Europabloggen.no

Det ble 60,3 prosent ja og 39,7 prosent nei i Irlands folkeavstemning om finanspakten – tettere samarbeid om budsjett- og finanspolitikk – som 25 av de 27 EU-landene forhandlet seg fram til i vinter. Storbritannia og Tsjekkia står utenfor avtalen, som er mellomstatlig og ikke en del av EU-traktatene (hele finanspakten finner du her – pdf).

Avtalen trer i kraft hvis 12 av landene ratifiserer den. Et irsk nei ville altså ikke ha stoppet finanspakten, men det hadde heller ikke vært noe godt tegn med et nei i det eneste landet som la ut avtalen til folkeavstemning. I den irske debatten har et sentralt poeng vært om et nei ville ha avskåret landet fra videre krisehjelp fra EU når den nåværende krisepakken utløper.

Debatten i EU om videre integrasjon mellom eurolandene har flyttet seg hurtig vekk fra finanspakten etter at den ble underskrevet i mars. I lys av de siste ukenes stadige forverring av krisen i spesielt Spania og Hellas, og Hollandes valgseier i Frankrike, dreier diskusjonene seg nå mye om konsepter for hvordan landene kan dele ansvaret for håndtering av statsgjeld og stabilitet i bankvesenet (for eksempel gjennom felles “eurobonds”). Se bare gårsdagens tordentale fra sentralbanksjef Mario Draghi til Europas politiske ledere:

Europe’s political leaders need to show “vision”, he said, and can’t expect the ECB to act as a surrogate eurozone government. A eurozone banking union would need to be supervised centrally, include eurozone guarantees for depositors and a resolution fund, he said.

FTs Brussel-blogg har plukket opp detaljer om hvordan diskusjonene nå utvikler seg i kulissene.

Mannen alle snakker om (ill. Time)

Time gjorde rett i å plassere Mario Monti på forsiden denne uken. Italia har vært kjent for å gjøre mindre av seg i Brussel enn landets størrelse tilsier, men Monti har på få måneder snudd opp ned på dette. Til tross for at reformene teknokratregjeringen hans har vedtatt gjør vondt for mange italienere, er han stadig populær i hjemlandet. Effektiviteten han har vist så langt og stjernestatusen han har oppnådd i utlandet, kan forandre italiensk politikk permanent.

Evnen til å levere reformer og i hvert fall midlertidig roe finansmarkedene har gitt ham spillerom overfor EU-partnerne, til og med Tyskland. Dette forsøker han stadig å utnytte og utvide. De siste ukene har han profilert seg som den fremste forkjemperen for en ny vekstorientert dagsorden i EU, i kontrast til den dominerende tyske budsjettregel- og innsparingslinjen. Et nytt sjakktrekk kom i går, da 12 land sendte et felles brev til EU-toppene med åtte forslag for å styrke vekstmulighetene i EU. Italia sluttet seg til, men det gjorde ikke Tyskland og Frankrike (en tysk tjenestemann forsøkte arrogant å avfeie det med at man ikke kan ha oversikt over alle brev som går hit og dit). Mange av forslagene er resirkulering av kjente tanker og planer, men andre er absolutt egnet til å presse Tyskland, slik som ønsket om å liberalisere tjenestesektoren. Tyskland har mange bransjer som ennå nyter beskyttelse, og er kjent for en underutviklet tjenestesektor.

I går rakk også Monti å holde en tale i Milano, der han leverte et par stikk til Tyskland og Frankrike. Tjenestesektoren var ett, et annet at den nylige budsjettpakten ikke egentlig er nødvendig:

For one, he called the fiscal compact EU leaders will sign next month as “perhaps not strictly necessary” and mainly just something that Germany and the European Central Bank wanted.

Monti tenker høyt, og det er interessante tanker. Teknokratrollen han ble tilskrevet har han vokst ut av for lengst, og han kan virkelig bli Europas viktigste mann.

Ikke overraskende ble fredagens nedgradering av Frankrike og åtte andre euroland møtt med protester. Ratingbyråene er alltid velkomne objekter for kritikk. Men budbringerjakten bør avblåses. Begrunnelsen fra Standard & Poor’s er nøktern, saklig og trygt innenfor hovedstrømmen av kritikk mot EUs (les Tyskland-Frankrikes) håndtering av eurokrisen. Les for eksempel hva S&P skriver om årsakene til krisen og ensidig vektlegging av kutt og sparing for å komme ovenpå igjen:

In our view, however, the financial problems facing the eurozone are as much a consequence of rising external imbalances and divergences in competitiveness between the EMU’s core and the so-called “periphery”. As such, we believe that a reform process based on a pillar of fiscal austerity alone risks becoming self-defeating, as domestic demand falls in line with consumers’ rising concerns about job security and disposable incomes, eroding national tax revenues.

Typisk nok var forbundskansler Angela Merkels respons at nå haster det med å få på plass den nye “budsjettpakten”. Men denne er nettopp svært fokusert på budsjettdisiplin. I tillegg ser det ut til at selv disiplineringstiltakene kan bli mindre strenge enn Merkel ønsker.

Nødvendig ny vekst skal komme som følge av strukturelle økonomiske reformer. Men det tar tid før disse gir effekt. I mellomtiden må kriselandene sikres finansiering, og helst bør befolkningene gis et troverdig perspektiv. I fjor sommer var det en stakket stund tale om en “marshallplan for Hellas”. Lite å høre om det nå.

Tankesmien Bruegel støtter S&Ps vurdering og ser en ensidig sparestrategi som risikabel:

Governments may need incentives to act, but they also need to be able to show their citizens that reform pay off. If after a few quarters of fiscal adjustment and painful reform output is lower, unemployment higher, and the outlook darker than before governments may soon lose the support of the population and reform may stall, as we have seen in Greece. Reform-minded teams may lose power to populist ones. Furthermore, a deteriorated macroeconomic and financial environment increases risks of bank failures, with immediate consequences for public finances and economic confidence. These risks are compounded by the simultaneity of such adjustments in several countries.

Etter de nattlige beslutningene sist fredag var det flere ting som krevde oppklaring — ikke minst hva det egentlig ville si at et EU-land som står utenfor euroen slutter seg til den nye mellomstatlige traktaten (også kalt budsjettpakten eller finanspakten). I Danmark diskuteres det nå heftig hva landet egentlig kan bli med på hvis det blir med. Danmark har som kjent et unntak mot euroen som bare kan oppheves i en folkeavstemning. Professor Peter Nedergaard sier at Danmark ikke kan gå med på å bli straffet av EU hvis kravene til budsjettdisiplin ikke overholdes.

Han forestiller sig, at Danmark kan gå med på de dele af aftalen, der handler om, at landene opretholder høj økonomisk disciplin. Til gengæld kan Danmark ikke gå med til aftalens punkter om, at EU skal kunne straffe landene hårdt, hvis de ikke lever op til de økonomiske krav.

EU Observer skriver at flere partier er skeptiske til traktaten, og at Socialdemokratiet må søke støtte i opposisjonen. Enkelte partier vil ha folkeavstemning.

Svenskene teller også på knappene (kronene?). Og britene forsøker å samle støtte mot pakten blant ikke-euro-landene, ifølge Europaportalen.se. FT oppsummerte i går problemene som tårner seg opp for pakten.

Veien videre? FT har et lite stykke om det også. Forhandlingene begynner med det aller første.

EU-toppmøtet klarte ikke å bli enige om en traktatendring for hele unionen. Eurolandenes beslutning om å gå videre med planene om en finanspolitisk union (finanspakt) likevel, kan lede til en deling av EU (selv om det er vanskelig å ha full oversikt over konsekvensene ennå). Toppmøtet fortsatte i Brussel fredag.

OPPDATERING: De første meldingene om hvilke land som ville være med på den nye euro-traktaten var upresise. Klart er at Storbritannia sier nei. Det offisielle, men foreløpige dokumentet publisert etter at nattens møte ble avsluttet, sa at i tillegg til de 17 eurolandene vil Danmark, Bulgaria, Latvia, Litauen, Romania og Polen slutte seg til. Danskene sier i morgentimene at dette absolutt ikke er klart, men at de i likhet med Sverige og Tsjekkia må konsultere med parlamentet. Senere meldte også Ungarn at de kan være med etter konsultasjon hjemme. Det kan altså ende med at bare britene står utenfor.

Se toppmøtets offisielle (foreløpige) konklusjoner (pdf). Oppdatert for å rydde opp i uklarhetene om deltakelse fra ikke-euro-landene (siste side).

Den nye euro-traktaten blir en mellomstatlig (intergovernmental) avtale, som kan framforhandles raskere enn traktatendring for hele EU (målet er å ha den klar allerede i mars).

Hovedpunkter i den planlagte nye avtalen:

• Budsjettbalanse: Statsbudsjettene skal gå i balanse eller med overskudd; strukturelt underskudd skal ikke være større enn 0,5 prosent av BNP.
• Grunnlovsfestet: Budsjettregelen skal forankres i forfatningen (slik Tyskland og Spania allerede har gjort).
• Halvautomatisk straff: Skjerping av den nåværende regelen om at underskudd på statsbudsjettet ikke skal overskride 3 prosent av BNP. Hvis et land bryter grensen, utløses en økonomisk straff hvis et kvalifisert flertall av eurolandene ikke stemmer mot dette.
• Overstyring ved regelbrudd: Land med for høyt underskudd må bli enige med Kommisjonen og Rådet om en reformpakke for å komme på rett kjøl.

Andre sentrale beslutninger fra nattens møte (noen av beslutningene kan iverksettes uten å måtte være del av den nye mellomstatlige avtalen):

• ESM framskyndes: Den kommende permanente stabilitetsmekanismen ESM framskyndes og skal begynne å fungere fra midten av 2012. Etter en overgangsperiode skal den erstatte det nåværende midlertidige fondet EFSF.
• EFSF får mer penger: Det midlertidige fondet skal rå over opp til 750 milliarder euro.
• Større rolle for IMF: Eurolandene og andre medlemsland skyter inn 200 milliarder euro i IMF, og pengefondet er tiltenkt en større rolle i redningen av eurosonen.

(Kilder: Spiegel Online, Eurointelligence).