Europabloggen.no

Angsten for å måtte betale ut kriserammede og forgjeldede euroland sitter dypt i Tyskland, men til nå har ikke eurokrisen belastet skattebetalerne. Tvert imot. Den tyske stat vil spare 40,9 milliarder euro i lavere renteutgifter på statsgjeld i perioden 2010-14. Slike beregninger har vært gjort før, men det nye nå er at Finansdepartementet har offentliggjort sine egne tall. De viser også hvor mye krisen til nå har kostet Tyskland: skarve 599 millioner euro, eller 1,5 prosent av innsparingene.

Departementet har tatt utgangspunkt i de budsjetterte renteutgiftene og sammenlignet med de reelle. Årsaken til de svært lave rentene på tysk statsgjeld er lavkonjunkturen i eurosonen, den lave renten satt av Den europeiske sentralbanken, og en trygg havn-effekt der investorene foretrekker de sikreste papirene.

Økonomen Jens Boysen-Hogrefe ved Institut für Weltwirtschaft i Kiel har tidligere ved flere anledninger forsøkt å beregne hva de lave rentene betyr for Tyskland. Han har regnet ut at den føderale regjeringen – ved finansdepartementet – har spart 80 milliarder euro i perioden 2009-13. Og den hyggelige kriseeffekten vil fortsette en stund til:

The overall-effect on the public budget in Germany will further grow in the coming years. The ECB has just lowered its main interest rates (to 0.5 per cent), which are also relevant for the pricing of bonds, and there are still several billions of federal government bonds with maturities of five to thirty years that were issued before the current low yield period and that will soon be replaced. An overall benefit of more than €100 billion may be the case.

Men heller ikke dette er hele regnestykket. De tyske delstatene og kommunene har til sammen like mye gjeld som staten (det føderale nivået), og de har også profitert på lavere renter de siste årene. Ikke så mye som staten, men likevel betydelig, ifølge Boysen-Hogrefe. Innen midten av 2014 bør eurokrisegevinsten beløpe seg til mellom 100 og 200 milliarder euro.

Nå kan en si at det er for tidlig å gjøre opp sluttregningen, siden Tyskland jo har garantert for sin andel av kriselån til bl.a. Hellas og midlene Den europeiske stabilitetsmekanismen (ESM) har til rådighet. Men dette setter unektelig en del tyske medier og politikeres eurokrisemaksimering i et nytt lys.

Europeiske fagbevegelse undersøker nå muligheten for å gå rettens vei for å utfordre stadige angrep på faglige rettigheter i flere EU-stater. I en rekke EU-land utfordres faglige og sosiale rettigheter gjennom en rekke tiltak i ly av finanskrisen.

Dette dreier seg om forbud mot sentrale avtaler, unntaksklausuler lokalt og mulighet for å forhandle avtaler direkte med de ansatte utenom fagforeningen. I tillegg kommer et svekket oppsigelsesvern.

Disse er delvis introdusert av konservative regjeringer, mens andre er presset på av det som kalles “troikaen”. Den består av Europakommisjonen, KOM, den europeiske sentralbanken, ECB, og det internasjonale pengefondet, IMF. Denne merkelige konstellasjonen finnes ikke i noen organisasjonsoversikt. Den har nærmet oppstått av seg selv for å kunne gi kriselån til land med store problemer. Hittil er det Irland, Portugal og Hellas som har fått merke troikaens politikk på kroppen. Spania har så langt sluppet unna klørne til troikaen, men har stort sett innført de samme tiltak på egen kjøl.

Det troikaen gjør er å innlede forhandlinger om en avtale om felles forståelse, et “Memorandum of understanding” (MoU), som skal signeres av det landet som får lån eller garantier. Hele prosessen er stort sett unntatt både demokratisk kontroll og innsyn, men ender opp som et enten eller. Beslutningen som troikaen fatter, kan kun ankes til Det europeiske råd (statssjefene) som med totredjedels flertall kan gjøre om beslutningene.

Det er denne praksisen og ikke minst resultatene som DEFS, Den europeiske faglige samorganisasjon, nå vil bruke rettsapparatet mot.

I et manifest som er underskrevet av snart 600 juridiske arbeidsrettseksperter i hele Europa, uttrykkes det dyp bekymring over utviklingen i Europa. Ikke siden 2. verdenskrig har situasjonen sett verre ut for faglige rettigheter og internasjonale regler som skal beskytte nettopp disse.

(more…)

Den første dagen med åpne banker på Kypros forløp uten noe stormløp eller opptøyer. Folk sto pent i kø. Men debatten om kapitalkontrollen fortsetter; skepsisen er stor til at begrensningene på uttak vil bli fjernet om en uke, slik regjeringen har sagt. EU-kommisjonen har foreløpig godkjent begrensningene.

Skjærtorsdag skal etter planen bankene åpne igjen på Kypros. Etter alt å dømme vil det bli lagt begrensninger på kapitalflyten. Det sies at de skal være kortvarige, men i realiteten kan de komme til å vare lenge, kanskje i årevis, mener mange eksperter. Realiteten er at Kypros får en euro som er mindre verdt — et klart brudd på prinsippene for valutaunionen. Zsolt Darvas og Guntram Wolff i tankesmien Bruegel advarer i sterkest mulige ordelag mot kapitalkontrollen, og sier det ikke er for sent å snu.

An eventual imposition of payments and capital controls in Cyprus would signal that a fundamental principle of monetary union can be discarded with the assistance of the Eurogroup and the ECB. That would set a really dangerous precedent. It is not yet too late to drop this idea.

Darvas og Wolff mener kontrollen ikke bare vil være i strid med EU-traktaten, den vil også destabilisere situasjonen på Kypros. Et stormløp på bankene kommer uansett, men istedenfor kapitalkontroll burde burde Den europeiske sentralbanken stille med likviditet til situasjonen roer seg og innskuddene tar seg opp igjen, noe som nå skjer i Hellas:

Deposits are guaranteed up to €100,000 and depositors should be given full access to their savings. A massive bank run will likely take place in any case, but with the emergency liquidity assistance (ELA) of the ECB, the situation can be manageable. After the siutaion has stabilised, deposits also started to return to eg Greek banks and we expect the same for Cypriot banks. But if lasting payment and capital controls are introduced (except perhaps a 2-3 days control of the Bank of Cyprus for insured deposits, to allow for a proper merger with the “good” part of the failed Laiki Bank, and the freezing of uninsured deposits at the Bank of Cyprus till recapitalisation of the bank is completed), we see very little prospect for returning confidence in Cypriot banks.

Et stort problem ved kapitalkontroll vil være smutthull, forskjellsbehandling og vilkårlig håndheving av reglene. Antakelig har det allerede skjedd skandaler ved at store pengesummer ble sluset ut av Kypros etter at den første, katastrofale avtalen ble gjort i Brussel for halvannen uke siden. Dette skal nå granskes av parlamentet. Folk vil også lete etter alle mulige utveier for å omgå kapitalkontrollen.

Det ser ikke lyst ut.

Håndteringen av Kypros-krisen må være den mest miserable i hele den triste eurokrise-sagaen til nå. Her har alle involverte gjort seg bort, både kypriotiske ledere, eurosonens finansministre og EU-toppene. Og det stopper ikke. Selv etter at redningsplanen var i mål langt på overtid, klarte eurogruppens ferske leder Jeroen Dijsselbloem i går å tråkke i salaten. I et intervju med Reuters og FT proklamerte han at Kypros-planen er en modell eller mal for senere redningsaksjoner. For lite søvn, for mye kaffe? Det virker rimelig å tolke dette som en oppfordring til investorer og bankkunder om å ta penga og løpe, slik FT Alphaville skrev:

It’s a direct call to depositors across the eurozone — retail and corporate alike — to move cash now and spread it across a portfolio of the largest available banks. It’s direct advice to dump bank debt. And it’s a direct invitation to speculate that the EFSF, the ESM, and the rest of the alphabetic bailout soup is going to be discarded in favour of calling on depositors’ money across the Continent.

Litt senere kom den patetiske “oppklaringen” i form av en ultrakort pressemelding:

Cyprus is a specific case with exceptional challenges which required the bail-in measures we have agreed upon yesterday. Macro-economic adjustment programmes are tailor-made to the situation of the country concerned and no models or templates are used.

Kypros er ikke malen likevel, altså. Dijsselbloem forsøkte også å ro ved å si at han ikke hadde brukt ordet mal (template), fordi ordet ikke finnes i hans engelske vokabular! Men dette er flisespikkeri, “template” er journalistenes helt rimelige oppsummering av hans uttalelser i intervjuet. Her er for øvrig transkripsjonen av denne delen av intervjuet.

De kommende dagene og ukene vil vise hva følgene av Kypros-håndteringen blir, både på øya og i resten av eurosonen. Imens, les Hugo Dixon som har en av de beste oppsummerende analysene så langt:

Cyprus’ economy is going to suffer terribly in the next few years. Some of that is inevitable given how bloated the banking system had become. But the disastrous handling of the crisis, especially in the past week, will make things much worse. That said, the bailout deal that Cyprus reached with its euro zone partners in the early hours of Monday morning makes the best of an extremely bad job – both for the small Mediterranean island and its rescuers.

Etter Hellas, Portugal og Irland er Kypros det fjerde eurolandet som har fått (eller blitt utsatt for, som noen vil si) en redningspakke fra “troikaen” – EU-kommisjonen, Den europeiske sentralbanken og Det internasjonale pengefondet IMF. Eller det femte, hvis man regner med hjelpen til Spanias banker. Kypriotene kan nå se fram til mange år med økonomiske nedgangstider, til det forhåpentligvis en gang snur igjen.

Landene er forskjellige, og årsakene til problemene er også ofte ulike. Men det er nå mulig å se at eurodramaene som utspiller seg på den politiske scenen har klare likhetstrekk. Historien gjentar seg. Her er eurokrisedramaets åtte akter.

1. Systemrelevans. Nødvendige, men ubehagelige politiske avgjørelser – f.eks. om å redusere en for stor statsgjeld, få en for stor finanssektor under kontroll, punktere en boble – utsettes. Og utsettes. Helt til problemet er blitt så stort at det ikke kan skjules lenger. Det truer eurolandets økonomi og setter eurosamarbeidet i fare. Problemet er blitt systemrelevant.

2. Nattskift. En redningsplan utformes i nattlige forhandlinger i Brussel. Rødøyde aktører forsøker å selge planen under en pressekonferanse i Justus Lipsius-bygningen rundt kl 04.00.

3. Jubel og ny tvil. Børsene åpner til stor jubel. Men det viser seg fort at redningsplanen har mange løse tråder, og stort rom for fortolkning. Finansfolket begynner å tvile, både på planen og på euroens framtid.

4. Protester. Planen viser seg å ha ubehagelige konsekvenser for folk flest i det kriserammede landet. Så fort dette blir klart, begynner folk å protestere.

5. Nazikortet. Tyskland får, rettmessig eller ei, skylden for ubehagelighetene som dukket opp i foregående akt. Angela Merkel sammenlignes med Adolf Hitler.

6. Dystre tider. En lang periode med nedskjæringer, krympende økonomi, økende arbeidsledighet og politikermisnøye innledes. Oppslutningen om EU-medlemskapet og euroen faller.

7. Friskmelding. EU-topper og statsledere erklærer at med denne redningsplanen er det verste over for eurokrisen. Man er nå på rett vei.

8. På’n igjen. Det neste landet havner i trøbbel, og man begynner på nytt med akt 1.

***
Hvor lenge kan dette fortsette? Tross alt er det bare 17 euroland. Men dette spørsmålet pleier også alltid å bli stilt underveis i dramaet. Kanskje det egentlig burde vært en egen akt?

For en valgvake. Den begynte med meldingen om at Italia kom til å få en stabil sentrum-venstre-regjering. De lure hørte på den ustoppelige tvitreren Fabrizio Goria istedenfor:

Stay calm: these are INSTANT polls, not EXIT polls. #elezioni2013

— Fabrizio Goria (@FGoria) February 25, 2013

Åpenbart er italienske valgdagsmålinger gjort per telefon lite pålitelige. Men markedsaktørene handlet først og tenkte etterpå, så børsen og eurokursen kjørte bergogdalbane hele ettermiddagen. De endelige valgresultatene er ikke klare ennå, så vi tar forbehold fortsatt, men det ser altså ut til å gå mot en fastlåst politisk situasjon og kanskje et raskt nyvalg.

Dette er antitesen av det resten av EU/eurolandene ønsket seg. Istedenfor et stabilt Italia som viderefører, eventuelt nyanserer Montis reformer, får man kaos – i landet hvis økonomi er for stor til å kunne reddes. Anti-euro-kreftene – Grillo og Berlusconi – er de virkelige vinnerne.

I månedsvis har den ene etter den andre av EUs toppledere, i Brussel og medlemslandene, fortalt verden at eurokrisen er over, alternativt at det verste er over. Dette var aldri særlig troverdig. Snarere enn å rydde krisens årsaker av veien, har man fortrengt den. Men det fortrengte kommer tilbake, nå i form av en bloggende komiker og hans folkebevegelse av sinna og krisetrøtte borgere. Man kan ikke dikte opp noe bedre.

…og ingen tegn til lindring, enn si friskmelding, med det første. Guardian har laget denne fine interaktive visualiseringen av den økonomiske krisen i Europa. Det er fort gjort å glemme hvor lenge denne krisen har pågått og hva som skjedde når, så dette er et nyttig verktøy (svakheter: alt ser like viktig ut, mens enkelte viktige hendelser mangler).

Jeg leter etter en god visualisering av alle krisetiltakene EU-institusjonene og medlemslandene har tryllet fram for å håndtere krisen og reformere den økonomiske styringen. Tips mottas med takk. Det optimale er å finne en grafisk framstilling som får med alle tiltakene (ESM/EFSF, Europlus-pakten, Fiskalpakten, det europeiske semester osv).

Mens nordmenn stort sett bare har hatt været å jamre seg over i det som knapt ble en sommer, har vanlige folk i en rekke europeiske land har langt større bekymringer, både økonomisk og sosialt. Nå starter en lang og travel høstsesong hvor EUs ledere fortsetter søket på å komme ut av den omfattende økonomiske krisen.

I forrige uke fyrte den europeiske sentralbanken, ESB, av en ny slags bazooka som tar sikte på å berolige finanskreftene og gjenoppbygge tillit til den felles valutaen. Tilsynelatende skal banken nå, med tvilende aksept fra tyske myndigheter, kjøpe statsobligasjoner i ubegrensede mengder i land som har fått en altfor høy rente for sine innlån. Med en sentralbankrente på 0,75 prosent synes det noe merkelig at land som Spania og Italia skal måtte betale en rente opp mot ti ganger høyere for å få finansiert sine statlige innlån.

Også denne gangen reagerte finansmarkedene og børsene positivt, men det gjenstår å se hvor lenge effekten vil vare. Noen mener at man nå har passert vendebøyen og at det heretter skal være mulig å komme seg økonomisk opp i knestående.

MEN det skjer uansett på bekostning av vanlige lønnsmottakere. Portugal, Irland og Hellas har fått krisehjelp fra troikaen, EU-kommisjonen, Sentralbanken og IMF, men det er en hjelp på meget stramme vilkår.

Det europeiske faglige forskningsinstituttet, ETUI, har satt seg inn i en del av disse vilkårene og de kortslutter tidligere internasjonalt anerkjente regler for organisasjonsfrihet og forhandlingsfrihet som dekkes av konvensjoner utarbeidet av trepartsorganisasjonen ILO. Vilkårene dikteres på en slik måte at det finnes lite rom igjen for en demokratisk behandling, langt mindre at arbeidslivets parter involveres. Rapporten fra ETUI finnes her.
(more…)

Mario Draghis pressekonferanse i Frankfurt i dag blir nok et av eurokrisens viktige øyeblikk. Det nye programmet for “ubegrensede” støttekjøp av kriselands statsobligasjoner, døpt “Outright Monetary Transactions” (OMT), ble presentert i detalj av sentralbanksjefen. Vi kommer tilbake med mer om dette, men først dokumentasjonen. Draghis innledning til pressekonferansen som tekst; tekniske detaljer ved OMT; og under video av hele arrangementet.
(more…)