Europabloggen.no

Foto: Brusselkontoret

Etter et dramatisk landsmøte, ble Paal Frisvold valgt til ny leder for Europabevegelsen på søndag. Vi skrev om turbulensen da landsmøtet kastet valgstyrets kandidat Arve Thorvik, og gikk enstemmig inn for Frisvold.

Europabloggen har utfordret Frisvold, som er styreleder i Bellona Europa og konsulentselskapet Brusselkontoret, og spurt om hva som er de tre viktigste prioriteringene når han nå tar over som ny leder. Her er hans 3 på topp-liste:

1. Veien til en medlemsdebatt må gå via et grundig oppgjør med EØS-avtalen. Den har dysset hele det norske samfunnet i europasøvne. EB må derfor gjøre et grundig arbeide så snart som mulig for å komme på banen som en premissleverandør for vurderingen av denne tragiske avtalen. Men det er organisasjonsbygging som blir hovedfokuset fremover. Vi må formidle kunnskap om forskjellen på EØS og EU-medlemskap, og inspirere folk til å ta opp kampen ved å synliggjøre fordelene ved medlemskap. Vi skal bli mer modige — vi skal ture og ture.

2. Jeg vil også foreslå at Europabevegelsen igangsetter arbeidet med en strategi om hvordan vi skal vinne neste EU-avstemning — som skal være godt forankret i lokallagene i hele vårt langstrakte land. For det er der slagene vil stå.

3. Sist men ikke minst, er det mitt ønske å lage en rapport om ‘Vårt EU’ — eller ‘Et norsk EU’. Dvs — hvordan vil vi at EU skal se ut? Da må være flinke til å illustrere i klartekst hva vi liker og ikke liker ved EU — vi må ikke være redd for å kritisere de mange områdene av EUs politikk vi ikke er enige i. På den måten ønsker jeg å bidra til at EB blir kjent for å ha et mere nyansert blikk på EU og ikke stå frem som ‘EU-alt-etende’.

Lovende takter fra Frisvold — modig, ikke EU-alt-etende og et oppgjør med EØS-avtalen. Forhåpentligvis kan Frisvold få liv i en ganske usynlig norsk organisasjon.

OPPDATERING: Se Nei til EU-leder Heming Olaussens svar til Frisvold.

Siden ingen av de norske politiske partiene ønsker å snakke om EU i valgkampen (uten Lars Sponheims Tyrkia-argument), kan det likevel være på sin plass å se nøyere på hva de faktisk har vedtatt om Norges forhold til EU på landsmøtene i vår:

Arbeiderpartiet (Apedia):

• Arbeiderpartiet er for EØS-avtalen. Den har vært positiv og viktig for Norge. Gjennom EØS-avtalen og Schengenavtalen er vi sterkt integrert i EU-samarbeidet.
• Arbeiderpartiet har ikke endret syn på at et EU-medlemskap ville gitt Norge en politisk innflytelse på det europeiske samarbeidet og større mulighet til å ivareta norske interesser enn det EØS-avtalen gir mulighet for.
• Samtidig skal Arbeiderpartiet være et parti med rom for ulike syn i EU- debatten. En del av partiet mener det er best å stå utenfor EU, og begrunner dette i hensyn til full sysselsetting, muligheten til å føre en sosialdemokratisk politikk i Norge og behovet for internasjonal handlefrihet.
• Arbeiderpartiet mener Norge må ha handlefrihet når det gjelder en eventuell medlemskapssøknad i neste stortingsperiode. En forutsetning for en slik ny søknad må være en stabil tilslutning i folket.

Fremskrittspartiet (Prinsipprogram 2009-2013)

• Fremskrittspartiet vil respektere folkets syn i en eventuell folkeavstemming om norsk EU-medlemskap.

Høyre (Stortingsprogram 2009-2013):

• Tilgang til EUs indre marked er en forutsetning for å sikre velferden i det norske samfunnet. I dag har vi  tilgang gjennom EØS-avtalen, men den gir oss ikke medbestemmelse over alle de lover og regler som vedtas i EU. Det norske samfunnet formes av beslutninger tatt i et politisk system der norske velgere ikke er representert. Utenforskapet svekker dermed norske velgeres grunnleggende demokratiske rettigheter. Høyre vil gi norske velgere selvråderetten tilbake, og erstatte EØS-avtalen med full deltakelse i EU.

Kristelig folkeparti (Partiprogram 2009-2013):

• Norge ikke skal søke om medlemskap i EU, men beholde dagens tilknytningsformer.
• Respektere flertallet i en eventuell ny folkeavstemning om norsk EU-medlemskap.
• Ha en aktiv Europapolitikk i tillegg til EØS-samarbeidet for å utvikle og styrke samarbeidet med EU. Norge har næringspolitiske interesser som krever gode relasjoner med EU.

Venstre (Stortingsprogram 2009-2013)

• Det ligger ikke til rette for å starte en ny EU-debatt i Norge de nærmeste årene. Derfor vil Venstre at Norge skal videreutvikle samarbeidet med EU basert på EØS-avtalen.
• Hvis spørsmålet om EU-medlemskap blir aktualisert, er det et ufravikelig prinsipp for Venstre at det bare kan avgjøres av Stortinget etter en ny folkeavstemning. Både spørsmålet om eventuelle forhandlinger med EU om medlemskap, og en eventuell ferdig forhandlet avtale, må legges fram for det norske folk i to separate folkeavstemninger. Utfallet av disse vil være bindende for Venstres stortingsrepresentanter.

Senterpartiet (Partiprogram 2009-2013):

• EUs Lisboa-traktat (grunnlov) er ikke forenlig med Senterpartiets politiske, ideologiske og verdimessige
  grunnholdninger. Senterpartiet vil fortsatt arbeide aktivt imot en søknad om norsk EU- medlemskap.
• Styreformen i EU avviker fra hvordan vestlige demokratier hittil har vært styrt, fordi EU ikke skiller mellom utøvende og lovgivende makt, og lovgivende makt har ikke forslagsrett. Til forskjell fra alle andre grunnlover, grunnlovs- eller traktatfester EU en bestemt ideologi. I EU er nyliberalismen nedfelt som lov.
• Senterpartiet mener Norge må legge en restriktiv holdning til grunn og ikke godta avståelse av suverenitet over essensielle og samfunnsbærende oppgaver gjennom EØS- avtalen.

Sosialistisk Venstreparti (Arbeidsprogram 2009-2013)

• SV ønsker et tett samarbeid mellom Norge og de andre landene i Europa. SV stiller seg imidlertid kritisk til den konsentrasjonen av makt og svekkingen av folkestyret i medlemslandene som den nåværende utviklingen i EU  innebærer. SV ønsker norsk deltakelse i et mellomstatlig samarbeid, ikke en overnasjonal union som fører makten over viktige deler av samfunnsutviklingen ut av folkevalgte organer. SV sier derfor nei til norsk medlemskap i EU.
• EØS-avtalen undergraver folkestyret ved å gjøre Norge til passiv mottaker av lovverk fra EU. Avtalen medfører en unødvendig detaljregulering av en rekke samfunnsområder i Norge, og undergraver viktige virkemidler i nærings–, arbeidslivs– og distriktspolitikk. Ulempene ved avtalen er betydelig større enn fordelene. SV arbeider derfor for at Norge innleder forhandlinger med EU om en mindre omfattende handels– og samarbeidsavtale, og at EØS-avtalen sies opp i forbindelse med dette.

Foto: NorskeVenstre, Flickr, CC

Skulle Venstres landsmøte virkelig bli anledningen da Lars Sponheim kom ut av tvilerskapet i forhold til EU-spørsmålet? Mye tydet på det før helgen, men etter å ha hørt på Sponheim på videooverføring i går, fremstår han like ullen i EU-spørsmålet som før. En stor skuffelse, men aller mest på grunn av hvor dårlig han argumenterte for seg.

Så langt i valgkampen har bare Venstre signalisert at partiet muligens vil skifte standpunkt om EU-spørsmålet, alle de andre er som før:

JA: AP, Høyre (Arbeiderpartiets Brusselsblogg skriver om APs EU-standpunkt)

NEI: Krf, SP, SV

IKKE STANDPUNKT: Frp

EU-debatten er så å si totalt fraværende i norsk politikk i dag (med unntak av når det dukker opp noen kontroversielle direktiv som tjenestedirektivet og datalagringsdirektivet). En endring i Venstres standpunkt kunne skapt en nødvendig stimuli for Europa-debatt i Norge. Tyrkia-Lars (som noen på Twitter kalte ham), vil fortsette å tvile.

Det var direkte skuffende å høre argumentene Sponheim brukte både for og mot EU (jeg kommer snart med argumentene han heller burde brukt). Her er Sponheims:

JA: (Sponheim stiller flere betingelser før han kan stemme ja)

– Tyrkia må bli medlem (kan danne bro til den islamske verden)

– EU må løse de krisene de sliter med i dag.

– Det gode ved EU er at man tar opp nye land og gjør dem demokratiske.

– EU-tilhenger i hjerte (vel å merke dersom EU oppfører seg slik Sponheim håper og tror).

NEI:

– Alle krisene EU sliter med

– Har ennå ikke startet “det store prosjeket” (Tyrkia).

Lars Sponheim unnlot å nevne disse argumentene for og mot, som jeg mener er helt sentrale:

JA:

– Norge har et udemokratisk forhold til EU i dag gjennom EØS-avtalen. Det kan vi ikke akseptere. Store deler av vår lovgivning (vanskelig å tallfeste, men det kan være snakk om 70-80 prosent ifølge ARENA-forskere jeg har snakket med. Jeg har skrevet om vårt udemokratiske forhold til EU i Mandag Morgen). Fordi EØS-avtalen krever at vi implementerer alle relevante direktiver og lover, blir Norge redusert til en lobbynasjon uten beslutningsmyndighet i viktige politiske saker. EØS-avtalen er en god handelsavtale som gir oss adgang til EUs indre marked, men en elendig politisk og demokratisk avtale. EØS-avtalen gir oss ikke stemmerett i EUs institusjoner.

– Det er naivt å tro at innflytelse via nasjonale eksperter (ca. 60), norske statsråder på Brussel-besøk, norsk diplomati (også kalt “lunsj-diplomati” i Brussel, fordi man ikke får være med på møtene der beslutningene treffes) og godt vennskap med nordiske naboer skal erstatte stemmerett i EU-systemet.

– EU har utformet verdens mest ambisiøse klimapolitikk, og bevilger store summer til innovasjon og forskning for å nå de ambisiøse målene. For å bekjempe klimaproblemene må man samarbeide. Norge har kommet langt i klimaarbeidet, men til og med miljøvernminister Erik Solheim skryter av EUs miljøpolitikk.

– EØS-avtalen er 15 år gammel, og ennå har vi aldri tatt i bruk vetomuligheten avtalen åpner for. Ergo har vi aldri lagt ned veto mot et kontroversielt direktiv eller lovtekst fra EU, vi vet ennå ikke hva som vil skje dersom vi gjør det. Med andre ord blir det udemokratiske aspektet ved Norges forhold til EU enda mer prekært fordi vi ikke benytter protestmuligheten som ligger i avtalen.

– EU har en dårlig fiskeripolitikk. Som en av Europas største fiskerinasjoner, kunne Norge som EU-medlem tatt initativ til en mer ansvarlig og langsiktig fiskeripolitikk.

– Ved ikke å være med i EUs institusjoner, går Norge glipp av mye kunnskap og erfaring som eksempelvis vår nordiske naboer nyter godt av. Generelt er EU-kunnskapen ikke særlig høy blant politikerne, heller ikke i befolkningen for øvrig. Til tross for en “aktiv Europapolitikk”, blir EU noe som i liten grad angår nordmenn. Vi stiller oss utenfor det europeiske fellesskapet.

NEI:

– Norge bør vente med et eventuelt EU-medlemskap til EU har fått Lisboa-avtalen (den nye “grunnloven”) på plass. Lisboa-avtalen hadde gjort at EU fungerte bedre, hadde gjort det enklere å tatt beslutninger (kvalifisert flertall), hadde gitt det demokratisk valgte Europaparlamentet større makt, fjernet det roterende presidentskapet, og gitt EU én utenriksminister, og gjort FNs “Charter of Human Rights” juridisk bindende.  Irland stemte den ned, og skal ha omstemning i oktober i år.

– Manglende innsyn og gjennomsiktlighet i EU-systemet er problematisk. Fordi både beslutningsprosessene og saksfeltene i EU er så kompliserte, kan gjøre det enklere for spesialinteresser å dominere. Lav valgdeltakelse, lite innsyn i politiske prosesser (særlig i Rådet), dårlig oppslutning om EUs lobbyregister, manglende evne til å forklare EUs politikk (noe den svenske kommmissæren Margot Wallström har prøvd å gjøre noe med) og fokus på industri/kontroll i motsetning til individuelle rettigheter (eks. datalagringsdirektivet).

En kommentar til Lars Sponheims Tyrkia-argument: Det vil gå mange, mange år før Tyrkia (71 millioner mennesker) blir EU-medlem. Grunnen til det er at Tyrkia ennå ikke er “klar”. Det er ennå mange reformer som skal gjennomføres (demokrati, respekt for menneskerettigheter, løsning på konflikten om Kypros, økonomisk reform). Det er mulig Bulgaria og Romania fikk medlemskap noen år for tidlig. Det siste året har historiene om korrupsjon i nettopp disse to landene vært mange.

Jeg oppfordrer dere, (særlig Venstres bloggere) til å komme med innspill til denne listen!

Hva sier dere, Borgar Mikkelsen, Anne Solvik, Rita Iren Sletner, Frode Fjeldstad?

Dere kan følge Twitteroppdateringer fra Venstres landsmøte her.