Europabloggen.no

Demonstrasjon i Iran 18. juni (foto: Hamed Saber. CC-lisens: by)

Det holder ikke å rynke pannen og uttrykke bekymring over utviklingen: Europa kan ikke i dag nekte iranerne den solidariteten som opposisjonsbevegelsene i Sentral- og Øst-Europa håpet å finne i Vesten i da de kjempet for frihet for 20 år siden, skriver Claus Christian Malzahn i en kommentar på Spiegel Online. Helt konkret: de europeiske regjeringene burde nekte Ahmadinejad, “Teherans despot”, den anerkjennelsen han begjærer, de burde ikke anerkjenne presidentvalget og de må kreve nyvalg. Dette er ikke intervensjonisme, bare et minstemål av politisk støtte, skriver Malzahn.

Andre saker vi har merket oss i europeiske medier i dag:

En sterk økning i antall barnefødsler gjør at Irland nå har den høyeste andelen barn i EU — 7,4 prosent av befolkningen er i aldersgruppen 0-4 år.

I Bulgaria forsøker to mafialedere å bli valgt inn til parlamentet. De driver valgkamp fra fengselscellen.

Finanskrisen har innhentet Slovakias økonomiske bileventyr.

Økonomi, energi og europeisk integrasjon. Det er sakene som dominerer toppmøtet mellom statsledere i Sentral- og Øst-Europa, som finner sted i serbiske Novi Sad.

Hun er Storbritannias eneste kvinnelige ølinspektør. Annabel Smith og hennes kolleger arbeider for å få opp kvaliteten på pubenes servering av “real ale”. Nam, sier vi.

Israel-talen til Irans president Mahmoud Ahmadinejad under FNs rasismekonferanse i Genève mandag ettermiddag avslørte EU-landenes store svakhet. Norges utenriksminister Jonas Gahr Støre måtte redde Europas ære.

Jonas Gahr Støre forsvarte det frie ord for Europa.

I talen omtalte den iranske presidenten Israels regjering som et grusomt, undertrykkende og totalt rasiskt regime. Han anklaget også Israel for folkemord på grunn av behandlingen av palestinerne. Men i stedet for å komme med motargumenter, latterliggjøre eller demonisere slik det er vanlig i demokratisk debatt, valgte Vestens representanter å gi avkall på det frie ord og forlate salen. Feigt!

USA og Israel dukket ikke opp på konferansen i det hele tatt.

I stedet for å slå til med retorisk kraft, beskrive konflikten mellom Israel og palestinerne fra et mer differensiert ståsted og heller fortelle verden om det iranske regimets overgrep mot eget folk, valgte EUs representanter å demonstrativt forlate salen. President Ahmadinejad fikk akkurat den forestillingen han ønsket seg. Hans vestlige kritikere paraderte ut foran TV-kameraene i salen. For et hjemlig iransk publikum så de ut som dansende marionetter foran Ahmadinejad på talerstolen.
EU-landene klarte heller ikke å holde en felles linje. Av de 27 medlemslandene var det bare fem som på forhånd boikottet konferansen – Tyskland, Italia, Polen, Nederland og Luxembourg. De høstet kritikk i ettertid.

– Bare den som deltar kan ha noe å si, mente Østerrikes utenriksminister Michael Spindelegger.
Blant de EU-landene som var representert i salen, forlot de fleste representanter salen under Ahmadinejad s tale . EUs evige utenrikspolitiske problem -mangfoldet – ble åpent demonstrert. Dette mangfoldet som ofte er en styrke, ble denne gang en svakhet.
Den europeiske ytringsfrihetens ære ble reddet av den norske utenriksministeren Jonas Gahr Støre. Den avslepne og i Europa nokså anonyme norske utenriksministeren fikk endelig en plattform. Som første taler etter Ahmadinejad tok mannen fra “Utenforlandet” et oppgjør med iranerens talen og omtalte den som en del av den iranske valgkampen før valget i sommer. Støre beklaget at Ahmadinejad fikk sin opptreden.

Støre var hakket bedre enn denne klovnen som forsøkte å forstyrre seansen, men langt bedre enn sine tause EU-kolleger.