Europabloggen.no

Et utvalg saker fra dagens og helgens krisedekning i europeiske medier:

Hellas’ økonomi fortsetter å krympe. Den negative veksten anslås nå av den greske regjeringen til 5,5 prosent i år og 2-2,5 prosent neste år. Prognosene for årets budsjettunderskudd øker fra 7,6 til 8,5 prosent. Finansministrene i eurolandene møtes i Luxembourg i dag.

Tysklands finansminister Wolfgang Schäuble er en nøkkelfigur i bestrebelsene på å redde euroen, men han markerer seg også stadig sterkere i debatten om en langsiktig reform for å gjøre EU bærekraftig. Tidligere har han gått inn for direkte valg av en EU-president. I en tale ved årsdagen for den tyske gjenforeningen i går utdypet han ideene videre. Schäuble mener EU-prosjektet trenger en sterkere demokratisk legitimering ved “valgte organer på alle nivåer”. Nasjonalstatene må fortsette med å avgi suverenitet – framtiden er at suvereniteten utøves på de nivåer hvor det er mest effektivt (dette klinger nært subsidiaritetsprinsippet som EU egentlig skal bygge på). Eksempler på områder nasjonalstaten ifølge Schäuble kommer til kort: indre og ytre sikkerhet, energi- og råvaretilgang, klimaendringer, finansmarkedene. Schäuble tar eksplisitt avstand fra ideene om en europeisk føderasjon, et Europas forente stater, det kritikerne pleier å kalle en superstat. “Ingen vil ha dette”, sier Schäuble.

Blant Schäubles meningsmotstandere er koalisjonskollegene i CSU, som stadig uttaler seg mot enhver videre avgivelse av suverenitet til Brussel.

Apropos: Ifølge Liberation har Frankrikes utenriksminister Alain Juppe som første franske toppolitiker tatt til orde for en europeisk føderasjon. Han understreket i et tv-intervju at Frankrikes framtid ligger i Europa og at en implosjon av euroen ville være en katastrofe for Frankrike (via Eurointelligence, som herved anbefales).

Enten satses det alt hva remmer og tøy kan holde for å redde euroen, eller så går den felles valutaen langsomt i oppløsning ved at noen land trer ut av eurosonen, skriver Knut Arne Sanden ved LOs Brussel-kontor i dette gjesteinnlegget.

Det ble ingen riktig sommer i Europa i år, verken værmessig eller økonomisk. De økonomiske uværsskyene som lå tungt over Hellas, Irland og Portugal, truet med å ramme både Italia og Spania. Nå har flere begynt å snakke om begynnelsen til slutten på den felles valutaen euro som er knappe ti år gammel.

Selv den syvende far i huset, den sterke kommisjonspresidenten Jacques Delors, har ropt ned fra hornet sitt og advart om at Europa står foran avgrunnen. Da er det ikke særlig klokt å ta et skritt framover, mener mange. Men det er det han forlanger. Enten må det tas skikkelige grep med forsterket økonomisk styring, eller så må det overføres mer kompetanse fra medlemsstatene til Unionen. Men til det siste har et flertall land sagt nei, og da gjenstår bare den første løsningen. For hvis man slutter å tråkke, velter hele EU-sykkelen.
(more…)

EU-toppmøtet før helgen endte med vedtak om europakten, som nå kalles europakt+ fordi ikke-euroland også kan bli med på den. Pakten virker noe løs i fisken:

Though not overtly stated, the package is believed to be linked to the EU’s permanent rescue mechanism for eurozone nations and those aspiring to adopt the single currency. However, some diplomats pour cold water on this linkage and simply say the pact makes economic sense for those countries who want to be seen as good pupils or want to adopt the single currency in the future. The package also recommends rising retirement ages and linking salaries to increasing productivity. It has been left up to individual nations to decide on how and when to achieve these goals.

Her er det offisielle sluttdokumentet fra toppmøtet (pdf).

Rådspresident van Rompuy voksenopplærte seg selv i realtime på Twitter under toppmøtet. Det gikk ikke så bra. I en melding gikk det fram at Malta og Kypros ikke var med i eurosonen. 25 minutter senere kom rettelsen. Også under forrige toppmøte i mars måtte han trekke tilbake en tweet.

Det er spørsmålet stadig flere EU-land må stille seg. Krisen i euro-sonen har ført til et stadig tettere samarbeid om den økonomiske politikken. Det er i ferd med å dreie debatten fra spørsmålet om gjeldstyngede land må ut av valutasamarbeidet – til om ikke flere må med. Presset om euro-medlemskap øker på utenforland som Danmark, Sverige, Polen og Storbritannia.

En forsmak på debatten kom på gårsdagens EU-toppmøte i Brussel. Der ble de 17 euro-landene enige om den nye europakten for økonomisk samarbeid. Den er en utvannet versjon av den fransk-tyske “konkurranseevnepakten” som tok til orde for harmonisering av reglene for skattenivå, lønnstillegg og pensjonsalder. Landene skulle også innføre en såkalt “gjeldsbrems” som skal hindre at landene lager gjeldsbomber i fremtiden.

Etter massiv motstand fra landene uten euro måtte Tyskland og Frankrike la EU-kommisjonens Jose Manuel Barroso vaske ut de strengeste formuleringene, men retningen er den samme. EU-landene – med eller uten euro – vil i fremtiden samordne stadig mer av sin økonomiske politikk. I Danmark er det allerede en gryende euro-debatt – etter at landet to ganger tidligere har sagt nei til euroen.

På toppmøtet sikret grekerne seg bedre betingelser for sine kriselån fra sine EU-partnerne, mens irene ikke fikk til en slik forbedret avtale. Diskusjonen om hjelp eller hjelp til selvhjelp var hard mellom de gjeldsplagede landene i sør og vest og de økonomisk stabile landene i nord  som bidrar mest til hjelpepakkene.

Hellas kunne stråle som flink gutt i klassen og vise til omfattende privatisering og sparetiltak som gir mer penger i den greske statskassen. Dermed oppfylte landet kravene de andre euro-partnerne hadde satt til å forbedre landets økonomiske situasjon med lavere renter. Også Portugal fikk ros av Tysklands kansler, Angela Merkel, for kraftige kutt i offentlige utgifter.

Irene var under press for å heve sitt lave skattenivå for bedrifter. Den franske presidenten Nicolas Sarkozy omtalte det irske skattenivået som “ødeleggende element”, men irenes statsminister Enda Kenny kjempet hardt for å beholde ordningen. Men så fikk han heller ingen premie i form av lavere rente på lånene i hjelpepakken fra EU.

Det kristeligdemokratiske Fine Gael og sosialdemokratene i Labour er enige om å danne ny regjering i Irland. Koalisjonen får et solid flertall bak seg i parlamentet.

Ny statsminister blir Enda Kenny. I valgkampen gikk han inn for å reforhandle betingelsene Irland måtte godta for å få EUs økonomiske redningspakke. Dette kravet har han gjentatt etter valget. Dette har ført til reaksjoner i de andre eurolandene, og kan bli tema på de kommende toppmøtene i mars. En av Labours forhandlingsledere sier de nå må snakke med EU-partnerne:

We have to repair broken bridges across our European partner to build up an understanding of our position. It is in everybody’s interest, not only the national interest of Ireland, but in Europe’s interest and in the interests of the maintenance of the euro that we have a path that is sustainable out of the economic hole that we find ourselves now in.

Samtidig er det forståelse i mange europeiske politiske miljøer for at det blir veldig vanskelig for Irland å få økonomien på fote igjen uten lettelser i betingelsene for tilbakebetaling av EU-lånet.

Det er lenge siden vi hadde en EU-debatt å snakke om i Norge. I Tyskland debatteres det derimot nå livlig hvilken retning EU og euro-samarbeidet bør ta for å komme styrket ut av krisen. Dette er tema for en artikkel jeg har skrevet i denne ukens Mandag Morgen. Introen er slik:

Tyskland taler ikke lenger med bare én stemme i europapolitikken. Det er åpen strid om hvilken retning EU bør ta videre og hvordan det store europrosjektet skal bringes på rett spor. Motsetningene er markante også innad i regjeringskoalisjonen. Forbundskansler Angela Merkel tar til orde for det hun kaller «unionsmetoden» hvor regjeringssjefene både tar initiativer og gjennomfører tunge beslutninger, mens opposisjonspartiet SPD vil styrke «fellesskapsmetoden» i EU.

Mange (de fleste?) analytikere mener at Hellas ikke kommer utenom en sanering av sin statsgjeld. Kanskje det samme gjelder andre kriseland i eurosonen. Men Den europeiske sentralbanken (ESB) fortsetter naturligvis å argumentere for plan A, det vil si å få Hellas’ økonomi på fote igjen gjennom budsjettkutt og reformer. Styremedlem i ESB Lorenzo Bini Smaghi holdt i går en presentasjon (pdf) ved London School of Economics der han presenterer argumentene for plan A og mot plan B (gjeldssanering). Presentasjonen inneholder masse data og ESB-argumentene kokt ned til det essensielle. Eksempel:

Plan B implies:
Restructuring –> Wealth effect –> Demand shock
Impact on the banking system –> Investment –> Lower capital stock –> Supply shock

Plan A implies:
Increase in primary surplus –> Demand shock

Anbefales.

Tipset kom fra Hugh Barton-Smith.

Jacques Delors er blitt 85 år, en eldre statsmann — eller “unionsmann”, kanskje –, og stadig etterspurt. I Berlin i går kveld ble han hjertelig mottatt av et publikum der politikere fra De grønne var i flertall. Partiet regnes som det aller mest EU-vennlige i Tyskland, og hadde invitert Delors til å snakke om temaet “Hvor står Europa?”. Delors er utvilsomt en av EU-kommisjonens mest markante presidenter — han sto i spissen for innføringen av det indre marked og de avgjørende skrittene mot valutaunion med Maastricht-traktaten. Som en av euroens fedre må han i dag forsvare den og kanskje berolige dem som begynner å lure på om integrasjonsprosjektet er i ferd med å forvitre.

Delors tok fatt i det han kaller euroens to konstruksjonsfeil: For det første mangelen på likevekt mellom den økonomiske og den monetære delen av euro-prosjektet. Årsaken er den manglende koordineringen av euro-landenes økonomiske politikk. For det andre avgrensingen mellom euro-landene og de øvrige medlemslandene i EU. Det er klart at land som deler valuta må ha mer vidtgående rettigheter og plikter enn land som bare er EU-medlemmer, sa Delors.

Noen unnskyldning for feilkonstruksjonen kom ikke fra institusjonsbyggeren Delors. Flere ganger påpekte han (uten at det ble påtrengende selvrettferdig) at han hadde advart mot akkurat de problemene vi ser nå flere ganger, først allerede i Delors-rapporten i 1989 (den som vil sjekke, kan lese den her). Rapporten redegjorde for suksesskriteriene for en “optimal valutaunion”, og behovet for koordinering av økonomisk politikk sto sentralt. Dersom makroøkonomisk politikk var blitt koordinert alt fra 1999, ville Kommisjonen i tide ha identifisert faren for ustabilitet som følge av eiendomsbobler og overdreven oppbygging av privat gjeld, mener Delors — men dette skjedde altså ikke. Kanskje insisterte jeg ikke nok den gangen, sa Delors, men regjeringssjefene ville ikke høre dette budskapet.
(more…)

Eurosonen har 17 medlemmer. Statsfinanskrisen som har rammet flere av landene har det siste året gradvis ledet til en erkjennelse av at hele euro-prosjektet er i krise. Hva har det gjort med den folkelige oppslutningen om euroen? Debatterer noen av landene seriøst å forlate fellesvalutaen — selv med de enorme vanskelighetene dette ville føre med seg? Spiegel Online har kartlagt situasjonen i 12 av landene (de fem ferskeste medlemmene utelatt). Både meningsmålinger og debatter er referert.

Kort om status: Kombinasjonen av fallende oppslutning og offentlig debatt om alternativer til euroen finnes særlig i Portugal, Tyskland og Nederland. Misnøyen med euroen er særlig stor på ytre høyre- og venstre fløy (av ulike grunner). I Frankrike er det anti-euro-stemning i disse gruppene. I enkelte land har man nostalgiske følelser for den gamle valutaen: Italia (!), Tyskland. Støtten til euroen er særlig solid i Finland, Østerrike, Belgia, Luxembourg og Hellas (uttreden av euroen betraktes i Hellas som et “skrekkscenario”, ifølge Spiegel). I Irland er det ennå ingen særlig debatt om å tre ut, men det kan komme i forbindelse med det ventede valget i vår.

Et broket bilde, preget av de nasjonale ulikhetene, altså ingen klar tendens. Men det er betydningsfullt i seg selv at flere av landene debatterer temaet.

I 2010 har EU-lederne ofte sett ut som overarbeidede brannmenn og -kvinner. Ikke før er flammene tilsynelatende slukket ett sted, så må de ile til neste land i brannbilene sine. På sist ukes toppmøte ble som ventet den permanente krisemekanismen for euroen vedtatt, men ingen tror dette er slutten på stresset for den felles valutaen. Ideer til nye tiltak lanseres hele tiden. Angela Merkel sørget for å holde tanken om en euro-obligasjon (eurobond) unna slutterklæringen, men ideen er langt fra død.

Her på bloggen må vi komme sterkere tilbake med analyser og oppfølging av euro-stresset, men først dokumentasjon av toppmøte-enigheten:

• Oppsummering fra Det europeiske råd
• Fullstendig erklæring fra møtet (pdf)

Tyskland har, motvillig, tatt lederrollen i EU i 2010. Spiegel kaller det siste toppmøtet Merkels ironiske seier. Hun bremser hele tiden de ivrigste forsøkene på å introdusere reell politisk-økonomisk samordning i eurosonen, men ender opp med å stå som en av den permanente krisemekanismens arkitekter — en mekanisme som nå altså skrives inn i selve EU-traktaten.

PS: Hvis EU ikke klarer å redde euroen på egen hånd, får de kanskje hjelp — fra Kina.