Europabloggen.no

Drømmen om postmannen Pat kan gi Norge vår første EØS-reservasjon. Men hva er viktigst - hvem som bærer brevene våre eller hvem som kontrollerer epostene våre? Foto: CC/Tumbir

Arbeiderpartiets landsmøte overrasket ledelsen med å si nei til postdirektivet i helgen. Men Jens og Jonas burde ha vært føre var. Postmenn er ingenting å spøke med i EU heller. Postdirektivet, som i Norge har en egen hjemmeside laget av motsanderne, har skapt politisk bråk i flere EU-land. Direktivets 3.0 versjon åpner bl.a. for fri konkurranse av ombæring av brev under 50 gram og kan åpne for å endre ordningen med lik porto over hele landet.

Direktivet skulle vært innført i EU 1.janur i år, men flere østeuropeiske land har fått unntak fra liberaliseringen av postmarkedet frem til 2013. Postmannen er fortsatt en viktig institusjon i grisgrendte strøk –  spesielt i fattige land uten PC. Drømmen om snille postmenn er stemmesankere også i Europa.

Men hvorfor i rike Norge? Der de fleste i løpet av en dag sender ti ganger så mange eposter og smser enn de får og skriver brev. Hva vil vi savne mest – frihet på nett eller den samme postmannen hver dag. Hvor virkelig er drømmen om en trallende postmann som redder katter ned fra trær og gamle damer fra seg selv.

(more…)

Operasjonen heter Odyssey Dawn og består av luftangrep mot militære mål i Libya. Franske fly, britiske ubåter og amerikanske krigsskip skal være involvert i forsøket på å dempe det militære presset på opprørerne som vil kvitte seg med Libyas diktator Muammar Gaddafi. Så langt er det trolig utenlandske leiesoldater som er havnet i skuddlinjen.

Norge er også med og sender idag seks F-16 jagerfly sørover. Utenriksminister Jonas Gahr Støre avviser at Norge er i “krig”,  men velger å kalle situasjonen “en krevende virkelighet”. Han får kritikk for sin vingling på hjemmebane.

Gaddafi lover en lang krig, men mot hvem? NATO? Både USA og EU-landene er fortsatt uklare på hvem som leder aksjonen eller hva som er det endelige målet. Nettstedet EU Observer skriver sågar om den EU-ledede koalisjonen.

Fordi franske fly ledet an i det første angripet på Gaddafis styrker utenfor byen Benghazi? De ble jublende mottatt av opprørsstyrkene og jublet sin takk til den franske presidenten Nicolas Sarkozy, ifølge TV-stasjonen Al-Jazeera.

Selvbevisste Frankrike ville på helgens NATO-møte ikke overlate kommandoen for angrepene til militæralliansen de selv er en del av.  Er det hele egentlig Sarkozys krig for å bli gjenvalgt til president neste år?

Også USA velger å holde en lav profil og president Barack Obama er reist til fredelige Brasil. Selv krigsvante konservative amerikanske politikere stiller spørsmålstegn ved hvem som er i krig med hvem.

Den økonomiske stormakten Tyskland har valgt å stille seg på siden og la briter, franskmenn, dansker og nordmenn gjøre jobben.

I den arabiske verden er det flere som tror koalisjonen uten navn i virkeligheten er ute etter Libyas olje. Andre spør hva som skal skje med Gaddafi-klanens formue. Ifølge den tyske avisen Bild skal den være på 70 milliarder kroner (over 500 milliarder kroner).

Vi får håpe navnet på øvelsen ikke styrer dens skjebne. Den greske Odysseen handler om en ti år lang hjemreise, der kong Odyssevs av Ithaka rotet seg bort i Middelhavet på vei hjem fra felttoget mot Troja.

Hvis dette bare er morgengryet (dawn) kan det bli en lang dag.

Dagen derpå. Barbråk er et verktøy for å forstå europeisk politikk, mener britisk magasin. Foto: CC

Europa er et barslagsmål. Det gjelder å ha flere venner enn fiender. Og så slå din fiende i bakhode når han slåss mot sin. Venner er venner til de er fiender. Det gjelder å stikke av før politiet (USA eller Russland) kommer. Eller du kan bli venner med dem – på egen risiko.

Det engelskspråklige tidsskriftet The Economist har funnet frem gamle vitser som forklarer den første og den andre verdenskrig for unge lesere. Politisk ukorrekt, men  denne kortversjonen av hvordan Serbia, Østerrike og Tyskland møttes i en bar rundt 1914….er vel nærmere sannheten enn mange tunge Europa-analyser. I EU er slagsmålene blitt litt fredeligere, men prinsippet er det samme.

Europabloggen har tidligere forklart britenes Europa-politikk med hjelp av en videoe fra den klassiske TV-serien;

Javel, statsråd…… Vi måtte bryte oss inn for å holde oss ute….

Kanskje gutta i Storbynatt eller Atle Antonsen kunne skru sammen en sketsj om norsk EU-debatt (litt av en utfordring forøvrig….).

En dag hos Onkel Jonas og hans trofaste hjelpere i Utenriksdepartementet…hva de egentlig snakker om.

Vi måtte holde oss utenfor så vi kunne komme oss inn?

To av tre nordmenn er mot EU, men landet er likevel på EU-toppen i å iverksette lover og regler fortest mulig. Det er ikke lett å forklare for andre EU-borgere. Som heller vil ha det motsatt. Men morsomt er det…..

Har noen en mening om hvilken rolle Norge burde ha i et “britisk barslagsmål” – den flinkeste gutten i klassen på bakerste benk, den døddrukne fylliken som har sovnet fra det hele – eller bartenderen som tjener pengene. Noen synspunkter?

Faksimile: Süddeutsche Zeitung Magazin

Tyske Süddeutsche Zeitung hadde i uken som var en reportasje om Norge som hovedartikkel i sitt ukentlige fredagsmagasin.  ”Kein schøner Land” er ført i pennen av Torgrim Eggen, og noen vil kanskje hevde at den er i overkant positiv til Norge som land:

”Norge er bedre, mer moderne, mer verdt å leve i enn ethvert annet land i verden, sier statistikkene. Altså et paradis?” Slik lyder ingressen, som underbygges med henvisninger til oljefond, topping av FNs Human Development Index, tilnærmet likestilling mellom kjønn, sosial ro og tillit, lav arbeidsledighet m.m. Noe som jo er riktig, men å konkludere med at de eneste som lider i Norge er forfattere – hva skal de fylle sine sider med, når alt er storartet? – høres noe pompøst ut, skjønt det er kanskje halvveis ment som en spøk.

Et interessant poeng Eggen bringer frem, er hvor mye vi flyr i Norge. På et tidspunkt var det flere flygninger mellom Oslo og Trondheim enn det var mellom London og Paris. Og i 2008 var tre norske innenriksflygninger blant de 20 travleste rutene i Europa.  Et tegn på sviktende togtilbud?

Jonas Gahr Støre blir brukt som eksempel på at ”likhetsideologien” i Norge står sterkt. Som snobb med utdanning fra fransk eliteuniversitet var han for lite folkelig. Men etter å ha innrømmet hvor godt han synes Pizza Grandiosa smaker, ble han godtatt: ”Slik fikk snobben muligheten til å demonstrere at også han satte til livs søppel, slik som alle andre”. Hvorvidt det er hele årsaken til at folk liker Støre tviler jeg på, men i det minste en artig anekdote.

EU-prat med Støre og Fischer (foto: UD)

Jeg hadde tenkt å gå på UDs Europa-konferanse i går. Joschka Fischer og Jonas Gahr Støre er en bra line-up. Dessverre strakk ikke tiden til, men bloggeren Kristian var der og reflekterer over det norske EU-ordskiftet med utgangspunkt i debatten på konferansen:

Én ting er at det norske selvbildet gjør det vanskeligere for oss å forhandle fram en lavere EØS-kontigent. En annen ting er at jasiden ikke makter å bruke det norske selvbildet som sitt beste argument.

Det er spennende at dette kommer akkurat samtidig med at vi forsøker å dra i gang en bloggdugnad om nei- og ja-argumenter her på bloggen.

EU-konferansen kan man for øvrig bivåne via regjeringens (fortsatt mildt sagt lite tilfredsstillende — nedlasting, folkens!) nett-tv-overføring.

ABC Nyheter ser for øvrig ut til å være temmelig alene blant mediene om å dekke konferansen.

Israel-talen til Irans president Mahmoud Ahmadinejad under FNs rasismekonferanse i Genève mandag ettermiddag avslørte EU-landenes store svakhet. Norges utenriksminister Jonas Gahr Støre måtte redde Europas ære.

Jonas Gahr Støre forsvarte det frie ord for Europa.

I talen omtalte den iranske presidenten Israels regjering som et grusomt, undertrykkende og totalt rasiskt regime. Han anklaget også Israel for folkemord på grunn av behandlingen av palestinerne. Men i stedet for å komme med motargumenter, latterliggjøre eller demonisere slik det er vanlig i demokratisk debatt, valgte Vestens representanter å gi avkall på det frie ord og forlate salen. Feigt!

USA og Israel dukket ikke opp på konferansen i det hele tatt.

I stedet for å slå til med retorisk kraft, beskrive konflikten mellom Israel og palestinerne fra et mer differensiert ståsted og heller fortelle verden om det iranske regimets overgrep mot eget folk, valgte EUs representanter å demonstrativt forlate salen. President Ahmadinejad fikk akkurat den forestillingen han ønsket seg. Hans vestlige kritikere paraderte ut foran TV-kameraene i salen. For et hjemlig iransk publikum så de ut som dansende marionetter foran Ahmadinejad på talerstolen.
EU-landene klarte heller ikke å holde en felles linje. Av de 27 medlemslandene var det bare fem som på forhånd boikottet konferansen – Tyskland, Italia, Polen, Nederland og Luxembourg. De høstet kritikk i ettertid.

– Bare den som deltar kan ha noe å si, mente Østerrikes utenriksminister Michael Spindelegger.
Blant de EU-landene som var representert i salen, forlot de fleste representanter salen under Ahmadinejad s tale . EUs evige utenrikspolitiske problem -mangfoldet – ble åpent demonstrert. Dette mangfoldet som ofte er en styrke, ble denne gang en svakhet.
Den europeiske ytringsfrihetens ære ble reddet av den norske utenriksministeren Jonas Gahr Støre. Den avslepne og i Europa nokså anonyme norske utenriksministeren fikk endelig en plattform. Som første taler etter Ahmadinejad tok mannen fra “Utenforlandet” et oppgjør med iranerens talen og omtalte den som en del av den iranske valgkampen før valget i sommer. Støre beklaget at Ahmadinejad fikk sin opptreden.

Støre var hakket bedre enn denne klovnen som forsøkte å forstyrre seansen, men langt bedre enn sine tause EU-kolleger.