Europabloggen.no

13 europeiske nasjoner deltar i VM i Sør-Afrika, og flere er blant favorittene til å løfte den store pokalen 11. juli. Illustrasjon: www.worldcupswallpapers.com.

Fotball-VM har avspark i dag, og 13 europeiske nasjoner er blant deltakerlandene. Dessverre er Norge ikke med – skjønt det er kanskje ikke så mange utenfor Norges grenser som savner Norge. Danske Nikolas Bendtner gjør i hvert fall ikke det.

Som vanlig er flere av de europeiske lagene blant favorittene, sammen med i første rekke Argentina og ikke minst Brasil (som ifølge analytikere hos Danske Bank vil vinne VM). Tiden vil vise om vi får en reprise av 2006, da bare europeiske land var igjen da man kom så langt som til semifinalene.

Mer utførlige oversikter er å finne på mange nettsider, som for eksempel hos VG eller Nettavisen. Ivrige lesere av de nettsidene vil nok kjenne igjen noen argumenter her. Det er forøvrig ikke lett å predikere eksakt hvem som vil vinne eller hvor langt de ulike landene vil gå; tidligere landslagssjef Semb mener for eksempel at 9 land kan stikke av med seieren. Men her er i hvert fall en oversikt over europeiske deltakere, rangert etter hvor langt undertegnede tror de vil nå (synkende rekkefølge).

Spania: Er for mange en favoritt til å vinne turneringen. Statistisk sett blir det vanskelig for Spania. Sist gang en regjerende europamester vant VM var i 1974, da Vest-Tyskland tok hjem seieren. Men de slapp å transportere pokalen langt, de spilte nemlig på hjemmebane, noe som må sies å være en stor fordel i et slikt mesterskap. I tillegg har Spania for vane å ikke gjøre sitt aller beste i VM, og har aldri klart medalje i VM før. Men med Xavi, Iniesta, Fabregas, Torres og David Villa blant spillerne å velge fra kan det være at tiden er inne for å endre på det (og nevnte Fabregas og Torres er ikke engang garantert en plass i startoppstillingen). Riktignok har noen av nøkkelspillerne vært skadet til inntil nylig, men 6-0 over Polen nylig viser at storformen er inne. Har knapt tapt en kamp de par siste årene. (Artikkel fortsetter under bildet.)
(more…)

Euro under press. EU-landene har i helgen satt opp et forsvarsfond på 6000 milliarder kroner mot markedets spekulanter. Foto: CC-Uggboy

EU-landenes finansministre satt samlet til klokka tre i natt for å bli enige om en krisepakke som skal redde euroen fra markedets spekulanter. Pakken som samler finansiell støtte fra EU-landene, EU-kommisjonen og det internasjonale pengfondet IMF har et volum på 750 milliarder euro (nesten 6000 milliarder kroner).

_Vi er villige til å forsvare euroen, koste hva det koste vil, sa EUs kommissær for økonomiske og monetære saker, finnen Olli Rehn.

På børsene i Asia har redningspakken fått positiv mottakelse, men den virkelige testen står når markedene i Europa åpner. Situasjonen på toppmøtet var ekstra dramatisk, fordi en av de viktigste aktørene, den tyske finansministeren Wolfgang Schäuble, ble syk og måtte på sykehus.

Finanskrisen i EU er utløst av betalingsproblemene i Hellas. Markedsaktører som handler europeiske statsobligasjoner frykter at grekerne ikke vil kunne betale tilbake lånene og at betalingskrisen vil spre seg til andre euro-land med stor gjeld som Portugal, Irland og Spania.

Greske tilstander? Også i London går det hett for seg i politikken. Foto: CC: S.Punter

Hvem er egentlig den europeiske pasient? Det kriserammede Hellas som ikke vil la seg redde av de andre euro-landene og setter fyr på sine egne landsmenn?

Eller hva med Storbritannia? Avisen Daily Mail advarer mot greske tilstander etter valget når regningen skal gjøres opp og kuttene kommer. Det er valg i Storbritannia dag og ferske tall viser at landet har et høyere offentlig gjeldsopptak enn Hellas.

Det er det hete tema som ingen av de ledende politikerne har villet ta fatt i under valgkampen.

Avisene  kaller valget det viktigste på mange årtier. Men de sier ikke for hvem.

For politikerne eller velgerne eller den viktigste finansindustrien i London som er rammet av krisen.

Det britiske valget er jevnt til det siste. Den konservative kandidaten David Cameron ligger best an med en drøy tredel av stemmene (36 prosent) og kan vinne rundt 300 plasser i Parlamentet. Det holder nesten til rent flertall på grunn av den britiske valgordningen der vinneren av de 650 valgkretsene tar parlamentsplassen alene.

Kan ikke Cameron regjere alene vil han trolig vende seg til regionale partier eller de liberale for å danne en koalisjon.

Kampen mellom sosialdemokratene, Labour, og de liberale er helt jevn, og den sittende statsministeren Gordon Brown har en sjanse til å fortsette om han blir større enn de liberale og tilbyr sine rivaler en koalisjon.  Både Labour og LibDem ligger an til å få i underkant av 30 prosent av stemmene. De andre partiene med sjanse på parlamentsplass er regionale partier i Skottland, Wales og Nord-Irland.

Athen er preget av en spøkelsesaktig ro etter de tragiske hendelsene i dag, skriver Spiegel. Tre mennesker mistet livet under grufulle omstendigheter. De kom seg ikke ut av bygningen etter at demonstranter hadde satt en bank i brann ved å kaste molotov-cocktails.

“A demonstration is one thing and murder is quite another,” Prime Minister George Papandreou thundered in Parliament during a session to discuss the spending cuts he announced Sunday. Lawmakers held a minute of silence for the dead.

Grekerne lurte seg inn i eurosonen og lot deretter humla suse. Avtalen regjeringen i Athen nå har inngått med EU og IMF forutsetter at det greske politiske og økonomiske systemet er kapabelt til et dramatisk vendepunkt av antikke dimensjoner. Er det virkelig troverdig?

For politikk- og økonominerder må den detaljerte planen Hellas har skrevet under på være den reneste gyseren. Les og døm selv — her er alle de 32 sidene (pdf). I løpet av noen få måneder nå i 2010 skal dette samfunnet altså makte å vedta, iverksette og få resultater av en skattereform, en pensjonsreform, en reform av lokaldemokratiet samt en hel rekke andre drakoniske tiltak.

Riktignok er det få insentiver som en kniv mot strupen når det gjelder å få ubehagelige ting unna, men vi kan jo tenke på hvordan det pleier å gå og hvor lang tid det tar når våre egne politikere og byråkrater (i et system som i internasjonal sammenheng regnes som effektivt og velfungerende) forsøker å gjøre noe med én av disse utfordringene. Kommunestrukturen, for eksempel.

Så det må være lov å være skeptisk til om alt dette faktisk lar seg gjennomføre på rekordtid. Hele “krimnovellen” anbefales altså — den er for øvrig ført i pennen av en eurokrat i Kommisjonen og er både konsis og velskrevet. Vil virkeligheten oppføre seg sånn, eller blir det mest fiksjon?

OPPDATERING: Det er flere som er en smule skeptiske. Statsministeren i eurolandet Slovakia sier han “ikke stoler på grekerne” og vil se resultater først, før den fattige fetter vil låne den tidligere rike onkel i sørvest penger.

The approval by the [Greek] government is not enough. We want to see laws approved by the parliament leading to cuts in salaries, pensions and social benefits. Until then the Slovak cabinet will not authorise its loan.

Er det EU eller kartet det er noe i veien med? The Economist foreslår en annerledes løsning på Europas krise - gjør om på kartet. Ill.: The Economist

Kanskje er det ikke euroen det er noe galt med, men at feil land er medlem. Hvorfor er ustabile Hellas med, men ikke stabile Danmark og Sverige? Hvorfor er finanssenteret London og britene utenfor, mens Italia og selv Pavestaten har egne euroer?

En reorganisering av Europa-kartet ville hjelpe betraktelig. Kunne de landene som ligner hverandre og har felles interesser flytte sammen sammen ville det hjelpe på den europeiske krisen. Like barn leker jo best – eller?

Det britiske tidsskriftet har følgende humoristiske (?) løsning på EUs problem med euro-medlemmene. Rydd opp i rotet og flytt de sammen som hører sammen.

Kunne man flytte utenforlandet Sveits vekk fra det ustabile Italia og opp til det andre stabile utenfor-EU-landet Norge? Eller bytte ut språk-kranglefantene i Belgia med de flittige tsjekkerne så nederlenderne får naboer som ligner dem selv.

Eller hva med å dra boomlandet Polen vestover til de andre nyrike katolikkene i Irland. Mange polakker er der allerede og jobber. Kanskje Storbritannia med sin gjeldsbyrde (like stor som Hellas) burde dras sørover og bli en del av et gjeldstynget Latin-Europa.

Kanskje ikke så enkelt, men ikke såååå mye vanskeligere enn å få søreuropeerne til å tenke “nordeuropeisk og protestantisk” med sparing og budsjettdisiplin.

EU eller Hellas? Må grekerne velge mellom EU eller den greske måten å leve på? Foto: CC, Vandelizer

Hellas er reddet og får tilgang på 110 milliarder euro – nær 900 milliarder kroner – fra sine europeiske naboer og Det internasjonale pengefondet IMF de neste tre årene. Kredittflommen skal holde landet inne i euro-samarbeidet og ute av spekulantenes klør. Men er det nok? Kan man virkelig stole på greske statsbudsjett? Og vil grekerne virkelig gjennomføre de beinharde innsparingsplanene?

Det var en lett nervøs stemning mellom eurolandenes finansministre i Brussel da innsparingspakken ble forhandlet frem i helgen. Politikere og kommentatorer snakket om å være “solidariske med en synder”. For grekerne har ikke vært så nøye med å rapportere inn statistikk for budsjettunderskudd og gjeld som er viktige krav for å være med i euroen. Men mange grekere ser ikke “synden”. De har stått på sine krav om lønninger og pensjoner og fått uttelling for streiker og politisk press hos sine politikere. Nå er de sinte når godene forsvinner.

Grekerne må heretter stramme kraftig inn på livsstilen med høyere skatter, lavere offentlige lønninger og senere pensjonsalder. Men vil det være mulig å gjennomføre “protestantisk disiplin” i et land som er kjent for sine ville streiker og sivil ulydighet?

For finansministrene i de 16 euro-landene står verdens nest største valuta på spill. Hvis ikke grekerne klarer å stabilisere sin økonomi i løpet av mai frykter de andre 15 euro-landene at hele euro-samarbeidet skal smuldre opp. Mange av dem vet at Hellas egentlig ikke var kvalifisert for medlemskap da de ble medlem for 10 år siden og at landet har jukset med euro-kravene siden de ble medlem. Portugal, Irland, Spania og kanskje Italia kan bli de neste landene som kan miste markedets tillit om ikke grekerne får ryddet i eget hus.

I løpet av de siste par årene har jeg fått meg en favorittpessimist — analytikeren og Financial Times-spaltisten Wolfgang Münchau. Når topp-politikere prøver å innbille deg at finanskrisen er under kontroll, alle nødvendige tiltak er truffet og en trygg kurs er stukket ut, vær trygg på at Münchau raskt dukker opp for å peke på de gjenstående skjær i sjøen. Det viser seg ofte at han har rett — se Hellas-analysen hans fra januar.

De siste dagenes stadige greske forverring viser at vi nå har fått den europeiske versjonen av subprimekrisen, skriver han i dag. Den store faren — som Münchau og andre har advart om lenge — er at krisen sprer seg til andre utsatte euroland. For å unngå det, lister han opp tre ting som må gjøres, blant dem å sikre Hellas nødvendig arbeidsro med en forpliktelse verdt hele 80 milliarder euro over to år. Skepsisen som lyser gjennom skyldes at eurolandenes politikere så langt ikke har imponert med krisehåndteringen:

I have often wondered during the crisis what it would take for Europe’s political leaders to get ahead of the situation. There are many co-ordination problems and too many self-important people to be consulted, most of whom lack an understanding of what is going on and have a wrong sense of priorities. In such an environment, accidents happen. So far the EU’s policy process has been a net contributor to this crisis. We need to hear something that does not fall short of our lowest expectations. Otherwise Greece will be heading for default, and the crisis will spread to Portugal and beyond.

Hellas firer flagget og ber om penger fra EU og Pengefondet. Foto: CC/Asteorid

Hellas firte i dag flagget, svelget stoltheten og ba om hjelp til å redde sin plass i euroen. Den greske statsministeren Giorgios Papandreou talte på TV foran en bakgrunn med en kritthvit fiskerlandsby og strålende blått hav da han innrømmet landet trenger hjelp for å komme ut av gjeldsproblemene.

Det er de andre euro-landene som må ta hovedstøyten med to tredeler av summen på 45 milliarder euro (350 milliarder kroner) over tre år, mens Det internasjonale pengefondet IMF hjelper med resten. Spesielt tyskerne er sure på grekerne som til dels har jukset med tallene for budsjettunderskudd og gjeldsbyrde som er kravene for å være med i euroen.

Det greske prestisjenederlaget banet seg vei torsdag da myndighetene la frem nok en runde med nye tall og prognoser for hvor stor gjeld grekerne egentlig har. Da falt tilliten ut av markedet og presset på euroen fikk grekerne til å be om nåde. Men noen lett vei tilbake til det gode selskap blir det neppe.

For europeisk økonomi er euroens svekkelse både et tap og em gevinst. En svekket euro mot dollar er et prestisjetap for EU og den europeiske sentralbanken, men for de konkurranseutsatte bedriftene i EU kan lavere kostnader i form av svakere valuta komme godt med for å få fart på eksporten og det økonomiske oppsvinget.

Stridens kjerne. Er greske euro gode nok for euro-samarbeidet?

Ikke lett å bygge en ny stat på gammel grunn. Men Makedonia alias FYROM alias Nord-Makedonia prøver likevel. Foto: CC:

Kriserammede Hellas har signalisert at landet kan være åpen for en løsning i striden om Makedonia…ehm..som det slett ikke heter for grekere. Der er Makedonia nemlig en provins i Hellas. Nå har greske politikere lansert en løsning – Makedonia i nord kan få kalle seg Nord-Makedonia – så lenge det virkelige Makedonia (i Hellas) forblir i sør.

Landet som kaller seg republikken Makedonia heter i Hellas – om noe i det hele tatt – Fyrom (Former Yugoslavian Republic of Macedonia). Helt siden jugo-republikken ble selvstendig i 1991 har grekerne blokkert bruken av Makedonia-navnet i internasjonale organisasjoner som EU og FN.

Det britiske magasinet The Economist hadde nylig  en usedvanlig velskreven artikkel om striden mellom “landet som trenger hjelp” (alias Hellas) og landet som ikke kan nevnes (alias Makedonia). Så absurd kan internasjonalt diplomati være. Men det er jo fortsatt bedre å krangle med ord enn å føre krig.

(more…)