en av euroens fedre må han i dag forsvare den og kanskje berolige dem som begynner å lure på om integrasjonsprosjektet er i ferd med å forvitre.

Delors tok fatt i det han kaller euroens to konstruksjonsfeil: For det første mangelen på likevekt mellom den økonomiske og den monetære delen av euro-prosjektet. Årsaken er den manglende koordineringen av euro-landenes økonomiske politikk. For det andre avgrensingen mellom euro-landene og de øvrige medlemslandene i EU. Det er klart at land som deler valuta må ha mer vidtgående rettigheter og plikter enn land som bare er EU-medlemmer, sa Delors.

Noen unnskyldning for feilkonstruksjonen kom ikke fra institusjonsbyggeren Delors. Flere ganger påpekte han (uten at det ble påtrengende selvrettferdig) at han hadde advart mot akkurat de problemene vi ser nå flere ganger, først allerede i Delors-rapporten i 1989 (den som vil sjekke, kan lese den her). Rapporten redegjorde for suksesskriteriene for en “optimal valutaunion”, og behovet for koordinering av økonomisk politikk sto sentralt. Dersom makroøkonomisk politikk var blitt koordinert alt fra 1999, ville Kommisjonen i tide ha identifisert faren for ustabilitet som følge av eiendomsbobler og overdreven oppbygging av privat gjeld, mener Delors — men dette skjedde altså ikke. Kanskje insisterte jeg ikke nok den gangen, sa Delors, men regjeringssjefene ville ikke høre dette budskapet.
(more…)