Europabloggen.no

Over fem år med eurokrise har kulminert de siste par ukene med økonomisk sammenbrudd i Hellas og et EU som er mer splittet enn noen gang. Unionens motto “Enhet i mangfold” høres nå mest ut som svart humor.

De siste årene er det sagt mye om behovet for reformer av eurosonen. Det er ingen enighet om løsninger, men det er klart at de må innebære klarere ansvarsforhold og bedre demokratisk forankring og legitimering.

Mangelfull krisehåndtering og et uferdig institusjonelt byggverk unnskylder likevel ikke Tsipras-regjeringens instrumentalisering av demokratiske prinsipper. Skal en kritisere demokratisk underskudd i eurosonen, må en også erkjenne at Tsipras’ bruk av folkeavstemningen var ytterst tvilsom fra et demokratisk synspunkt. Den har økt hans politiske kapital i Hellas, men svekket hans og Syrizas demokratiske troverdighet.

Folkeavstemningen brøt med Europarådets retningslinjer på flere punkter. Alle EU-land er som medlemmer av Europarådet bundet av disse (kilder for punktene nedenfor er en artikkel i Süddeutsche Zeitung samt uttalelser fra Europarådets leder):

• Fristen var for kort. To uker er et minimum, krever Europarådets Venezia-kommisjon, som har laget regler for folkeavstemninger. Offentligheten må få tid til grundig debatt om en så viktig avgjørelse. På mindre enn to uker kan en heller ikke organisere god nok valgobservasjon.
• Spørsmålet var uklart. Velgerne må gis et klart valg, og de må få informasjon om konsekvensene. Her var den skotske folkeavstemningen om uavhengighet forbilledlig. Grekerne ble servert et altfor langt og komplekst spørsmål med formuleringer selv eksperter har vanskelig for å forstå, og spørsmålet henviser også til to svært kompliserte dokumenter. I folkeavstemninger skal borgerne spørres om sitt syn på et konkret lovforslag, ikke som her til hva de mener om krav fra EU-kommisjonen, ESB og IMF. Meningsmålinger bør overlates til opinionsinstituttene, sier folkerettseksperten Christoph Vedder til Süddeutsche Zeitung.
• Regjeringen ga for ensidig informasjon. Før en folkeavstemning skal en regjering sørge for at velgerne får objektiv informasjon om alternativene. Regjeringen kan gå inn for ja eller nei, men ikke bedrive massiv, ensidig propaganda for sitt syn. Allerede i talen da han bekjentgjorde folkeavstemningen, gikk Tsipras knallhardt inn for et nei. I den korte kampanjen ble nasjonalistisk ladde formuleringer flittig brukt. Hvordan ville andre europeiske land reagert hvis tyske politikere hadde appellert til folkets “ære” i en valgkamp?

Jeg vil legge til at å holde en folkeavstemning på så kort tid i en så dramatisk situasjon for et land i seg selv gjør seriøs debatt og deliberasjon umulig. Dessuten var alternativet velgerne ble bedt om å si sin mening om ikke lenger på forhandlingsbordet.

En gresk kommentator hevdet at folkeavstemningen vel så mye kom til å dreie seg om et ja eller nei til den gamle diskrediterte politikergarden. Mange av dem som stemte nei, fryktet at et ja ville føre folk som tidligere statsminister Samaras tilbake til makten.

Tsipras og Syriza opplever åpenbart sin posisjon som enormt styrket av folkeavstemningen, til tross for at de har ført landet til kanten av stupet. I resten av Europa kan partiets legitimitet bare svekkes av at det er villig til å bruke demokratiske prinsipper som taktisk verktøy på denne måten.

Det mest imponerende ved folkeavstemningen var at regjeringen i det hele tatt klarte å gjennomføre den på så kort varsel. Gjennomføringskraft er ellers ikke noe Syriza-ANEL-regjeringen har utmerket seg med. Siden den ble tatt i ed i vinter, har regjeringen utrettet lite annet enn å skaffe seg fiender i de andre medlemslandene og EU-institusjonene.

Overmot kan straffe seg.

Det er ikke bare i Skottland, Katalonia og Flandern det er aktive separatistgrupper i Europa. Business Insider har publisert kartet ovenfor for å vise hvordan Europa ville se ut dersom alle separatistbevegelsene fikk viljen sin. Kartet er laget av European Free Alliance, et europeisk politisk parti som “representerer statsløse nasjoner, regioner og tradisjonelle minoriteter i Europa”.  I Europaparlamentet danner partiet sammen med De grønne en parlamentarisk gruppe.

Selv om skottene sa nei til uavhengighet fra Storbritannia kan folkeavstemningen gi et løft for andre som ønsker selvstendighet. For eksempel er Skottland blitt lovet mer bestemmelsesrett, noe som kan føre til Wales og Nord-Irland ber om det samme. Og bare det at skottene avholdt folkeavstemning har betydning for mange i Katalonia.

Separatistbevegelsene har mange ulikheter, men også noen ting til felles i følge Michael Keating ved universitetet i Aberdeen:

De springer alle ut av vanskelighetene med en nasjonalstat. Europeisk integrasjon spiller også kraftig inn, og ideen om å være selvstendig og fri i en større europeisk kontekst er en del av pakken. I Skottland er jo uavhengighetsbevegelsen mye mer pro-EU enn resten av Storbritannia, for eksempel, og mange av de største separatistbevegelsene er jo veldig Europa-vennlige.

På en rundtur til vingårder i Sør-Afrika fikk jeg to middelaldrende engelske par som reisefølge. De var omgjengelige, vittige og sjarmerende som bare engelskmenn kan være. Av en eller annen grunn kom vi inn på EU. Uten spor av fleip kom det fra en av dem: “They [EU] want to take our pensions, you know”.

Hvis det blir en folkeavstemning om britisk EU-medlemskap i løpet av de neste 5-6 årene, slik mange tror statsminister David Cameron vil gå inn for, tipper jeg at mitt reisefølge stemmer nei — og at de er representative for den Daily Mail-lesende sørengelske middelklassen.

I denne ukens Mandag Morgen har jeg skrevet om hvordan britene kan snuble ut av EU. Saken tar blant annet opp den britiske opinionen. Vi er vant til å høre om voksende EU-skepsis i Storbritannia, og dagens regjering er kalt den mest EU-skeptiske noensinne. Cameron, som ønsker at britene skal forbli EU-medlem, har sitt svare strev med å holde det konservative partiet sammen. Anti-EU-partiet UKIP kaprer stemmer fra dem. De jevnlige meningsmålingene fra Eurobarometer viser at blant EU-landene har britene konsistent vært de mest kritiske til medlemskap, helt siden 70-tallet.

Utfallet av en folkeavstemning er likevel fullstendig åpent. Mye tyder på at mange velgeres standpunkt ikke stikker særlig dypt. EU-kritikerne har behersket debatten fordi de som er for medlemskap ikke har noe insentiv til å markere dette, forklarer Simon Usherwood ved Universitetet i Surrey, som forsker på EU-skepsis:

Hvis du er en britisk politiker i regjeringen, hvorfor skal du sløse bort din politiske kapital på å drive kampanje for noe som ikke er særlig populært, som ikke spiller noen stor rolle for folks partivalg, og som ikke vil endre manges synspunkter – når du samtidig vet at Storbritannia allerede er medlem? Folk har ikke noe insentiv til å drive kampanje for EU. Dette er rasjonelt på kort sikt, men på lengre sikt betyr det at EU-skeptikerne får mer og mer legitimitet fordi de har vært synlige så lenge.

Spørsmålet er hva som skjer når debatten blir mer balansert. De siste ukene har EU-tilhengere markert seg sterkere. Meningsmålinger antyder et skifte i retning “ja-siden”. Peter Kellner fra YouGov har en god analyse av de siste tallene.

Et sentralt aspekt er at EU-spørsmålet faktisk ikke er særlig viktig for mange briter. I en måling tatt opp før jul rangerte bare 18 prosent av britene EU som en av de tre viktigste sakene. Arbeidsmarked, kriminalitet, skole og helse engasjerer langt sterkere. Det ligger farer for Cameron her:

The risk that Cameron would run by conceding a referendum is that he might look (a) weak, for giving in to UKIP and his party’s right-wing, and (b) out of touch, for devoting so much energy to an issue that most people regard as peripheral to their lives.

Nå venter vi bare på den berømmelige talen — siste nytt er at den skal holdes onsdag.

I dag er det 40 år siden et flertall av nordmenn sa nei til medlemskap i EF. Bildet av NÅs redaktør Kjell Lynau i valgkampmodus er hentet fra billedbladets arkiv og publisert av Riksarkivet. Jeg kan ikke huske at noen redaktør sto på stand i 1994. Det skjedde nok en utvikling i journalistenes forståelse av egen rolle i de 22 årene. Det kan forresten se ut som redaktøren har problemer med å nå fram med budskapet sitt til gjengen i parken bak!

Nylig passerte vi 40-årsdagen for stiftelsen av Folkebevegelsen mot norsk medlemskap i fellesmarkedet, noe som ga anledning til mimring. Time Magazine har en prisverdig praksis med å publisere arkivet sitt åpent på nett, og der fant vi denne rapporten om folkeavstemningen. Korrespondenten er lite fornøyd med tonen i debatten og noen av virkemidlene:

Unfortunately, the debates often concerned little more than narrow ethnic prejudices. According to anti-Marketers, EEC membership would allow “dirty Italians” to steal Norwegian jobs and “rich Germans” to grab Norwegian land. As the election approached, windows were smashed and radio aerials ripped from cars bearing Ja til EF—yes to EEC—bumper stickers.

Oppsummeringen av nei-koalisjonen er derimot ganske lik folkebevegelsens selvbilde. Bønder og fiskere, “supported by a diffuse alliance of Maoist youth, Lutheran fundamentalists, mildly leftist university professors, and nationalists determined to retain the independence that Norway acquired from Sweden only 67 years ago.”

Denne påstanden tillater jeg meg imidlertid å trekke i tvil: “Not since the spirited debate over Prohibition during World War I had Norwegians been so politically agitated.” Glemmer man ikke World War II her, eller lot nordmenn seg hisse mer opp av alkoholforbud enn Hitler-okkupasjon?

Slovenerne sa i gårsdagens folkeavsteming ja til at grensetvisten med Kroatia skal løses ved internasjonal mekling. Men flertallet var temmelig knapt flertall — 51,5 prosent mot 48,5 prosent nei-stemmer. Dermed er det ingen fare for at Slovenia vil gjenoppta sin blokade av EUs medlemskapsforhandlinger med nabolandet. Kroatia kan håpe på å bli EUs medlem nr. 28 i 2012.

Striden om grensen i Piran-bukten har vært uløst siden de to landene erklærte seg uavhengige og trådte ut av Jugoslavia på begynnelsen av 1990-tallet.

Grensetvisten er en av mange gamle regninger på Balkan som forvansker medlemskapsforhandlinger med landene.

Islendingene har talt med unison stemme i sin første folkeavstemning. Ni av ti stemte nei til avtalen om erstatning til Nederland og Storbritannia etter Icesave-kollapsen. Eller som det islandske nettstedet Icenews beskriver det; 1,5 prosent stemte ja. Fem-seks prosent av stemmene ble kjent ugyldige.

Avstemningen kom i stand etter en politisk krise der president Olafur Grimsson nektet å underskrive regjeringens forslag for å løse konflikten med briter og nederlendere. Regjeringene i disse to landene har bladd opp erstatning til 340 000 småsparerne som satset penger på Icesave. Briter og nederlendere mener  de nå har krav på 32 milliarder kroner erstatning fra den islandske stat som har overtatt konkursboene. Islendinger flest synes dette er utpressing.

Utsiktene for Island er likevel ikke lyse. Landet trenger friske penger for å løse finanskrisen og de kan bli blokkert om det ikke blir en løsning på Icesave-konflikten. Den islandske journalisten Ragnhildur Sverrisdóttir skriver om frykten for at Islands nei skal utløse en ny krise.

Icesave-krangelen setter også Islands EU-medlemskap i fare. EU-kommisjonen godkjente nylig søknaden og mener landet kan bli medlem om et år eller to. Islendingene selv tror ikke på medlemskap om det ikke blir løsning på Icesave. Søknaden ble sendt da de håpet at EU og euroen skulle redde landet, men med Icesave er prisen for høy.

Hvordan kan Hellas og Island komme seg ut av den islandske krisen. Selg et par øyer! Lei ut vulkanene! Det er noen av rådene som strømmer inn til de kriserammede landene. Natur- og kulturressurser er nemlig landenes hemmelige verdier. Hvis de bare får en pris.

Idag er det D-dag for kriselandene Hellas og Island. Den greske statsministeren George Papandreou er på sjarmtur til Berlin og Paris for å få politisk støtte – og kanskje litt penger – til å hjelpe landet til å holde seg innenfor euro-valutaen.

På den andre siden av Europa forhandler islendingene  med Storbritannia og Nederland om en erstatningspakke for tapene islandske banker påførte sine kunder i Icesave-kollapsen.  Den islandske regjeringens forslag om  erstatningsløsning for utenlandkse småsparere skal ut i folkeavstemning i morgen. Et rungende nei er ventet – og det kan ytterligere forsure forholdet mellom Island og EU. Kanskje kan det også bidra til et nei i en eventuell folkeavstemning om islandsk EU-medlemskap om et år eller to.

Men kanskje krisene kan løses på andre måter? Tyske politikere og økonomer har foreslått å se nærmere på landenes virkelige verdier. Hellas har tusenvis av vakre øyer og  uerstattelige kulturskatter. Kan ikke Hellas selge ut noen av sine vakre øyer og pantsette noen av sine kulturskatter. Og så bruke inntektene til å slette gjeld. Andre land har jo privatisert eiendom for å få penger i statskassa. Men om de stolte grekerne går med på å selge ut land til utlendinger….

(more…)

EU sier ja til Island, men islendingene sier fortsatt bare tja til EU. Det er resultatet etter den islandske skjebnedagen der EU-kommisjonen behandlet Islands EU-søknad og Islands regjering søkte en løsning på Icesave-krisen med Nederland og Storbritannia. Forhandlingene mellom EU og Island kan være avsluttet i løpet av 2011.

Men først må følgene av finanskrisen ut av verden. 300 000 småsparere i Nederland og Storbritannia tapte rundt 30 milliarder kroner på kollapsen i den islandske nettbanken Icesave. Den nederlandske og den britiske regjeringen dekket tapene for sine småsparere. Men nå vil de at den islandske stat skal dekke disse tapene siden de islandske bankene bak Icesave nå er i statens eie.

Men 30 milliarder kroner tilsvarer en tredel av Islands økonomi (målt i BNP – verdien av alle varer og tjenester produsert i et år). Regjeringen har lagt frem et lovforslag, men det er ikke undertegnet av president Olafur Grimsson og må derfor ut til folkeavstemning den 6.mars. Det er ventet at forslaget vil falle.

(more…)

Valgdagsmålinger og de første rapportene fra stemmelokalene i Irland i morges tydet på ja-seier i folkeavstemningen om Lisboa-traktaten — og seieren skulle vise seg å bli enda klarere enn det så ut til i begynnelsen. 67,1 prosent stemte for traktaten, 32,9 prosent mot. Valgdeltakelsen var ikke høyere enn 58 prosent.

Ja-siden har dermed gått fram 20 prosentpoeng siden den første folkeavstemningen i juni i fjor. Bare to av 43 valgdistrikter stemte nei.

Resultatet blir mottatt med lettelse i Brussel og de andre medlemslandene. Alle de andre 26 medlemmene har sagt ja til traktaten, men det gjenstår fortsatt hindre. I Tsjekkia har EU-kritiske senatorer levert en ny klage til grunnlovsdomstolen. Den første høringen i saken er ikke ventet før i november, skriver EU Observer. Presset på president Vaclav Klaus for å få ham til å skrive under ratifiseringen, kommer nå til å øke kraftig. Utsettelsen har store konsekvenser:

The Czech president’s delay affects a series of other decisions including the formation of the new commission, whose term expires at the end of the month and the appointment of the beefed up EU foreign policy chief and permanent president of the European Council, new posts created by the treaty. Mr Barroso said that as soon as the treaty is ready he would “be ready to form a new commission.” But both the current commission’s term as well as the current EU foreign policy chief’s term can be extended if needed, said Mr Reinfeldt.