Europabloggen.no

Siden eurokrisen startet for alvor har debatten rast om krisehåndteringen: Hva er de riktige grepene for å takle de akutte problemene? Hvilke grep bør unngås fordi de kan skape nye og større problemer senere? Det siste toppmøtet i slutten av juni tok skritt mot en bankunion og åpnet for at det permanente krisefondet ESM kan kjøpe statsobligasjoner. Samtidig ble det satt i gang en prosess som på sikt skal føre fram til en virkelig politisk union. Mye er fortsatt vagt og uklart.

Et løsningsforslag som har vært diskutert i lang tid er felles euro-obligasjoner (eurobonds), at eurolandene i fellesskap garanterer for gjeld. Det var denne ideen som Angela Merkel nylig sa at ikke vil bli virkelighet i hennes levetid. Landene som har orden på statsfinansene er livredde for å ende som evige garantister for kriselandene.

Men kanskje det finnes en annen, mindre risikabel og billigere måte, som også kan iverksettes hurtig. Professor Friedrich Heinemann ved ZEW, et av Tysklands velrenommerte økonomiske institutter, publiserte denne uken sitt forslag (pdf) om rentesubsidier – “fiscal interest rate equalization” eller FIRE (se også langversjonen av forslaget – pdf). Dette går ut på at land som har profitert på eurokrisen ved at renten på deres statsobligasjoner har falt, hjelper kriselandene direkte ved å dekke noe av differansen i rentenivå. Resonnementet er at land som Tyskland, Finland og Østerrike bruker sin rentegevinst til å subsidiere Italia og Spania. Ikke ved at renten på alles obligasjoner blir lik, som ved eurobonds. Men ved at subsidiene fra gevinst-landene trekker Italia og Spanias rente ned til 5 prosent, som regnes som et levelig nivå. For eurosonen som helhet har rentenivået vært ganske stabilt gjennom krisen, påpeker Heinemann. Det betyr at gevinster og tap er symmetriske.

Denne grafen fra Den europeiske sentralbanken illustrerer poenget:

Utviklingen i rentenivå på tiårige statsobligasjoner for euroland med AAA-rating. (kilde: ecb.europa.eu). Klikk for å se data.

Prisen? Den kan ikke fastsettes nøyaktig fordi dette jo er et bevegelig mål, men ved å ta nivåene i mai 2012 som utgangspunkt regner Heinemann seg fram til at slike subsidier fra nord til sør vil koste 5,7 milliarder euro i året. Mesteparten faller på Tyskland.

Støtten ville være knyttet til betingelser – de velkjente kravene til at støttemottakerne må gjennomføre reformer.

En interessant bieffekt er at ordningen ville virke disiplinerende også på de godt stilte landene. I dag kan de finansiere seg til “kunstig” lave renter, noe som gjør det lett å skru ned ambisjonene om å redusere egen gjeld (Tyskland har f.eks. faktisk en høy gjeld i prosent av BNP).

Heinemann lister opp en rekke fordeler ved forslaget:

• FIRE does not involve any guarantees on the side of the giving countries. Costs would materialize instantaneously and not imply any burden shifting to later generations of voters.
• FIRE has a natural and politically well defendable financing source: the gains from market panics on the side of the creditworthy countries.
• FIRE leaves interest rate differentiation existent. While Euro-bonds with joint and several liability would fully level interest rates, this would not be the case with FIRE.
• FIRE is reversible whereas Eurobonds hardly are. The intensity of FIRE can gradually be reduced. Thus a continuous and cautious phasing-out of FIRE is realistic after structural reforms are starting to pay off.

Dette er vel verdt å diskutere, skulle jeg tro. Reuters Breaking Views presenterte for øvrig et lignende forslag nylig.

(Heinemanns forslag først sett hos Euractiv.de).