Europabloggen.no

The Economists blogg Free Exchange har et interessant forslag til hvordan Den europeiske sentralbanken kunne introdusert en ny og positiv dynamikk i finansmarkedenes syn på europroblemene:

Imagine the ECB were to announce publicly that if the Spanish government continued its reform efforts according to an independent IMF supervision, it would back Spanish debt in full from a certain point in time on (for instance a year from now depending on the IMF-approved reform plan) and will not tolerate yields above, say, 4% at that point. This target could be lowered to 3.5% after another year if the Spanish progress continues further, or increased if it doesn’t. What would the consequences be? The Spanish people will realise that the ECB and Europe stand behind them as long as Spain keeps up the reform efforts. The new Spanish government in turn will continue its reform agenda in order to be rewarded by the ECB. Markets, anticipating this, will let yields drop to slightly above 4% immediately without any actual purchases by the ECB.

Poenget, som jeg synes virker fornuftig, er å utnytte markedenes tendens til å se framover. Politikere og sentralbanker trenger ikke løse alle problemene med en gang, bare det ser ut som det går den riktige veien:

One objection is that the ECB cannot wait for reforms in countries like Italy to materialise. But this is ignoring the forward-looking nature of markets. With such an ECB/IMF policy in place, the only variable that the markets need to determine is the willingness to reform now and in the medium-term future. And the ECB does not need to take bonds on its books before the reforms have been implemented properly. If the reforms have been implemented, the ECB might not have to buy any bonds.

Dataene i grafen dekker til og med oktober. I dag er situasjonen enda mye verre, med italienske renter på tiårige statsobligasjoner langt over 7 prosent, en lånekostnad som ikke er bærekraftig.

Noen sitater fra dagens medier:

Eurointelligence: “We have now reached the bifurcation point in the crisis where the eurozone will, within days, have to make a choice between debt monetisation, which is hardly feasible without a political commitment to a fiscal union, and a break-up. The latter will happen if no decision is taken.”

Guardian: “We’ll soon have an indication if Italy has lost the support of the financial markets. It is scheduled to auction €5bn of government debt (’12-month bills’, repayable in a year’s time). Despite fears of a ‘buyers strike’ the Italian authorities have insisted that the auction will proceed.”

Reuters: “It is likely to take the combined forces of the European Central Bank, the IMF and the euro zone bailout fund to break Italy’s financial fall, and it’s far from clear that Europe’s leaders are ready to take on that rescue mission.”

For den som vil fordype seg i elendigheten: Guardians Datablog har en god oversikt over nøkkeldata.

Etter helgens enighet om å danne en storkoalisjon i Hellas ventes det at den nye statsministeren blir klar i løpet av dagen.

Den siste uken har dermed overgått det meste i politisk drama: Papandreous proklamasjon av folkeavstemning, påfølgende ras i finansmarkedene, sinte reaksjoner fra europeiske ledere, avlysningen av folkeavstemningen, og til slutt Papandreous avskjedssøknad og enigheten om en storkoalisjon (under sterkt påtrykk fra EU-kollegene).

Men hva mener grekerne om alt dette? Yiannis Mavris i meningsmålingsbyrået Public Issue skriver at utspillet om folkeavstemning ble tatt svært dårlig imot i opinionen. 70 prosent av velgerne var negative til folkeavstemning, og 61 prosent av sosialistpartiets tilhengere var også imot. Mavris tolker dette som at folk gjennomskuet utspillet som et forsøk fra Papandreou på manipulasjon. Hans troverdighet var for svekket fra før til at han plutselig kunne framstå som direktedemokratiets talsmann. På spørsmål om de ville ha nyvalg eller folkeavstemning, svarte 66 prosent nyvalg og bare 14 prosent folkeavstemning. I Hellas er det parlamentarismen som er en etablert demokratisk institusjon, ikke folkeavstemningen, konkluderer Mavris.

Til tross for alle problemene og politisk diktat utenfra: Grekerne fortsetter å være euro-tilhengere. I en ny måling utført for avisen Protothema sier 78 prosent at de vil beholde euroen, mens 11 prosent vil gjeninnføre drakmen.

Mavris nyanserer bildet noe i en analyse fra september. Riktignok bekrefter hans tall at en retur til drakmer er svært upopulært. Men det finnes også kritikk av euroen. En tredjedel av befolkningen er negative til euro, mens to av tre er positivt innstilt til den. Interessant nok økte støtten til euroen i perioden fra mai til september. Mavris forteller at økonomisk svake grupper, og de som rammes hardest av krisen, er de som er mest positive til euroen:

The structural characteristics of support within society for the euro have not changed significantly. For example, its acceptance remains highest among older citizens, as well as among the most vulnerable and badly hit groups of the population, such as pensioners. However, it is quite striking that the highest increase in support for the euro, during the period since May, is where one would expect exactly the opposite, i.e. among the social strata that have been hit more severely by the crisis and the measures taken. The breakdown of the social characteristics of this attitude is revealing: The increase was registered among younger age groups (+8% in the 25-34 age group and +11% in the 35-44 age group), salaried employees (+11%) and particularly among the unemployed (+14%). The deepening of the current debt crisis into which Greece has sunk and the ensuing massive wave of (financial and geopolitical) insecurity that has swept the country go a long way to explaining the change in this social attitude.

Knut Arne Sanden ved LOs kontor i Brussel — som også er gjesteskribent her på bloggen — oppsummerer euro-situasjonen etter de siste toppmøtene i en artikkel på LOs nettsider. Sanden trekker blant annet fram et avisinnlegg fra den tidligere britiske statsministeren John Major, som tror tettere integrasjon mellom eurolandene også vil ha virkninger for andre:

Det virkelig interessante i hans observasjon er at det vil tvinge også de 10 øvrige landene utenfor €urosonen til et tettere samarbeid fordi konsekvensene vil bli merkbare. OG det samme må gjelde for EFTA-landene som Norge, Island, Liechtenstein og Sveits som heller ikke kan sitte igjen på grenen og se passivt på. Kanskje mannen er framsynt?

Tittelen har jeg hentet fra Sandens avslutningsavsnitt — anbefales!

Lederne for eurolandene ble sittende til kl. 04 før de ble enige. Sluttdokumentet er på 15 sider (pdf). Det inneholder en “frivillig” avtale med bankene om ettergivelse av gresk gjeld samt andre tiltak som skal bringe Hellas’ statsgjeld ned til 120 prosent av BNP innen 2020. Videre er det enighet om hvordan EFSF skal gis større finansielle muskler (leveraging) uten at landene øker sine garantier. Det viser seg at det ble ja takk, begge deler til de to alternativene som hadde sirkulert på forhånd:

We agree on two basic options to leverage the resources of the EFSF:
• providing credit enhancement to new debt issued by Member States, thus reducing the funding cost. Purchasing this risk insurance would be offered to private investors as an
option when buying bonds in the primary market;
• maximising the funding arrangements of the EFSF with a combination of resources from private and public financial institutions and investors, which can be arranged through Special Purpose Vehicles. This will enlarge the amount of resources available to extend loans, for bank recapitalization and for buying bonds in the primary and secondary markets.
The EFSF will have the flexibility to use these two options simultaneously, deploying them depending on the specific objective pursued and on market circumstances. The leverage effect of each option will vary, depending on their specific features and market conditions, but could be up to four or five.

Avtalen inneholder mer, blant annet om nok en runde med styrking av koordinering og gjensidig kontroll eurolandene i mellom. Det synes klart at det gjenstår opptil flere djevelske detaljer å utarbeide.

Det aller viktigste spørsmålet vil fortsatt beskjeftige analytikere, politikere og borgere: Er dette de riktige tiltakene? Vil de fungere, eller vil de i verste fall forsterke problemene? Den nagende tvilen er ikke fjernet.

(Se også: En kortere pressemelding med resultatene).

EU-toppmøtet er i gang i Brussel. Angela Merkel har med seg i veska et stort flertall fra dagens Bundestag-avstemning. Regjeringssjefene skal greie ut mange uavklarte spørsmål, og ikke minst: De må endelig formulere detaljene i avtalene om hvordan krisefondet EFSF skal gis større muskler, hvordan bankene skal tilføres mer kapital, og hvordan Hellas skal få delvis ettergitt statsgjeld.

Hvorfor detaljene er så djevelsk viktige, forklarer Stephen Fidler godt i en analyse av hvordan EFSF skal få mer slagkraft. Videre redegjør han for hvilke to løsninger som diskuteres:

There are two options to boost the EFSF. One would provide investors with first-loss insurance certificates that could be traded separately from the bonds they insure. The second would create a special-purpose investment vehicle (SPIV) into which the EFSF would put the first-loss capital, and others would put in money with higher seniority in case of default. The two are economically equivalent. However, option 2 is being structured to encourage investment from sovereign wealth funds, which may have other interests in play rather than a pure risk-reward calculation.

Det er i alternativ 2 det norske “pensjonsfond utland” kan komme inn, eller på annen måte norske midler. EU håper nok enda mer på kinesisk interesse. EFSF-sjefen Klaus Regling reiser fredag til Beijing for å få Kina med på å redde de kriserammede eurolandene.

Den beste minutt-for-minutt-dekningen utover kvelden har nok FTs The World-blogg.

Differanse (spread) mellom renten på franske og tyske statsobligasjoner med ti års løpetid, snapshot 21. oktober 2011 (kilde: Bloomberg)

Differansen mellom renten på franske og tyske statsobligasjoner har økt til sitt høyeste nivå siden 1992 denne uken. Aktørene i finansmarkedene er blitt mer usikre på Frankrikes økonomiske utsikter:

The yield gap between French and German bonds rose to a euro-zone-era high Thursday, as investors worried about the ability of France to shoulder additional costs of shoring up its banks while still supporting Greece and other fiscally stressed countries. Some investors are concerned striking a deal over the next week could even make some things worse. One goal of the talks is creating some form of insurance to help countries such as Italy and Spain lower borrowing costs. But only new debt would be insured, causing some investors to worry a two-tiered bond market would emerge, with new bonds being favored over existing, uninsured, bonds.

Rentedifferansen mellom tyske og italienske obligasjoner har også økt, til et nivå som på sikt ikke er forenlig med at Italia kan fortsette å være euromedlem, ifølge Eurointelligence.

Ingen tvil, Monty Python tok EU-ledernes beslutningsvegring på kornet i Life of Brian! (ideen har vi rappet fra en tweet av spignal. John Cleese er Sarko, Eric Idle er Merkel og euroen spilles av… Jesus/Brian).

EU-toppmøtene formerer seg, snart kan vel regjeringssjefene flytte til Brussel permanent? Søndagens planlagte møte i Det europeiske råd skal nemlig følges av enda et møte i neste uke, antakelig onsdag.

Søndagens EU-toppmøte nærmer seg og vi slår til med en ekstrautgave av kriserunden (FT har i dag en “live” kriseblogg, hvis du vil ha det fra minutt til minutt).

EFSF-muskler: Fortsatt mye usikkerhet om hvordan det midlertidige krisefondet kan få pumpet opp musklene utover de 440 milliardene euro det nå rår over etter at alle 17 eurolandene har godkjent den siste utvidelsen. Nå skrives det mye om et forsikringskonsept der EFSF gir delkasko-garanti til långivere, f.eks. på 20 prosent. Slik skal fondet kunne pumpes opp til 1 eller sågar 2 billioner euro. Det er (forståelig nok) mange som er urolig over dette. Spekulerer politikerne mot markedet? WSJs Brussel-blogg går gjennom tallene.

Sarkozys gatecrashing: Frankrikes president lot fødsel være fødsel og dukket uanmeldt opp på sentralbanksjef Trichets avskjedsmiddag i Frankfurt i går kveld. Det utviklet seg til et spontant minitoppmøte Tyskland-Frankrike-ESB-EU-kommisjonen-Rådet; en dramatisk natt, ifølge Spiegel. Frankrike og Tyskland skal ennå ikke være enige om EFSF-løsningen.

Det dreies og spinnes: Å vri og vende på toppmøteforventninger er et eget fag.

Tysk lønnsbonus: Et hovedproblem med eurosonen er spriket i konkurransedyktighet mellom landene. Det siste tiåret før finanskrisen steg tyske reallønninger bare så vidt, mens de greske og spanske økte kraftig. Å snu dette ville hjulpet en hel del (siden Hellas & co ikke kan devaluere). Derfor er dagens prognose fra den tyske regjeringen positiv: Tyskernes lønninger vil stige med 3 prosent neste år, og arbeidsledigheten vil fortsette å falle. Dårligere tider på verdensmarkedet vil ramme eksporten, men mer av økonomien vil bæres av innenlandsk forbruk. Hvis bare grekerne kunne slutte å streike…

Greske tanter i Sveits: Velhavende grekere har angivelig saltet ned 200 milliarder euro i sveitsiske banker, og mye av det skal være unndratt beskatning. De to landene har innledet samtaler om en skatteavtale, bekreftes det.

EU ved vippepunktet: EU gjennomlever en trippel krise, skriver Andre Wilkens i Open Democracy — en økonomisk, en politisk og en identitetskrise. EU er ikke “too big to fail”. Mangelen på folkelig deltakelse og legitimitet for europeisk integrasjon er blitt en systemisk risiko.