Europabloggen.no

Vi har lenge visst at Sveriges utenriksminister er litt spesiell. Bare det at han har en av de beste politikerbloggene i verden er en prestasjon, han blir stadig oftere nevnt som kandidat for diverse EU-toppjobber også, muligens som EUs nye utenriksminister (når/dersom Lisboa-traktaten blir ratifisert) eller kommissær for EUs utvidelsesprosesser.

Carl Bildt og Mac Airbook på EUs toppmøte. Foto: Bente Kalsnes (iPhone)

Men på sitt eget vis kan han være nokså folkelig også, som i går, da han kom og satt seg ned ved pressebordet hos de svenske (og noen få norske) journalistene under toppmøtet i Brussel. Den svenske pressekonferansen var over, statsminister Fredrik Reinfeldt sa at Sverige hadde fått gjennom det de hadde håpet på i forkant av det svenske presidentskapet (juridiske garantier for Irland, støtte til Barroso som president for Kommisjonen i 5 nye år, etablering av European Systemic Risk Board (ESRB) for å forhindre nye finanskriser).

Og plutselig setter Bildt seg ned, drar frem sin Macbook Air og iPhone’n som sårt trenger batteri, og blir sittende og skrive. Det er godt mulig han skrev denne bloggposten. Selvsagt får han ikke jobbe i fred, vi er mange som benytter sjansen til å stille han noen ekstra spørsmål, men som en spansk journalist sier til meg, noe slikt hadde vært helt utenkelig at en spansk eller sør-europeisk utenriksminister hadde gjort. Jeg kunne ikke la være å legge ut denne meldingen på Twitter:

I’m at the European Council,Swedish foreign min. Bildt is sitting with the Swedish journalists with his Mac.I love the Swedish openness!

Glad midsommar, svensker! Foto: Bente Kalsnes (iPhone)

Vi vet at Obama elsker sin Blackberry, alt tyder på at Bildt har et tilsvarende nært forhold til sine Mac-dingser. De gangene jeg har sett han på pressekonferanser i Brussel, har han ofte kommet bort til journalister for å diskutere teknologi med dem, eks siste nytt innen lydopptakere.

Men teknologiprat til siden, Europabloggen rakk også å stille noen politiske spørsmål til Bildt mens han kjeftet litt på Airport for at han ikke kom seg på nett så raskt som han ønsket.

— Klimaforhandlingene i København i desember blir den tøffeste utfordringen for det svenske presidentskapet. Det å få hele verden til å stille opp og bidra — der er vi ikke ennå, men dit må vi komme, sier Bildt når vi spør om hva er de største oppgavene som venter på svenskene.

Svenskene har allerede utkrystallisert klima, miljø og energi som sine prioriterte oppgaver for formannskapet, 8 år etter at de sist ledet EUs formannskap i 2001. I tillegg får de arbeidet med å få Lisboa-traktaten i havn, og som Fredrik Reinfeldt sa på pressekonferansen, “vi trenger en dato, en folkeavstemning i Irland og vi trenger et JA, først da kan vi gå videre”.

I tillegg til den forestående folkeavstemningen i Irland, har to presidenter (Polen, Tsjekkia) avstått fra å signere Lisboa-traktaten, samt at det er juridiske komplikasjoner i Tyskland som gjør at de ennå ikke har ratifisert traktaten.

— Dersom det ikke blir et ja i Irland, da vet jeg ikke hva som skjer, sier Bildt.

Må bare blogge. Foto: Bente Kalsnes (iPhone)

Sverige vil altså få fanget fullt med klimatoppmøtet i København, Lisboa-traktaten, den nye finansinstitusjonen og i tillegg skal en ny kommisjon stables på beina. 15. juli er det ventet at Europaparlamentet skal stemme om den nye presidenten, men Barroso kan vente seg motstand (i siste liten) fra de grønne, sosialdemokratene og de liberale.

Når vi spør Bildt om hvordan det svenske presidentskapet ønsker å profilere Sverige, så er han kontant:

— At vi er kompetente. At vi kan lede Europa. Det er et helt annet EU vi skal lede nå sammenlignet med i 2001, da vi sist hadde presidentskapet. Den gang var det 15 medlemsland, nå er det 27. EU har også en mye mer ambisiøs utenrikspolitikk og økonomisk politikk, det har skjedd veldig mye på 8 år, også i Sverige. Den gangen var nei-opinonen større i Sverige, regjeringen var også mer splittet i forhold til EU, sier Bildt.

Europabloggen vil selvsagt holde et øye med på utviklingen i det svenske presidentskapet, og allerede nå kan man følge presidentskapet på Twitter (det først twittrende EU-presidentskapet!). Les mer om de svenske tvitrerne her. Jeg vil også anbefale nettsidene for det svenske presidentskapet, som gode og oversiktlige.

I dag snakker EU-lederne om dette på toppmøtet i Brussel:

"Hva slags president ønsker du å se i Kommisjonen?" Alternativ valgkampanje (Fotomanipulasjon: Cedric Puisnay, Flickr, CC)

• Planer om en ny finansiell vaktbikkje i EU-regi, Storbritannia vegrer seg av denne grunn: De (City og britiske myndigheter) er bekymret for at den nye EU-institusjonen vil be dem om å pumpe penger inn i konkursrammede banker, altså at den nye EU-institusjonen skal få makt uten ansvar.

• Lisboa-traktaten og irske garantier: Irene ønsker juridiske garantier på spørsmål som har med skatt, nøytralitet og abort for å godta traktaten. Vaclav Klaus, Tsjekkias EU-skeptiske president, truer med  at det tsjekkiske parlamentet må ratifisere eventuelle garantier for Irland. En ny meningsmåling viser at et flertall av irene nå er for Lisboa-traktaten, etter løfte om garantier. Det tsjekkiske presidentskapet har vært en katastrofe, og det spekuleres nå om Klaus forsøker å dra ut tiden med tsjekkisk ratifisering til de konservative i Storbritannia inntar regjeringskontorene, og dermed krever britiske folkeavstemning om traktaten, ergo dreper traktaten. (Her er EUs info-side om ratifikasjonsprosessen.)

• Jobbsøkeren Barroso: Til tross for at den portugisiske sentrum-høyre politikeren Jose Manuel Barroso ikke har noen utfordrere, er det stor uenighet om hvor godt han har lykkes som president for Kommisjonen de siste fem årene. Sosialdemokratene og de Grønne (Eva Jolys parti) i Europaparlamentet vil kaste ham, det samme vil bloggerne bak kampanjen “Anyone But Barroso”. Grahnlaw skriver at 75 prosent har stemt mot en ny periode med Barroso i en nettundersøkelse for det tsjekkiske presidentskapet (jeg finner ikke lenken). Det største problemet er at opposisjonen mot Barroso ikke klarer å bli enig om en kandidat.

Språklig søppel. I Berlin bruker byens renovasjonsvesen et latinsk ordspill på søppelbøttene for å nå byens flerkulturelle befolkning. (foto: Dag Yngland)

Valg er vanskelige nok når du ikke forstår politikernes budskap. Men umulige når du ikke en gang forstår deres språk. Derfor er denne ukens Europa-valg en nasjonal affære. 375 millioner velgere i de 27 EU-landene skal velge 736 representanter til det nye Europa-parlamentet. Men valgkampene handler om hjemlige forhold.

For EU har 23 offisielle språk. Europas største morsmål — russisk — er ikke en gang med på listen. Det mest forståtte språk i EU er engelsk. Men i antall morsmålstalende ligger engelsk etter både tysk og fransk (12 prosent og 11 prosent av EUs 500 millioner innbyggere), ifølge Eurostat. Men to tredeler av alle EU-papirer offentliggjøres først på engelsk. Det irriterer både franskmenn og tyskere. Og spanjoler og italienere. Men engelsk har tyngde i antall land som har det som annetspråk — fra Nederland og Skandinavia til Baltikum og Tsjekkia.
(more…)

Jeg liker Economists faste Europa-kommentar signert Charlemagne — det er noe med den britiske innstillingen som skinner gjennom, passe kynisk, mer positivt innstilt til europeisk integrasjon enn de fleste briter, men samtidig med ironisk distanse til Brussel, og selvsagt, i tråd med bladets profil, alltid på vakt for liberale og markedsøkonomiske prinsipper. Nylig har Karl den store også begynt å blogge, og Charlemagne’s Notebook er føyd til min (altfor lange) faste leseliste.

Denne ukens Charlemagne dreier seg om maktspillet rundt hvem som skal bli EU-kommisjonens neste leder — får Barroso en ny periode, eller blir han skjøvet ut? Megetsigende kontrast: Barroso beskyldes ofte for å være for passiv, man vil ha en sterk president i Kommisjonen. I neste åndedrag beskyldes han så for å være for nidkjær i forsvaret av det indre marked!:

When leaders say that the commission is being too passive, they actually mean the reverse: they think it is too zealous about enforcing Euro-rules on free competition. They want it to stand aside so interventionist governments can create “European industrial champions” through measured doses of protectionism, privileged access to public contracts or cosy collusion between firms in different bits of Europe.