Europabloggen.no

2. mai 2010, etter en tung helg i Brussel, bestemte EU-landenes finansministre seg for å legge penger på bordet for kriselån til Hellas. To år er gått, med dype kutt i kriselandenes velferdsordninger, rekordhøy arbeidsledighet, kriselån til Irland, Portugal og Hellas (igjen) samt iherdige forsøk på å rette på euroens konstruksjonsfeil. Ikke rart det begynner å røyne på:

• Spania: I mai 2009 mente åtte av ti spanjoler at EU-medlemskapet var positivt for landet. Tre år senere er støtten falt til 55 prosent, viser målingen gjengitt over. Andelen som mener Spania får lite eller intet positivt ut av unionen er økt fra 4 til 37 prosent; den har økt med 15 prosentpoeng på bare de tre siste månedene. Pyreneene blir høyere igjen, skriver Josep Lobera i meningsmålingsbyrået Metroscopia. Tankevekkende — Spania er tradisjonelt et av landene med en sterkt EU-positiv opinion.
• Nederland: Krisen har nådd en av EUs grunnleggere, et land med solid økonomi. Geert Wilders’ parti så seg ikke lenger tjent med å støtte sentrum-høyre-regjeringen, som ville kutte i statsbudsjettet for raskt å få ned underskuddet til under 3 prosent igjen. Det blir nyvalg i september, etter en valgkamp med rikelig anti-EU-konfliktpotensial.
• Frankrike: I første omgang av presidentvalget sanket EU-skeptikere på høyre- og venstrefløyen nær en tredjedel av stemmene. I likhet med Wilders i Nederland gjør Marine Le Pens Nasjonal Front EU-motstand til en hovedsak. Hun håper å bli valgt til parlamentet i juni med en ny koalisjon av høyreorienterte krefter. Merk hennes nei til å støtte Nicolas Sarkozy i andre valgomgang 6. mai. Det hjalp ikke at Sarkozy har forsøkt seg på anti-EU-toner i valgkampen med sin trussel om å stenge grensene og forlate Schengen.
• Hellas: Misnøyen med de etablerte partiene vil etter alt å dømme gi et mer fragmentert parlament etter valget førstkommende søndag. Det kan bli enda vanskeligere å styre Hellas. EU og Hellas’ ledelse har satt sin lit til en stor taus majoritet som ønsker å beholde euroen – hva gjør denne velgergruppen 6. mai?

EU-lederne begynte å snakke mer om vekstfremmende tiltak tidligere i vinter. For strenge innsparingstiltak kan gjøre krisen dypere på kort sikt. De siste ukene, særlig etter Hollandes valgseier i første omgang i Frankrike, er vekst-“fløyen” styrket. Mer om dette i kommende innlegg.

Franske velgere ser ut til å gå for sosialisten François Hollande som ny president. Han fikk 28,6 prosent av stemmene i første valgrunde, foran den konservative Nicolas Sarkozy (27,1 %) og høyrepopulisten Marine Le Pen (18 %). Se tabell med hele resultatet nederst i saken.

— Jeg ligger best an til å bli republikkens neste president, sa Hollande søndag kveld.

De fleste målinger viste på forhånd en fordel for Hollande overfor Sarkozy. Den endelige avgjørelsen står mellom de to i andre runde om to uker.

Venstre om?
Presidentvalget i Frankrike kan bli starten på en ny venstrebølge i Europa. For nå svinger fagforeningsfanene igjen over Europa. Euro-krisen gir kraftige kutt i de europeiske velferdsstatene og fagorganiserte vegrer seg med streik og demonstrasjoner. Men selv om velgerne er på vei til venstre i flere viktige valg i mai og juni gjør mangfoldet av protestpartier det vanskeligere å danne stabile regjeringer.

(more…)

Det er presidentvalgkamp og Nicolas Sarkozy ønsker sikkert først å a) innkassere en PR-seier for deretter å b) skyve hele Hellas-problemet til side inntil gjenvalg er sikret. Men Nicolas burde være litt forsiktigere. Hovmod står som kjent for fall, og skjebnen kan straffe den som kommenterer den vellykkede greske kreditorhårklippen så løssluppent som dette:

I would like to say how happy I am that a solution to the Greek crisis, which has weighed on the economic and financial situation in Europe and the world for months, has been found. Today the problem is solved…. a page in the financial crisis is turning.

Problemet løst? Det blir ingen umiddelbar og kaotisk gresk statskonkurs, men ellers har Hellas bare så vidt begynt å nøste i sine problemer. Markedsaktørene er ikke dummere enn at de vet dette godt. Etter siste EU-toppmøte 1-2. mars advarte Janis Emmanouilidis i tankesmien European Policy Centre mot akkurat slike reaksjoner som Sarkozy kom med i dag. Krisen har mange fasetter, og både institusjonene i Brussel og medlemslandene må være i krisemodus i flere år for å komme ut av dette med eurosonen og demokratiet i behold. For Hellas’ del har Emmanouilidis og kolleger lenge pekt på at utgiftskutt i offentlig sektor må følges av strukturelle reformer og en troverdig plan for hvordan Hellas skal kunne vokse seg ut av krisen — slik alle nødlån og krisepakker faktisk forutsetter.

All tåregassen vi ser på TV-nyhetene til tross, grekerne har foreløpig ikke gitt opp håpet om å få forbli et euroland. Det er en taus majoritet på 65-70 prosent av grekerne som fortsatt vil ha euroen, mener Emmanouilidis. Det gir liten grunn til frykt for at regjeringen som tar over etter det ventede valget i vår vil bli anti-EU. Derimot vil den nok prøve å forhandle seg fram til mer vekst-orientert støtte.

***
To gode grafiske framstillinger av kreditorhårklippen: Frankfurter Allgemeine | Financial Times.

Time gjorde rett i å plassere Mario Monti på forsiden denne uken. Italia har vært kjent for å gjøre mindre av seg i Brussel enn landets størrelse tilsier, men Monti har på få måneder snudd opp ned på dette. Til tross for at reformene teknokratregjeringen hans har vedtatt gjør vondt for mange italienere, er han stadig populær i hjemlandet. Effektiviteten han har vist så langt og stjernestatusen han har oppnådd i utlandet, kan forandre italiensk politikk permanent.

Evnen til å levere reformer og i hvert fall midlertidig roe finansmarkedene har gitt ham spillerom overfor EU-partnerne, til og med Tyskland. Dette forsøker han stadig å utnytte og utvide. De siste ukene har han profilert seg som den fremste forkjemperen for en ny vekstorientert dagsorden i EU, i kontrast til den dominerende tyske budsjettregel- og innsparingslinjen. Et nytt sjakktrekk kom i går, da 12 land sendte et felles brev til EU-toppene med åtte forslag for å styrke vekstmulighetene i EU. Italia sluttet seg til, men det gjorde ikke Tyskland og Frankrike (en tysk tjenestemann forsøkte arrogant å avfeie det med at man ikke kan ha oversikt over alle brev som går hit og dit). Mange av forslagene er resirkulering av kjente tanker og planer, men andre er absolutt egnet til å presse Tyskland, slik som ønsket om å liberalisere tjenestesektoren. Tyskland har mange bransjer som ennå nyter beskyttelse, og er kjent for en underutviklet tjenestesektor.

I går rakk også Monti å holde en tale i Milano, der han leverte et par stikk til Tyskland og Frankrike. Tjenestesektoren var ett, et annet at den nylige budsjettpakten ikke egentlig er nødvendig:

For one, he called the fiscal compact EU leaders will sign next month as “perhaps not strictly necessary” and mainly just something that Germany and the European Central Bank wanted.

Monti tenker høyt, og det er interessante tanker. Teknokratrollen han ble tilskrevet har han vokst ut av for lengst, og han kan virkelig bli Europas viktigste mann.

Nattens møtemaraton endte med enighet om kriselån på 130 milliarder euro til Hellas (se WSJs oppsummering). Ingen — absolutt ingen — tror avtalen løser Hellas’ eller eurosonens problemer en gang for alle. Men utover hovedpoenget, at en snarlig kaotisk statsbankerott i Hellas synes avverget, inneholder avtalen noen viktige avklaringer, ifølge Guntram Wolff i Bruegel. Privat sektor vil ikke lenger være eksponert mot Hellas. Eventuelle nye redningsaksjoner vil dermed “bare” involvere de andre eurolandenes regjeringer. Det vil være politisk vanskelig (for å si det mildt), men ikke true det finansielle systemets stabilitet.

Verken finansministrene eller markedsaktørene rakk noe særlig mer enn å trekke et lite lettelsens sukk før problemene igjen tårnet seg opp. Faktisk skjedde det i forkant av nattens enighet: Reuters fikk tak i et konfidensielt IMF-notat om de greske statsfinansene (last det ned her). Det inneholder noen barske analyser som viser at nattens avtale er bygd på svært usikre forutsetninger. Hvis Hellas’ økonomi utvikler seg dårligere, vil ikke målet om å redusere gjelden til 120,5 prosent av BNP innen 2020 bli nådd. Siden økonomene fra IMF, EU og ESB allerede har vist at de har bommet kraftig på prognosene de laget i 2010, hvorfor skal det gå bedre nå? Et nøkkelsitat:

there is a fundamental tension between the program objectives of reducing debt and improving competitiveness, in that the internal devaluation needed to restore Greece competitiveness will inevitably lead to a higher debt to GDP ratio in the near term. In this context, a scenario of particular concern involves internal devaluation through deeper recession (due to continued delays with structural reforms and with fiscal policy and privatization implementation). This would result in a much higher debt trajectory, leaving debt as high as 160 percent of GDP in 2020.

Mer detaljer: Peter Spiegel i FT går grundig gjennom notatet.

Den politiske situasjonen i Hellas er også en kilde til stadig større usikkerhet. De tradisjonelle statsbærende partiene, som tvinges til å garantere at betingelsene for kriselånene oppfylles, taper oppslutning. Hva skjer hvis valget i april ender med at partier som er mot alle kutt-tiltakene får makt?

Det er derfor bare å vente at argumentene for å la Hellas forlate eurosonen ikke vil forstumme. Det er verdt å merke seg at enkelte tyske kommentatorer i det siste har gått inn for eller i hvert fall luftet en slik løsning, kombinert med utstrakt økonomisk hjelp for å få landet på fote igjen.

Hørt om Aspropyrgos på Thriasio-sletten? Det hadde ikke jeg heller, inntil Kathimerini fortalte historien om dette industriområdet som skulle bli “Sydens Rotterdam”, et logistikk-knutepunkt for hele Sør-Europa. Kineserne som har kjøpt seg inn i havnen i Pireus er tiltenkt en nøkkelrolle. Høres ut som noe Hellas virkelig kunne trenge nå? Ja, men det går bare så sakte, eller det går ikke i det hele tatt:

A mishmash of divergent zoning plans — part industrial, part commercial wholesale, part “undefined” — Thriasio is scattered with warehouses, factories, scrapyards and legions of freight containers behind razor-wire fences. Connecting them is a labyrinthine set of unnamed narrow roads that frequently choke up, as cargo trucks must maneuver in limited space while street signs are mostly absent.

Det er sånt som gjør en motløs på Hellas’ vegne. Byråkratiet er ugjennomtrengelig, kvernen maler ufattelig sakte (15 år for å få godkjent en reguleringsplan!). Historien om Sydens Rotterdam dreier seg mye om hvor nødvendig en effektiv offentlig sektor er for en moderne økonomi. “Hva er det med grekerne,” spurte kollega Yngland her på bloggen. Akkurat.

I dag møtes eurosonens finansministre i Brussel for å diskutere det neste store nødlånet til Hellas. De greske politikerne har forhandlet på overtid av overtiden. Det dysfunksjonelle politiske systemets spill fungerer fortsatt utmerket på sine premisser. Som det er blitt sagt: De greske politikerne later som de gjennomfører reformer, mens kollegene i EU later som de tror på det. Uansett var det helt fra begynnelsen svært, svært usannsynlig at Hellas skulle klare reformkravene de ble pålagt.

Den beste analysen av Hellas jeg har sett på en stund ble levert av kokken Giorgos Dimas (25) i et intervju med The Guardian:

At the back of my mind there is always the thought that the restaurant I’m about to work in might go bust, given that no one has any money any more. But although it might take a few years for my generation to find work I actually think the crisis has been a good thing. Greece was all about jobs for civil servants and nothing else. It had to change.

I Tyskland blir 1945 kalt Stunde Null. Samfunnet sto ved nullpunktet, alt måtte bygges på nytt. Hvis en slik bevissthet kan spre seg i den greske befolkningen, da er det likevel mulig å øyne håp. Igjen er det de unge, de som blir stemplet som den tapte generasjonen, som ser det klarest. Her er arbeidsledige Christos Xeraxoudis (24):

Greece needed to change. It needs to be rebuilt from the beginning. It has so much going for it but somehow had lost its way. After all, we had got to the point where we were importing lemons from Argentina.

Gårsdagens Merkel-marsjordre om vekst og stimuli til økonomien ble fulgt opp i dag. I Berlin bekreftet godt informerte regjeringskilder at mandagens toppmøte i Brussel skal dreie seg om tiltak mot arbeidsledighet, særlig ungdomsledigheten, og for ny økonomisk vekst i Europa. Kriselandene må reformere sine arbeidsmarkeder og ta fatt i strukturproblemer som har utviklet seg over flere år, het det. Det skal legges opp til en utveksling av “best practice” for lav ungdomsledighet, der en ikke skal vike tilbake for å fortelle hverandre “ubehagelige sannheter”. Innen sysselsetting av unge står Tyskland, Østerrike og Nederland spesielt sterkt. Med sine lærlingtradisjoner har de tradisjonelt svært lav arbeidsledighet blant de under 30.

Penger til umiddelbar støtte til vekstfremmende tiltak skal hentes fra EUs regional- og sosialmidler, slik Merkel varslet i går. Her må Kommisjonen og det enkelte land støvsuge pengepottene etter ubrukte midler. Flere land skal bare ha brukt en mindre andel (som 30 prosent) av det de har fått tildelt innen denne budsjettperioden, så det er faktisk en del milliarder å hente. Tyskerne vil at dette særlig skal gå til ledighetsbekjempelse og til små og mellomstore bedrifter (f.eks. for å lette deres finansieringsbehov), men den tyske regjeringen vil ikke diktere hvor et land som Spania skal finne sine prosjekter.

Hvorfor er ikke midlene brukt opp? Dels har dette med krav om at landene må med-finansiere prosjekter å gjøre, men disse reglene ble myket opp i fjor. Dels skyldes det manglende administrativ kapasitet og konsepttørke.

Men er dette virkelig en paneuropeisk vekststrategi? Foreløpig virker det noe puslete. Guntram Wolff i tankesmien Bruegel sier til Reuters at energisektoren er en god kandidat for å blinke ut tydelige prosjekter som passer inn i den nye fortellingen Merkel & co vil skape om europeisk vekst:

“They need to think about a typical investment project that has a strong European component, such as the energy transition story,” said Bruegel’s Wolff. “It’s a long-term story, but on the other hand, the adjustment we’re going to see in southern Europe is going to take 5-10 years anyway.”

På energi- og klimafeltet har i hvert fall EU-kommisjonen store ambisjoner og til dels utviklede planer i skuffen som det hadde gått an å forsere. For ikke å snakke om at de sørlige landene har naturlige fortrinn innen sol- og vindenergi.

Oppfordringene til Angela Merkel har kommet fra alle retninger, og mer og mer høylytt: Tyskland må ta mer resolutte grep for å lede EU ut av eurokrisen, og budsjettdisiplin alene er ikke nok — ny vekst må til. Nå ser det ut som Merkel er i ferd med å endre kurs.

Signalet gis i et intervju med seks europeiske aviser, en PR-offensiv før mandagens toppmøte. Vekst og sysselsetting skal nå settes i sentrum for arbeidet med å løse krisen. Midler til konkrete vekst-tiltak vil Merkel hente fra EUs regional- og strukturfond, som beløper seg til 350 milliarder euro i denne budsjettperioden. Bare en drøy fjerdedel av denne potten er brukt (et kjent og kritisert faktum). Merkel ser for seg at mer midler herfra stilles til rådighet for små og mellomstore bedrifter, gründere og forskning.

I tillegg vil Merkel på ny gå sterkt inn for strukturelle reformer for å få fart på veksten. Hun vil prøve å overtale de andre medlemslandene til å reformere sine arbeidsmarkeder, særlig for å gi unge større sjanser på jobbmarkedet. Land som Spania har rekordhøy ledighet blant unge, som er taperne i et todelt arbeidsmarked der folk som er i jobb nyter godt av sterkt oppsigelsesvern. Hun ønsker også å fjerne beskyttelse av næringer og tjenester og åpne for mer privatisering.

I intervjuet ser også Merkel lenger fram. Her er det interessante toner. Merkel har blitt kritisert for å svekke EU-institusjonene og flytte makt tilbake til statene via de stadig hyppigere toppmøtene. Ved slutten av en lang og gradvis prosess med å flytte myndighet til det overnasjonale nivået, vil EU-kommisjonen fungere som EUs regjering, mener Merkel. Parlamentet må styrkes og Det europeiske råd bli et slags andrekammer:

My vision is one of political union because Europe needs to forge its own unique path. We need to become incrementally closer and closer, in all policy areas,” the chancellor said. “Over a long process, we will transfer more powers to the [European] Commission, which will then handle what falls within the European remit like a government of Europe. That will require a strong parliament. A kind of second chamber, if you like, will be the council comprising the heads of [national] government. And finally, the supreme court will be the European court of justice. That could be what Europe’s political union looks like in the future – some time in the future, as I say, and after a goodly number of interim stages.

De seks avisene har sammen produsert en stor pakke artikler som belyser EU-samarbeidet fra ulike vinkler og med mange eksempler — Guardian har gitt serien det montypythoneske mottoet “What has Europe ever done for us?”.

Ikke overraskende ble fredagens nedgradering av Frankrike og åtte andre euroland møtt med protester. Ratingbyråene er alltid velkomne objekter for kritikk. Men budbringerjakten bør avblåses. Begrunnelsen fra Standard & Poor’s er nøktern, saklig og trygt innenfor hovedstrømmen av kritikk mot EUs (les Tyskland-Frankrikes) håndtering av eurokrisen. Les for eksempel hva S&P skriver om årsakene til krisen og ensidig vektlegging av kutt og sparing for å komme ovenpå igjen:

In our view, however, the financial problems facing the eurozone are as much a consequence of rising external imbalances and divergences in competitiveness between the EMU’s core and the so-called “periphery”. As such, we believe that a reform process based on a pillar of fiscal austerity alone risks becoming self-defeating, as domestic demand falls in line with consumers’ rising concerns about job security and disposable incomes, eroding national tax revenues.

Typisk nok var forbundskansler Angela Merkels respons at nå haster det med å få på plass den nye “budsjettpakten”. Men denne er nettopp svært fokusert på budsjettdisiplin. I tillegg ser det ut til at selv disiplineringstiltakene kan bli mindre strenge enn Merkel ønsker.

Nødvendig ny vekst skal komme som følge av strukturelle økonomiske reformer. Men det tar tid før disse gir effekt. I mellomtiden må kriselandene sikres finansiering, og helst bør befolkningene gis et troverdig perspektiv. I fjor sommer var det en stakket stund tale om en “marshallplan for Hellas”. Lite å høre om det nå.

Tankesmien Bruegel støtter S&Ps vurdering og ser en ensidig sparestrategi som risikabel:

Governments may need incentives to act, but they also need to be able to show their citizens that reform pay off. If after a few quarters of fiscal adjustment and painful reform output is lower, unemployment higher, and the outlook darker than before governments may soon lose the support of the population and reform may stall, as we have seen in Greece. Reform-minded teams may lose power to populist ones. Furthermore, a deteriorated macroeconomic and financial environment increases risks of bank failures, with immediate consequences for public finances and economic confidence. These risks are compounded by the simultaneity of such adjustments in several countries.

De nordlige landene i eurosonen tjener mest på den felles valutaen, ifølge en studie fra McKinseys Tyskland-kontor. I 2010 kunne Østerrike takke euroen for hele 7,8 prosent av BNP. De neste på listen er Finland (6,7%), Tyskland (6,6%) og Nederland (6,2%). På grunn av sin størrelse stakk Tyskland av med 165 milliarder euro, nesten halvparten av den totale gevinsten det ga eurolandene å ha felles valuta i 2010.

Overfor Business Week forklarer rapportskriverne den positive effekten av euroen på samfunnsøkonomien slik:

The removal of nominal exchange rates within the euro zone lowered transaction costs, trade within the euro zone increased, competitiveness rose as firms benefited from economies of scale and scope, and investment and consumption were boosted by low interest rates.

Økningen av handel innenfor eurosonen er på 15 prosent som følge av euroen, ifølge McKinsey.

Kanskje påvirker slike tall opinionen i de nordlige euro-landene noe, der mange er lei av å høre om stadige nye krisepakker til de sørlige landene. Men problemene i eurosonen består — studien er en god illustrasjon på de økonomiske ubalansene.

PS: Både Italia og Spania har i dag klart å selge statsobligasjoner til lavere rente enn ved forrige sammenlignbare auksjon.