Europabloggen.no

For noen måneder siden skrev jeg en sak for Mandag Morgen om at støtten til både EU- og euromedlemskapet overraskende hadde økt kraftig blant finnene etter valget i april 2011, der de sterkt EU-kritiske Sannfinnene gjorde det så godt. Ifølge en måling utført i januar støttet 55 prosent medlemskapet, det høyeste siden disse målingene ble gjort første gang i 1996. Euro-medlemskapet ble støttet av 54 prosent, også det rekordhøyt. Debatten om EU i valgkampen i 2011 og etterpå har vært den åpneste Finland har hatt, observerer flere forskere. Dette har ført til en polarisering i den finske opinionen, og når man blir tvunget til å ta stilling, faller mange ned på et pro-EU-standpunkt, forklarte professor i statsvitenskap Lauri Karvonen utviklingen i Mandag Morgen-artikkelen.

Den finske regjeringen har brukt tid og krefter på å framføre sitt syn på medlemskap og eurokrisen i den finske offentligheten, fortalte Karvonen. Derfor virket det underlig da europeiske medier sist uke brakte videre en sak fra Daily Telegraph, som siterte utenriksminister Erkki Tuomioja på at Finland forbereder seg på at eurosonen vil bryte sammen. Hadde den finske regjeringen endret holdning fullstendig og sluttet seg til dem som vil framskynde en euro-kollaps?

Her gjelder det å holde tunga rett i munnen. I den flerspråklige, bare delvis overlappende europeiske medieoffentligheten kan mye og mangt gå tapt i oversettelsen, særlig viktige nyanser. Daily Telegraph er et sentralorgan for den konservative britiske EU-skepsisen. Det betyr ikke at de ikke bringer gode saker, men det er en god regel å sjekke med andre kilder. Claus Kragh i danske Mandag Morgen forklarer godt hvorfor på sin blogg:

Umiddelbart er det svært at angribe historien i The Daily Telegraph. Bladets udsendte medarbejder har talt med udenrigsministeren, og han har givetvis sagt det, som han er refereret for. Men samtidig står det helt klart, at journalisten strammer sin vinkel sådan, at det kommer til at se ud, som om Finland kunne forestille sig at forlade euroen. Hér skriver journalisten mod bedre vidende. Det har måske nok vakt glæde hos hans redaktør i det euroskeptiske London, men det har ikke bidraget til at oplyse den britiske eller europæiske befolkning. (…) Det bedste råd, jeg kan give, er at søge og afveje sine oplysninger med omhu. Opsøg de mindst sensationssøgende medier i Tyskland og Frankrig – lande der har investeret 60 års politisk kraft og prestige i at opbygge det EU og den euro, vi har i dag – og læs deres analyser. Her finder man utallige artikler om Europas og møntunionens aktuelle problemer. Man finder masser af kritiske røster, der gør det klart, at Europa står foran en monumental opgave med at genskabe den økonomiske vækst og med at hjælpe en række kriseramte lande med at skabe global konkurrencekraft. (…) Til gengæld finder man meget få redaktionelle artikler, der seriøst fremfører den påstand, at et eller flere eurolande skulle vælge at forlade eurosamarbejdet eller blive tvunget til at gøre det.

Man trenger ikke nødvendigvis kunne tysk eller fransk for å følge rådet. Spiegel Online har en god seksjon på engelsk, og PressEurop oversetter daglig saker fra mange europeiske medier til engelsk. Også andre britiske kilder bidrar til å nyansere bildet av en sak. FT, Economist og Guardian har andre perspektiver enn Telegraph. Wall Street Journal gjør også mye på EU og eurokrisen. Og i høyremargen her på bloggen har vi en lang liste med nyhetsmedier og blogger på engelsk. Så skulle man ha solid bakgrunn for egne meninger.

Mer finsk:

• Europaminister Alexander Stubb holdt i går tale for finske ambassadører: “I want to make it clear that there is neither any wavering nor any hidden agendas on this point. For Finland, euro is an irrevocable choice.”
• Forskerne Kaisa Korhonen og Juha Jokela har skrevet om valget 2011 som A Eurosceptic big bang og analyserer konsekvensene for Finlands EU-politikk.

Det er ingen mangel på dårlige euro-nyheter. Hellas er inne i en depresjon. Tyske politikere forsøker stadig å snakke forgjeldede medlemmer ut av den felles valutaen. Berlusconi kan være på vei tilbake med en euro-kritisk plattform!

Dette blir for mye. Derfor tar vi heller på oss eurobrillene i dag og velger ut et knippe positive nyheter. Det er tross alt ferie i EU-systemet for tiden.

• Spania og Italia vil klare seg: Dette mener William R. Cline ved Peterson Institute i USA. Han har analysert makro-tallene for de to landene og presenterer tre scenarier for hvert land for perioden fram til 2020 (pdf). Selv i det verste scenariet vil de to landene forbli solvente og holde gjelden under kontroll, mener Cline. Wall Street Journal mener at noen av antakelsene hans er i overkant optimistiske, men dette er likevel interessant. Eurosonen tåler ikke at Spania og/eller Italia mislykkes.
• Hedgefond tror på Draghi & co: Hedgefond er i ferd med å kapitulere i Europa, skriver Bloomberg. Det vil si, fondene avvikler sine veddemål mot europeiske aksjer fordi de siste ukenes tegn på handlekraft fra EU og særlig sentralbanksjef Draghi har fått dem til tro at “alt” virkelig vil bli gjort for å beskytte euroen.
• Kriseland blir mer konkurransedyktige: Fallende lønninger gjør at kriselandene, til og med Hellas, er i ferd med å bli mer konkurransedyktige igjen, finner forskningsinstituttet The Conference Board i en studie. Fallet i “unit labour costs” er særlig stort i Irland, ifølge rapporten. Utviklingen vil skyte fart hvis også produktiviteten øker. Irland har nå Europas klart mest effektive industrisektor. Også i Hellas er konkurransedyktigheten målt på denne måten sterkt forbedret det siste året. Et viktig tegn på en begynnende rebalansering i eurosonen, ifølge rapportskriverne.

Ok, dett var dett. Tilbake til den dystre virkeligheten.

Tove Cecilie Fasting er journalist og forfatter, og driver et gjestgiveri i en gresk landsby. Hun har bodd i Hellas siden 1993. Vi ba Tove om å fortelle om sine erfaringer med å drive firma i Hellas. I hennes bok Paradiso, rapport fra en gresk landsby, kan du lese mer om hvordan det greske samfunnet ikke fungerer…

“Everything´s broken and no one speaks English,” synger Tom Waits. Siden jeg kom hit for første gang i 1984 har denne strofen hengt seg fast som den mest treffende beskrivelsen av dette skjønne landet. Ingenting funker. Få mennesker kan det de er satt til å gjøre. Og grekerne velger seg politikere som ikke har anelse om hvordan man driver politikk. Resultatet er at vi lever i et fullstendig anarki, hvor alle og enhver gjør som de vil og hvor det aldri blir orden på noe som helst. Krise eller ikke krise.

Den såkalte “greske krisen” er egentlig bare et begrep som er oppfunnet av utlendingene, nå som vanskjøtselen av dette ressursrike landet også får konsekvenser for europeerne. For grekerne er livet i Hellas slik det bruker å være: Uforutsigelig. Det går opp og ned og det tryggeste er å ha pengene under madrassen eller investere i jordstykker (slik at man kan dyrke mat) og eiendommer. Og selvfølgelig å finne omveien rundt enhver lov slik at man slipper å betale skatt. Skattepengene blir jo uansett bare misbrukt.

Like før jul fikk jeg, i likhet med andre bedriftseiere, en regning på 1000 euro som jeg kunne betale for å slippe bokettersyn. Selvfølgelig betalte jeg ikke – bare kom og sjekk bøkene mine! Bøkene mine er korrekt utfylt (for hånd, med blåpapir – hvis noen husker dette fra riktig gamle dager. Man har datamaskiner i Hellas, men bruker dem ikke).

Bøkene er imidlertid ikke særlig representative for hvordan det går med businessen. Jeg ble nemlig advart av min revisor alt i mai om at jeg må regne med å betale 4500 euro i ekstra skatter og avgifter i år. Og det betyr at jeg selvfølgelig ikke fører opp alle mine gjester og hva de betaler for å bo og spise her. Da ville jo mesteparten av min fortjeneste gå til å dekke cruiseferiene og de dyre bilene til de styrende politikerne!

Som fylkessjefen for Greek National Tourist Organization sa da jeg maste om hotellisens: “Slapp av, det er da ingen som kommer til å sjekke deg!” Det hadde han rett i. Vi drev hotellet i tre år – uten at noen kontrollerte oss – før vi omsider bestakk de rette personene med 2500 euro og fikk lisens. Det var i forfjor. Men egentlig var det mye bedre å drive svart, for da slipper man det økonomiske virrvarret, som skyldes alle disse tilfeldige skattene, avgiftene og lisensene, som gjør det helt umulig å planlegge forretningsdriften.

Truslene om å ta skattesnytere er like tomme som løftene om reformer.

Fortsatt, som før “krisen”, er den store bøygen for mange som ønsker å starte egen virksomhet syke- og pensjonsforsikringen, TeVe, på 250 euro pr. måned. Det er et høyt beløp når man, som hun som kommer hit og gir gjestene mine fotpleie eller hun som lager smykker og selger på nettet, tjener et par hundre euro i måneden. Som en keramiker jeg kjenner så treffende sa det: Jeg har ikke råd til å jobbe! Han stengte verkstedet og begynte å dyrke mat til familien i stedet.
(more…)

Fotball-EM og euro-krisen har lite til felles bortsett fra deltagerlandene. Men under nattens EU-krisemøte ble det seier for samme to landene som møtes i EM-finalen i Kiev på søndag – Italia og Spania. Hardt spill i kulissene og dreven taktikk ga de to landene det de mest av alt ønsket seg – lettelser i ordningen for redningslån fra EU (her er teksten som beskriver tiltakene eurolandene ble enige om natt til fredag).

Spania og Italia må heretter ikke la redningslån fra EU få prioritet over all annen gjeld. Lån fra EU-fondet får nå prioritet på lik linje med lån fra private investorer. Spania og Italia håper at denne regelendringen skal løse landenes største problem akkurat nå – finansmarkedenes krav om høyere risikopremie for å låne dem penger.

Investorene har fryktet at de vil komme bakerst i køen i fall et av kriselandene skulle gå bankerott. De har krevd opptil syv prosent rente for å kjøpe spanske og italienske statsobligasjoner. Det er et rentenivå de to landene ikke kan holde ut over tid. Begge trenger å hente inn friske penger for å komme seg gjennom krisen. Løsningen gjør at Spania og Italia derfor utnevnes til “vinnerne” etter første dag på toppmøtet.

Italias drevne statsminister Mario Monti truet før toppmøtet med at euroen ville gå til helvete om det ikke ble en løsning. Og mens Italias fotballandslag plukket fra hverandre Tysklands unge lag på fotballstadion i Warszawa skjedde det samme i Brussel.

(more…)

“Firerbanden” som har hatt den greie jobben å plotte kursen ut av eurokrisen har levert sin rapport, to dager før ukens toppmøte i Brussel. Det står ikke mindre enn fire presidenter bak (van Rompuy, Barroso, Juncker, Draghi).

Det er altså bare å laste ned pdf og gjøre hjemmeleksen: “Towards a genuine economic and monetary union”.

Forslagene kommer vi tilbake til. Her er både bankunion og eurobonds. Noe må komme fort, andre elementer må ta lengre tid. Tidsrammen anslås til ti år. Rapporten underslår iallfall ikke den store utfordringen — demokratisk forankring og folkelig støtte:

Overall, closer EMU integration will require a stronger democratic basis and broad support from citizens. For this reason, it is essential that already the process towards realising this vision is based on wide consultation and participation. Integration and legitimacy have to advance in parallel.

Christine Lagarde hadde med seg IMFs siste vurdering av eurosonen til møtet med de 17 finansministrene torsdag. Dette er nok et av dokumentene i sagaen om eurokrisen som det lønner seg godt å lese i sin helhet. IMF kommer med en rekke konkrete forslag og går dypt inn i flere uavklarte stridsspørsmål. FTs Brussel-blogg grubler på hvor mye av dette som vi vil finne igjen i “avhandlingen” om eurosonen som herrene Barroso, van Rompuy, Juncker og Draghi skal legge fram på toppmøtet neste uke.

Øverst på prioriteringslisten må EU sette en genuin bankunion, som IMF mener er “kritisk”:

The immediate priority is concrete action toward a banking union for the euro area. The proposed EU framework for harmonized national bank resolution processes is a necessary first step. But it needs to go further. A deposit guarantee scheme needs to be established at the regional level to help break the links between domestic banks and their sovereigns, and support depositor confidence. A common bank resolution authority is also needed. It should be backed by a common resolution fund to ensure burden sharing and to limit fiscal costs. These efforts should be supported by a common supervisory and macro-prudential framework to forestall further financial fragmentation. While a banking union is desirable at the EU27 level, it is critical for the euro 17.

I så fall snakker vi altså om bankene i eurolandene ikke lenger er “tyske” eller “spanske”, men europeiske. Vanskelig å svelge for flere enn tyskerne.

EU må også definere et veikart mot felles ansvar for statsgjeld, mener IMF. Altså de i Tyskland fryktede eurobonds. I første omgang kan dette innføres for lån med kort løpetid:

Introduction of a limited form of common debt, with appropriate governance safeguards, can provide an intermediate step towards fiscal integration and risk sharing. Such debt securities could, at first, be restricted to shorter maturities and small size and be conditional on more centralized control (e.g., limited to countries that deliver on policy commitments; veto powers over national deficits; pledging of national tax revenues). Common bonds/bills financing could, for example, be used to provide the backstops for the common frameworks within the banking union.

Dette er ideen om “eurobills” som har sirkulert en stund (eller en variant av den).

Lagarde har også et innspill om graden og farten i nedskjæringer og innstramminger som blir lagt merke til:

Fiscal consolidation should proceed decisively and credibly where market pressure is high, but more gradually elsewhere to help support demand in the region. To this end, it is important to focus on fiscal targets expressed in structural, not nominal, terms, and anchor them by fully-specified multi-year plans. In this context, the flexible implementation of the current fiscal framework is essential.

Som FT skriver: “In other words, liberalise your economy to get growth going in order to deal with debt; don’t simply cut and tax to get there.”

Eurokrisen er en kompleks sak som har både politiske og økonomiske aspekter. Mediene har et stadig behov for ekspertkilder som hjelper med å fortolke, kommentere og sette nye hendelser i perspektiv. Siden krisen startet for over to år siden er det ingen tvil om hvem som har erobret hegemoniet som medienes foretrukne ekspertise: Økonomene.

Sjeføkonomer i banker og meglerhus, professorer i samfunnsøkonomi og andre med økonomisk ekspertstatus er stadig å finne i nettaviser og avisspalter og som snakkende tv-hoder. Dette er en god ting. De villig og hurtig snakkende økonomer har gjort mye for å øke nordmenns kunnskap om statsgjeld, eksport og konkurranseevne i Europa. Hegemoniet har imidlertid også en mindre god side: Det trengs også annen kompetanse for å forstå eurokrisen.

Krisen utvikler seg i et kontinuerlig samspill mellom mange aktører – i finansmarkedene, nasjonalstater og overnasjonale institusjoner (EU, IMF). Med et ensidig økonomisk perspektiv risikerer man stadig vekk å undervurdere eller misforstå hva de politiske aktørene – regjeringssjefer, partier, institusjonene i EU – har makt og mulighet til å utrette eller ikke utrette, hva som er deres motiver og reelle handlingsalternativer. Det er her statsviterne burde kjenne sin besøkelsestid og gi økonomene konkurranse som eksperter. Men de gjør det svært sjelden.

Søk i avisarkiver gir støtte til inntrykket. Jeg har sett på ti aviser samt nettavisen E24*. De siste tre årene har sjeføkonomer og økonomiprofessorer opptrådt minst 237 ganger i saker som omhandler eurokrisen (altså der betegnelsen “eurokrise” er brukt). Statsvitere gjenfinnes i 51 saker. En grundigere analyse ville trolig vist et enda større gap.

Kriseplanen for Hellas er et eksempel på en sak som statsvitenskapelig ekspertise kunne bidratt til å belyse bedre. Den opprinnelige planen (Memorandum of Understanding) fra mai 2010 forutsatte at Hellas skulle klare å gjennomføre flere dyptgripende reformer på rekordtid – en oppgave selv et effektivt statsapparat og velfungerende politisk system ville hatt enorme problemer med. Det problematiske ved dette ville en statsviter være bedre i stand til å forklare enn en økonom. Også de store prøvene de siste par årenes krisehåndtering har satt demokratiene i Europa på kunne statsvitere fortolket og analysert i samspill med mediene. Der økonomer tenderer til å forvente effektivitet og raske løsninger, kan statsvitere peke på at demokratiske prosesser ofte nødvendigvis bør og må ta tid – og forklare hvorfor det er slik.

Noen statsvitere vil kanskje innvende at ingen journalister ringer dem. Men dette kontrollerer de selv. Profilering kan skje ved kronikkskriving, ved blogging, ved deltakelse i sosiale medier. Det er betegnende at det er lenger enn langt mellom norske statsviterprofiler med egen blogg og interesse for Europa (et par hederlige unntak finnes). De som tar seg bryet og har noe interessant å si, vil raskt oppdages av redaksjonene.

Nå stunder det igjen mot EU-toppmøte der “markedene” forventer at lederne en gang for alle skal servere Løsningen på eurokrisen. Det kommer ikke til å skje. Klarest ble det sagt tirsdag denne uken – av en norsk økonom med solid politisk kompetanse:

Det virker som at noen tror at bare dét krisemøtet blir holdt eller dén krisepakken kommer, så vil krisen løses. Det møtet eller den pakken kommer aldri… Det tok mange år å bevege seg inn i krisen, og det vil ta mange år å bevege seg ut av den igjen… Det finnes bare dårlige utfall.

***

*Søk i Atekst i disse avisene og E24: Adresseavisen, Aftenposten, Bergens Tidende, Dagbladet, Dagens Næringsliv, Klassekampen, Nationen, Stavanger Aftenblad, VG. Søkebegreper: eurokris* AND statsviter*, eurokris* AND sjeføkonom*, eurokris* AND økonomiprofessor*.

Det har ikke gått en eneste dag de siste tre årene hvor det ikke har vært krisepregede overskrifter om situasjonen i Europa. Situasjonen ser heller ikke ut til å endre seg med det første. Usikkerheten bølger mellom landene og enighet er en mangelvare.

Stadig flere peker på den manglende enigheten, og kanskje den enda større mangelen på evne til å komme frem til langsiktige løsninger, som årsaken til dagens problemer. Sett i ettertid virker det som lettere galskap å la en så liten økonomi som Hellas få lov til å sette en hel region, kanskje hele den globale økonomien, på spill. Hellas utgjør tross alt, eller gjorde i hvert fall, bare 2,5 prosent av EUs samlede BNP. Hvis de hadde villet hadde de kunnet avverget mye av det som preger overskriftene i dag på et tidligere tidspunkt.

I stedet har de i dag rotet seg opp i et hjørne hvor kostnadene for å komme seg ut er betydelig mye høyere. Ikke bare økonomisk, men også politisk. Den politiske kostnaden veier nok like tungt som den økonomiske. Luxembourgs statsminister Juncker har oppsummert det hele veldig presist i en setning: vi vet alle hva som må gjøres, men ingen vet hvordan de skal bli gjenvalgt etterpå. Dette har vi tydelig sett i de kriserammede landene og en håndfull andre europeiske land. Krisen har felt den ene regjeringen etter den andre.

Hellas
Hellas ser nå ut til å ha valgt et flertall som faktisk er for å videreføre politikken som er et resultat av krisepakkene fra troikaen. De konservative (ND) fikk flertall og dermed de 50 bonussetene i parlamentet. Nest størst ble likevel den nye sosialistiske alliansen (Syriza) som er motstandere av krisepolitikken. Uavhengig av dette kan de konservative og sosialistene (Pasok) sammen få flertall i regjering. Nå har sosialistene sagt at den nye sosialistiske alliansen må med i samarbeidet for at de skal samarbeide med de konservative. Så noe usikkerhet gjenstår. Men valget ser ut til å ha konsolidert partiene som er opptatt av å holde Hellas i eurosamarbeidet. Velgerne har dermed gått fra ytterpunktene i første valg til de mer etablerte partiene i det andre valget. Noe som også betyr at partiene som har ført landet ut i uføret er de samme som skal redde landet fra krisen.

(more…)

Porteføljeforvalter Torgeir Høien i Skagen Fondene er kjapt ute med en vurdering av alternativene for Hellas, EU og “troikaen” etter gårsdagens valg. Høien drøfter de forskjellige koalisjonsalternativene og prøver så å se lengre fram. Hva vil skje de neste månedene?

It is to be expected, however, that a new agreement, with somewhat lower interest rates and slightly less burdensome austerity conditions, is going to be signed by Athens and the troika within a month. EFSF/IMF money will then continue flowing to Greece. Such a deal would help Greece, but it would probably not be enough to solve Athens’ fundamental problems: the sovereign debt is too large and the economy keeps shrinking. The final round in the these bail-out games is probably going to be played later this year or early next year. I believe that the best outcome would be if the troika accepts a partial default on publicly held Greek debt and, what is less likely, that Mr Samaras morphs into a Hellenic Mrs Thatcher and fundamentally alters the way the Greek economy works.

(via FT eurozone crisis live blog.)

Konservative Nytt demokrati og partileder Antonis Samaras vant parlamentsvalget i Hellas, men må skaffe seg minst én koalisjonspartner for å kunne danne regjering.

I valget søndag viser resultatene at Nytt demokrati får 29,7 rosent av stemmene, mens venstreradikale Syriza havner på 26,9 prosent. Sosialistpartiet Pasok ble nesten utradert med 12 prosent, men er likevel sannsynlig koalisjonspartner for Nytt demokrati. Pasok blir “kingmaker” og kan stille krav. Nytt demokrati trenger egentlig støtte fra flere partier for å ha et solid mandat bak seg i denne situasjonen. Syrizas leder utelukket søndag kveld at hans parti går med i den nye regjeringen.

Europeiske ledere er helt sikkert svært lettet over at Syriza ikke ble største parti, og var raskt ute med å antyde at de vil komme den nye regjeringen i møte og vurdere å innrømme Hellas mer tid til å gjennomføre de avtalte nedskjæringene.

Det ble store forskyvninger i forhold til resultatet av valget 6. mai. Både Nytt demokrati og Syriza gjorde hopp i oppslutningen. Hellas ser nesten ut som et toparti-land igjen, men Syriza tar “statsbærende” Pasoks plass.

• Guardians live-blogg fra valget
• Bloomberg: Kort om partiene
• Wikipedia: Koalisjonsalternativer
• Offisielle valgresultater
• Valgresultater: grafikk og data
• Resultat av valget 6. mai

[table id=23 /]