Europabloggen.no

En oversikt over større og mindre separatistbevegelser i Europa. Grafikk: European Free Alliance.

Det er ikke bare i Skottland, Katalonia og Flandern det er aktive separatistgrupper i Europa. Business Insider har publisert kartet ovenfor for å vise hvordan Europa ville se ut dersom alle separatistbevegelsene fikk viljen sin. Kartet er laget av European Free Alliance, et europeisk politisk parti som “representerer statsløse nasjoner, regioner og tradisjonelle minoriteter i Europa”.  I Europaparlamentet danner partiet sammen med De grønne en parlamentarisk gruppe.

Selv om skottene sa nei til uavhengighet fra Storbritannia kan folkeavstemningen gi et løft for andre som ønsker selvstendighet. For eksempel er Skottland blitt lovet mer bestemmelsesrett, noe som kan føre til Wales og Nord-Irland ber om det samme. Og bare det at skottene avholdt folkeavstemning har betydning for mange i Katalonia.

Separatistbevegelsene har mange ulikheter, men også noen ting til felles i følge Michael Keating ved universitetet i Aberdeen:

De springer alle ut av vanskelighetene med en nasjonalstat. Europeisk integrasjon spiller også kraftig inn, og ideen om å være selvstendig og fri i en større europeisk kontekst er en del av pakken. I Skottland er jo uavhengighetsbevegelsen mye mer pro-EU enn resten av Storbritannia, for eksempel, og mange av de største separatistbevegelsene er jo veldig Europa-vennlige.

Elio Di Rupo på besøk hos Europakommisjonens Barroso tidligere i år. Foto: Europakommisjonen.

Vi har tidligere skrevet om Belgias problemer med å få på plass en regjering. Mandag skjedde det utrolige. Den nye regjeringen består av hele seks partier – sosialister, liberale og kristeligdemokrater. I over 500 dager har Belgia vært styrt av et såkalt forretningsministerium, men det at analysebyrået Standard & Poor’s nylig satte ned Belgias kredittverdighet var nok med på å få litt fortgang i regjeringsdannelsen.

Elio Di Rupo fra sosialistpartiet er ny statsminister – Belgias første fransktalende sådan på over 30 år, den første belgiske statsminister med minoritetsbakgrunn (sønn av italienske emigranter), og Europas første åpent homofile statsleder. En av hans hovedutfordringer blir å sikre støtten hos den flamsktalende delen av befolkningen.

Koalisjonsregjeringen ønsker å gjennomføre store reformer, og hovedfokus er å forbedre landets økonomiske forfatning. Reformene vil kreve handlekraft og solidaritet mellom koalisjonspartnerne, og tøffe budsjettinnstramninger vil være nødvendig for å nå budsjettbalanse. Å få de tre regionene, som har utstrakt autonomi på en rekke områder, til å enes om kutt vil bli alt annet enn lett. Særlig vil nasjonalistpartiet N-VA i nord yte sterk motstand. N-VA har støtte blant 35 prosent av de flamsktalende velgerne, og ønsker å se Flandern som en selvstendig stat.

Belgias regioner: nederlandsktalende Flandern i nord, franskspråklige Vallonia i sør og tospråklige Brussel merket med blått. Illustrasjon: Wikimedia.

Torsdag 17. februar satt Belgia en ny og noe uheldig verdensrekord som tidligere tilhørte Irak: siden valget i juni 2010 har belgierne nå gått 249 dager uten å bli enige om en regjeringsdannelse. Utsiktene til en snarlig løsning er dystre. Problemene begynte for alvor i 2007, men bygger på kulturelle og økonomiske forskjeller mellom landets regioner. Nederlandsktalende partier i nord og fransktalende partier i sør er sterkt uenige om hva som er i landets interesse.

En stadig større del av befolkningen begynner å bli mektig lei politikernes fremtreden, og ulike protester har blusset opp. Camping16 har i skrivende stund vel 152 000 virtuelle campere foran Wetstraat 16, og krever at partiene betaler tilbake offentlig støtte de har fått hvis ikke de får på plass en regjering innen to måneders tid. Andre oppfordrer politikerfruer til å ikke være intime med sine ektemenn før en regjering er på plass, og som vist i et NRK-klipp fra januar har endel valgt å ikke ta skjegget før en ny regjering er dannet.

Blindvei. Belgia har valgt nytt parlament og og fortsetter å være i språkkrise. Foto: CC/Edi Weissman

Belgia valgte nytt parlament i helgen og de flamske separatistene sikret seg over 30 prosent av stemmene i Flandern. Partiet NVA (Ny flamsk allianse) erklærte seg som valgets seierherre og vil sette fart i prosessen for å dele landet i en flamsk- (nederlandsk) og en fransktalende del.

Lederen for flamsk allianse, Bart de Wever, er likevel lite interessert i å være statsminister.  Han vil heller bruke maktbasen til å løsne ytterligere på båndene mellom de to språksamfunnene i landet og arbeide for å fremme en egen flamsk stat i nord.

Favoritten til jobben som statsminister er dermed lederen for sosialistpartiet i den fransktalende (vallonske) delen av landet, Elio Di Rupo. Hans parti PS kan danne regjering sammen med de flamske sosialistene, men de får neppe eget flertall. Sosialistene (PS) kjemper for å beholde den belgiske staten. Den store taperen i valget er de flamske kristeligdemokratene.

(more…)