Europabloggen.no

Over fem år med eurokrise har kulminert de siste par ukene med økonomisk sammenbrudd i Hellas og et EU som er mer splittet enn noen gang. Unionens motto “Enhet i mangfold” høres nå mest ut som svart humor.

De siste årene er det sagt mye om behovet for reformer av eurosonen. Det er ingen enighet om løsninger, men det er klart at de må innebære klarere ansvarsforhold og bedre demokratisk forankring og legitimering.

Mangelfull krisehåndtering og et uferdig institusjonelt byggverk unnskylder likevel ikke Tsipras-regjeringens instrumentalisering av demokratiske prinsipper. Skal en kritisere demokratisk underskudd i eurosonen, må en også erkjenne at Tsipras’ bruk av folkeavstemningen var ytterst tvilsom fra et demokratisk synspunkt. Den har økt hans politiske kapital i Hellas, men svekket hans og Syrizas demokratiske troverdighet.

Folkeavstemningen brøt med Europarådets retningslinjer på flere punkter. Alle EU-land er som medlemmer av Europarådet bundet av disse (kilder for punktene nedenfor er en artikkel i Süddeutsche Zeitung samt uttalelser fra Europarådets leder):

• Fristen var for kort. To uker er et minimum, krever Europarådets Venezia-kommisjon, som har laget regler for folkeavstemninger. Offentligheten må få tid til grundig debatt om en så viktig avgjørelse. På mindre enn to uker kan en heller ikke organisere god nok valgobservasjon.
• Spørsmålet var uklart. Velgerne må gis et klart valg, og de må få informasjon om konsekvensene. Her var den skotske folkeavstemningen om uavhengighet forbilledlig. Grekerne ble servert et altfor langt og komplekst spørsmål med formuleringer selv eksperter har vanskelig for å forstå, og spørsmålet henviser også til to svært kompliserte dokumenter. I folkeavstemninger skal borgerne spørres om sitt syn på et konkret lovforslag, ikke som her til hva de mener om krav fra EU-kommisjonen, ESB og IMF. Meningsmålinger bør overlates til opinionsinstituttene, sier folkerettseksperten Christoph Vedder til Süddeutsche Zeitung.
• Regjeringen ga for ensidig informasjon. Før en folkeavstemning skal en regjering sørge for at velgerne får objektiv informasjon om alternativene. Regjeringen kan gå inn for ja eller nei, men ikke bedrive massiv, ensidig propaganda for sitt syn. Allerede i talen da han bekjentgjorde folkeavstemningen, gikk Tsipras knallhardt inn for et nei. I den korte kampanjen ble nasjonalistisk ladde formuleringer flittig brukt. Hvordan ville andre europeiske land reagert hvis tyske politikere hadde appellert til folkets “ære” i en valgkamp?

Jeg vil legge til at å holde en folkeavstemning på så kort tid i en så dramatisk situasjon for et land i seg selv gjør seriøs debatt og deliberasjon umulig. Dessuten var alternativet velgerne ble bedt om å si sin mening om ikke lenger på forhandlingsbordet.

En gresk kommentator hevdet at folkeavstemningen vel så mye kom til å dreie seg om et ja eller nei til den gamle diskrediterte politikergarden. Mange av dem som stemte nei, fryktet at et ja ville føre folk som tidligere statsminister Samaras tilbake til makten.

Tsipras og Syriza opplever åpenbart sin posisjon som enormt styrket av folkeavstemningen, til tross for at de har ført landet til kanten av stupet. I resten av Europa kan partiets legitimitet bare svekkes av at det er villig til å bruke demokratiske prinsipper som taktisk verktøy på denne måten.

Det mest imponerende ved folkeavstemningen var at regjeringen i det hele tatt klarte å gjennomføre den på så kort varsel. Gjennomføringskraft er ellers ikke noe Syriza-ANEL-regjeringen har utmerket seg med. Siden den ble tatt i ed i vinter, har regjeringen utrettet lite annet enn å skaffe seg fiender i de andre medlemslandene og EU-institusjonene.

Overmot kan straffe seg.

Europeiske fagbevegelse undersøker nå muligheten for å gå rettens vei for å utfordre stadige angrep på faglige rettigheter i flere EU-stater. I en rekke EU-land utfordres faglige og sosiale rettigheter gjennom en rekke tiltak i ly av finanskrisen.

Dette dreier seg om forbud mot sentrale avtaler, unntaksklausuler lokalt og mulighet for å forhandle avtaler direkte med de ansatte utenom fagforeningen. I tillegg kommer et svekket oppsigelsesvern.

Disse er delvis introdusert av konservative regjeringer, mens andre er presset på av det som kalles “troikaen”. Den består av Europakommisjonen, KOM, den europeiske sentralbanken, ECB, og det internasjonale pengefondet, IMF. Denne merkelige konstellasjonen finnes ikke i noen organisasjonsoversikt. Den har nærmet oppstått av seg selv for å kunne gi kriselån til land med store problemer. Hittil er det Irland, Portugal og Hellas som har fått merke troikaens politikk på kroppen. Spania har så langt sluppet unna klørne til troikaen, men har stort sett innført de samme tiltak på egen kjøl.

Det troikaen gjør er å innlede forhandlinger om en avtale om felles forståelse, et “Memorandum of understanding” (MoU), som skal signeres av det landet som får lån eller garantier. Hele prosessen er stort sett unntatt både demokratisk kontroll og innsyn, men ender opp som et enten eller. Beslutningen som troikaen fatter, kan kun ankes til Det europeiske råd (statssjefene) som med totredjedels flertall kan gjøre om beslutningene.

Det er denne praksisen og ikke minst resultatene som DEFS, Den europeiske faglige samorganisasjon, nå vil bruke rettsapparatet mot.

I et manifest som er underskrevet av snart 600 juridiske arbeidsrettseksperter i hele Europa, uttrykkes det dyp bekymring over utviklingen i Europa. Ikke siden 2. verdenskrig har situasjonen sett verre ut for faglige rettigheter og internasjonale regler som skal beskytte nettopp disse.

(more…)

Etter Hellas, Portugal og Irland er Kypros det fjerde eurolandet som har fått (eller blitt utsatt for, som noen vil si) en redningspakke fra “troikaen” – EU-kommisjonen, Den europeiske sentralbanken og Det internasjonale pengefondet IMF. Eller det femte, hvis man regner med hjelpen til Spanias banker. Kypriotene kan nå se fram til mange år med økonomiske nedgangstider, til det forhåpentligvis en gang snur igjen.

Landene er forskjellige, og årsakene til problemene er også ofte ulike. Men det er nå mulig å se at eurodramaene som utspiller seg på den politiske scenen har klare likhetstrekk. Historien gjentar seg. Her er eurokrisedramaets åtte akter.

1. Systemrelevans. Nødvendige, men ubehagelige politiske avgjørelser – f.eks. om å redusere en for stor statsgjeld, få en for stor finanssektor under kontroll, punktere en boble – utsettes. Og utsettes. Helt til problemet er blitt så stort at det ikke kan skjules lenger. Det truer eurolandets økonomi og setter eurosamarbeidet i fare. Problemet er blitt systemrelevant.

2. Nattskift. En redningsplan utformes i nattlige forhandlinger i Brussel. Rødøyde aktører forsøker å selge planen under en pressekonferanse i Justus Lipsius-bygningen rundt kl 04.00.

3. Jubel og ny tvil. Børsene åpner til stor jubel. Men det viser seg fort at redningsplanen har mange løse tråder, og stort rom for fortolkning. Finansfolket begynner å tvile, både på planen og på euroens framtid.

4. Protester. Planen viser seg å ha ubehagelige konsekvenser for folk flest i det kriserammede landet. Så fort dette blir klart, begynner folk å protestere.

5. Nazikortet. Tyskland får, rettmessig eller ei, skylden for ubehagelighetene som dukket opp i foregående akt. Angela Merkel sammenlignes med Adolf Hitler.

6. Dystre tider. En lang periode med nedskjæringer, krympende økonomi, økende arbeidsledighet og politikermisnøye innledes. Oppslutningen om EU-medlemskapet og euroen faller.

7. Friskmelding. EU-topper og statsledere erklærer at med denne redningsplanen er det verste over for eurokrisen. Man er nå på rett vei.

8. På’n igjen. Det neste landet havner i trøbbel, og man begynner på nytt med akt 1.

***
Hvor lenge kan dette fortsette? Tross alt er det bare 17 euroland. Men dette spørsmålet pleier også alltid å bli stilt underveis i dramaet. Kanskje det egentlig burde vært en egen akt?

Det er lenge siden det kom gode nyheter i euro-krisen, men de siste dagene har det vært et lite skifte til mer optimisme. Det begynte med den europeiske sentralbanksjefen Mario Draghi som før helgen mente offentlig at euro-landene har det verste i krisen bak seg. Han fikk følge av ratingbyrået Standard & Poor´s og den tyske finansministeren Wolfgang Schäuble som også mente å se et vendepunkt i euro-krisen i løpet av 2013.

Finansminister Schäuble, som av mange i Sør-Europa blir sett på som arkitekten bak den strenge sparepolitikken i EU, tok i går imot en av de sterkeste kritikerne av den beske medisinen. Den greske venstrerebellen, Alexis Tsipras, møtte Schäuble i Berlin etter å ha vært på en kommuniskongress i Berlin for å minnes drapene på de to kommunistikonene Rosa Luxembourg og Karl Liebknecht i den 15.januar 1919.

_ Det er en god sjanse for meg og Hr. Schäuble til å utveksle synspunkter, skriver Tsipras i en kommentar på sin hjemmeside. Tsipras mener EU-landenes kursendring og beslutningen om å gi Hellas mer tid til reformene bekrefter at han hadde rett med sine synspunkter i valgkampen i Hellas i mai i fjor. Tsipras venstreparti, Syriza, ble det største opposisjonspartiet etter det valget foran sosialdemokratene i Pasok.

Finansminister Schäuble på sin side sa under møtet at Hellas ikke har noe alternativ til reformer og sparepolitikken. Møtet mellom de to, som skulle ha vart i en halv time, drøyde en hel time. Schäuble sa seg fornøyd med at de to politiske motstanderne kunne ha en dialog og diskusjon.

I Hellas er frykten for vold og terror som følge av sparekursen økt etter at det mandag ble skutt mot den greske statsministerens kontor. Terror fra venstreorienterte grupper har tidligere vært et problem i Hellas. Tsipras ringte statsminister Antonio Samaras fra Berlin og ga uttrykk for sin medfølelse.

Ny euro-sjef

De 17 euro-landene ser også ut til å ha blitt enige om en ny leder for de månedlige euro-gruppe-møtene. Den nederlandske finansministeren, Jeroen Dijsselbloum, vil etterfølge avtroppende sjefen, den luxembourgske statsministeren Jean-Claude Juncker, skriver det tyske magasinet Der Spiegel. Avgjørelsen vli bli tatt på euro-finansministrenes neste møte på mandag den 21.januar.

Men selv om EU-landene er blitt mer enige om hvordan krisen skal løses har det ikke hindret islendingene fra å ta en pause i sin EU-debatt. Island har søkt om medlemskap og kan bli medlem fra neste år, men har valgt å utsette forhandlingene med EU til etter valget i april.

Det er ingen mangel på dårlige euro-nyheter. Hellas er inne i en depresjon. Tyske politikere forsøker stadig å snakke forgjeldede medlemmer ut av den felles valutaen. Berlusconi kan være på vei tilbake med en euro-kritisk plattform!

Dette blir for mye. Derfor tar vi heller på oss eurobrillene i dag og velger ut et knippe positive nyheter. Det er tross alt ferie i EU-systemet for tiden.

• Spania og Italia vil klare seg: Dette mener William R. Cline ved Peterson Institute i USA. Han har analysert makro-tallene for de to landene og presenterer tre scenarier for hvert land for perioden fram til 2020 (pdf). Selv i det verste scenariet vil de to landene forbli solvente og holde gjelden under kontroll, mener Cline. Wall Street Journal mener at noen av antakelsene hans er i overkant optimistiske, men dette er likevel interessant. Eurosonen tåler ikke at Spania og/eller Italia mislykkes.
• Hedgefond tror på Draghi & co: Hedgefond er i ferd med å kapitulere i Europa, skriver Bloomberg. Det vil si, fondene avvikler sine veddemål mot europeiske aksjer fordi de siste ukenes tegn på handlekraft fra EU og særlig sentralbanksjef Draghi har fått dem til tro at “alt” virkelig vil bli gjort for å beskytte euroen.
• Kriseland blir mer konkurransedyktige: Fallende lønninger gjør at kriselandene, til og med Hellas, er i ferd med å bli mer konkurransedyktige igjen, finner forskningsinstituttet The Conference Board i en studie. Fallet i “unit labour costs” er særlig stort i Irland, ifølge rapporten. Utviklingen vil skyte fart hvis også produktiviteten øker. Irland har nå Europas klart mest effektive industrisektor. Også i Hellas er konkurransedyktigheten målt på denne måten sterkt forbedret det siste året. Et viktig tegn på en begynnende rebalansering i eurosonen, ifølge rapportskriverne.

Ok, dett var dett. Tilbake til den dystre virkeligheten.

Tove Cecilie Fasting er journalist og forfatter, og driver et gjestgiveri i en gresk landsby. Hun har bodd i Hellas siden 1993. Vi ba Tove om å fortelle om sine erfaringer med å drive firma i Hellas. I hennes bok Paradiso, rapport fra en gresk landsby, kan du lese mer om hvordan det greske samfunnet ikke fungerer…

“Everything´s broken and no one speaks English,” synger Tom Waits. Siden jeg kom hit for første gang i 1984 har denne strofen hengt seg fast som den mest treffende beskrivelsen av dette skjønne landet. Ingenting funker. Få mennesker kan det de er satt til å gjøre. Og grekerne velger seg politikere som ikke har anelse om hvordan man driver politikk. Resultatet er at vi lever i et fullstendig anarki, hvor alle og enhver gjør som de vil og hvor det aldri blir orden på noe som helst. Krise eller ikke krise.

Den såkalte “greske krisen” er egentlig bare et begrep som er oppfunnet av utlendingene, nå som vanskjøtselen av dette ressursrike landet også får konsekvenser for europeerne. For grekerne er livet i Hellas slik det bruker å være: Uforutsigelig. Det går opp og ned og det tryggeste er å ha pengene under madrassen eller investere i jordstykker (slik at man kan dyrke mat) og eiendommer. Og selvfølgelig å finne omveien rundt enhver lov slik at man slipper å betale skatt. Skattepengene blir jo uansett bare misbrukt.

Like før jul fikk jeg, i likhet med andre bedriftseiere, en regning på 1000 euro som jeg kunne betale for å slippe bokettersyn. Selvfølgelig betalte jeg ikke – bare kom og sjekk bøkene mine! Bøkene mine er korrekt utfylt (for hånd, med blåpapir – hvis noen husker dette fra riktig gamle dager. Man har datamaskiner i Hellas, men bruker dem ikke).

Bøkene er imidlertid ikke særlig representative for hvordan det går med businessen. Jeg ble nemlig advart av min revisor alt i mai om at jeg må regne med å betale 4500 euro i ekstra skatter og avgifter i år. Og det betyr at jeg selvfølgelig ikke fører opp alle mine gjester og hva de betaler for å bo og spise her. Da ville jo mesteparten av min fortjeneste gå til å dekke cruiseferiene og de dyre bilene til de styrende politikerne!

Som fylkessjefen for Greek National Tourist Organization sa da jeg maste om hotellisens: “Slapp av, det er da ingen som kommer til å sjekke deg!” Det hadde han rett i. Vi drev hotellet i tre år – uten at noen kontrollerte oss – før vi omsider bestakk de rette personene med 2500 euro og fikk lisens. Det var i forfjor. Men egentlig var det mye bedre å drive svart, for da slipper man det økonomiske virrvarret, som skyldes alle disse tilfeldige skattene, avgiftene og lisensene, som gjør det helt umulig å planlegge forretningsdriften.

Truslene om å ta skattesnytere er like tomme som løftene om reformer.

Fortsatt, som før “krisen”, er den store bøygen for mange som ønsker å starte egen virksomhet syke- og pensjonsforsikringen, TeVe, på 250 euro pr. måned. Det er et høyt beløp når man, som hun som kommer hit og gir gjestene mine fotpleie eller hun som lager smykker og selger på nettet, tjener et par hundre euro i måneden. Som en keramiker jeg kjenner så treffende sa det: Jeg har ikke råd til å jobbe! Han stengte verkstedet og begynte å dyrke mat til familien i stedet.
(more…)

Den greske forretningsmannen og rederarvingen Peter Nomikos har ambisjonene i orden: Ved å appellere til andre velstående grekere og gresk-ættede i USA og andre steder, vil han samle inn penger for å slette landets gigantgjeld. Nettaksjonen Greece Debt Free har etter en uke høstet internasjonal medieoppmerksomhet og minst én giver på høyt nivå — eieren av fotballklubben Olympiakos.

Nomikos’ konsept: Hellas’ statsgjeld er på 25000 euro per innbygger. Men fordi landets statsobligasjoner nå selges med over 80 prosent “rabatt” i markedet, er den reelle gjelden på 3000 euro per greker. Folk som vil hjelpe Hellas utfordres altså til å kjøpe seg selv, sin familie, ansatte osv gjeldfri for 3000 euro per snute. Olympiakos-eieren kjøpte 55 personer “fri”.

For pengene de får inn kjøper Greece Debt Free greske obligasjoner, så billig de kan. På et senere tidspunkt vil aksjonen nulle verdien på obligasjonene, og altså slette statens gjeld. I skrivende stund har aksjonen fått inn 2,34 millioner euro. Ikke dårlig etter så kort tid, men det er et stykke igjen, da. På aksjonens Facebook-side opplyses det for øvrig at 30 prosent av giverne til nå kommer fra Tyskland!

Greece Debt Free er en stiftelse registrert i USA. Spiegel stiller Nomikos et meget relevant spørsmål: Hadde det ikke vært enklere hvis grekerne begynte å betale skatt? Svaret er ærlig:

The difference is that with taxes, you don’t know what they are being used for. There is a lack of trust in the state, and I am not going to pretend that I can solve this cultural problem. But Greeks are also great patriots, and I think we should harness this feeling. A euro for “Debt-free Greece” is not a euro in taxes lost. It is complementary.

Spania feirer etter gårsdagens seier i Euro 2012 og mange spanjoler håper at landet dermed skal få seg et løft til å komme ut av gjelds- og eurokrisen. Men hjelper egentlig fotball mot økonomisk krise? Da burde det vel egentlig gå bedre med Spania som har satt en utrolig rekord med å vinne EM i 2008, VM i 2010 og nå altså EM i 2012. Kanskje burde Spania heller diskutere om landet bruker for mye tid på fotball og for lite tid på innovativ nyskapning som kan gi arbeidsplasser og økonomisk vekst?

Europas gode økonomier hadde ingen nytte av sin økonomiske styrke under EM. Bare Tyskland til semifinalen, mens de tre andre landene alle er dypt i euro-krise. Tyskerne var skuffet over å ikke komme videre og risikerer vel nå en kollektiv økonomisk depresjon frem til VM i Brasil i 2014. Gründernasjonen Nederland var også en flopp og selv de økonomisk effektive Sverige og Danmark kom vel så langt de kunne.

Skuffelsen var størst i boom-landet Polen som verken kom videre i turneringen eller spilte bra. Men landet har i alle fall fått nye veier, flyplasser og togforbindelser  og fått pusset opp sentrum av EM-byene. Arrangementet skal ha gitt Polen og Ukrainia økonomiske investeringer til en verdi av 38 milliarder euro (285 milliarder kroner). Vi får håpe at de ikke sitter igjen med samme gjeldsbyrde som ble Portugal til del etter EM i 2004. Vinneren fra det året, Hellas, ble heller ingen økonomisk vinner. Seieren i Lisboa og OL-arrangementet samme år ga vel grekerne for alvor følelsen av at de gikk på skyer og ikke trengte å bekymre seg for den økonomiske fremtiden.

Fotballfeberen under et EM sprer seg fra det grønne gresset til de underigste steder. Det blir til finansanalyser på TV til fotballseminarer i akademia og i spillegale Storbritannia er det selvfølgelig egne nettsteder for det økonomiske spillet (overganger, tipping etc.). I Tyskland brukes fotballinteressen til å lokke ungdom til å studere realfag. For bare en fysiker kan virkelig forstå hvorfor et skrudd banan virker i teorien.

Egentlig burde Europa etter et vellykket og spennende EM nå være klar for å samle kreftene, starte reformarbeidet, få orden på euroen og sving på økonomien. Men først er det to måneder sommerferie – en måned i Nord-Europa og så en måned i Sør-Europa. Deretter starter kvailifiseringen til VM 2014. Vi er bare i pausen.

Rikdom er ikke alltid en velsignelse. Det fører til overmot, gjeld, krig og bankerott. Statskonkursenes historie er strekker seg tilbake til middelalderen og europeiske land er godt representert. Så når de europeiske lederne møtes til gjeldsdebatt under toppmøtet i Brussel i kveld er i godt, gammel terreng. De er vant til å konkurs og har gjort det i snart tusen år.

Spørsmålet er det samme.  Hvem skal egentlig får regningen? Kongen (idag staten(, kapitalistene eller folket?

Gjeld er makt

Gjeld og konkurser har skylden for det meste av historiens kriser, kriger og revolusjoner. Det hevder den engelske antropologen David Graeber. I sin nye bok “Gjeld – de første 5000 årene” tar han til orde for å stoppe gjeldsbetaling om det ruinerer økonomien og truer folkets vel.

Noen ganger kan sågar kreditor og debitor begge parter være tjent med å gi blaffen og restarte økonomien med en konkurs. Graeber, professor ved universitetet i London, er blitt guru for den gryende Occupy-bevegelsen med sitt slagord “Vi er de 99 prosent”. Hans tanker vinner nå terreng også blant økonomer og politikere.  Nylig var han i Berlin på et møte i regi av de tyske sosialdemokratene.

_ Gjeld skaper alltid et maktforhold. De gamle imperiebyggere brukte det til å underlegge seg andre sivilisasjoner. Mafiabosser bruker det til å få kontroll over nabolaget. Du skylder meg noe, sier de, og gir deg et tilbud de ikke kan si nei til. De fremstiller det som offeret har gjort noe galt – noe ondt. Slik har det vært i hele menneskehetens historie, sier David Graeber.

La de rike betale

Gjeldskrisen i Europa er ifølge Graeber en typisk “gjeldskrise skaper økonomisk krise”-konflikt.

_ Gjeld er et løfte om å betale. Men overalt blir løfter brutt. Fotballklubber og finansinstitusjoner får lov å avskrive gjelden sin når de har investert feil, men et folk får det ikke. Når deres regjeringer har tatt feil beslutninger får folket ansvaret. Selv om de ikke en gang har stemt for disse politikere, sier Graeber.

Politisk blir det virkelig farlig når kreditorene bruker moral som våpen for å fortelle de forgjeldede hvordan de skal leve og hva de skal gi avkall på. For når et helt samfunn rammes av gjeldskrise er det noe annet enn når det rammer en enkelt bank eller investor, mener han.

_ Idag er vi i en situasjon som på slutten av det romerske riket. Det gamle systemet i Europa rystes i sine grunnvoller, men det skjer ikke store endringer. Nettopp slike situasjoner er de farlige, fordi alle tror samfunnssystemet fungerer, men det blir uthult innenfra og kan så bryte sammen i panikk. Det kan skape et ekstremt farlig kaos som skader oss mer enn det å gi avkall på gjelden, advarte Graeber i sitt foredrag i Berlin.

(se gjeldstoppen på neste side)

(more…)

Det har ikke gått en eneste dag de siste tre årene hvor det ikke har vært krisepregede overskrifter om situasjonen i Europa. Situasjonen ser heller ikke ut til å endre seg med det første. Usikkerheten bølger mellom landene og enighet er en mangelvare.

Stadig flere peker på den manglende enigheten, og kanskje den enda større mangelen på evne til å komme frem til langsiktige løsninger, som årsaken til dagens problemer. Sett i ettertid virker det som lettere galskap å la en så liten økonomi som Hellas få lov til å sette en hel region, kanskje hele den globale økonomien, på spill. Hellas utgjør tross alt, eller gjorde i hvert fall, bare 2,5 prosent av EUs samlede BNP. Hvis de hadde villet hadde de kunnet avverget mye av det som preger overskriftene i dag på et tidligere tidspunkt.

I stedet har de i dag rotet seg opp i et hjørne hvor kostnadene for å komme seg ut er betydelig mye høyere. Ikke bare økonomisk, men også politisk. Den politiske kostnaden veier nok like tungt som den økonomiske. Luxembourgs statsminister Juncker har oppsummert det hele veldig presist i en setning: vi vet alle hva som må gjøres, men ingen vet hvordan de skal bli gjenvalgt etterpå. Dette har vi tydelig sett i de kriserammede landene og en håndfull andre europeiske land. Krisen har felt den ene regjeringen etter den andre.

Hellas
Hellas ser nå ut til å ha valgt et flertall som faktisk er for å videreføre politikken som er et resultat av krisepakkene fra troikaen. De konservative (ND) fikk flertall og dermed de 50 bonussetene i parlamentet. Nest størst ble likevel den nye sosialistiske alliansen (Syriza) som er motstandere av krisepolitikken. Uavhengig av dette kan de konservative og sosialistene (Pasok) sammen få flertall i regjering. Nå har sosialistene sagt at den nye sosialistiske alliansen må med i samarbeidet for at de skal samarbeide med de konservative. Så noe usikkerhet gjenstår. Men valget ser ut til å ha konsolidert partiene som er opptatt av å holde Hellas i eurosamarbeidet. Velgerne har dermed gått fra ytterpunktene i første valg til de mer etablerte partiene i det andre valget. Noe som også betyr at partiene som har ført landet ut i uføret er de samme som skal redde landet fra krisen.

(more…)