Europabloggen.no

Elio Di Rupo på besøk hos Europakommisjonens Barroso tidligere i år. Foto: Europakommisjonen.

Vi har tidligere skrevet om Belgias problemer med å få på plass en regjering. Mandag skjedde det utrolige. Den nye regjeringen består av hele seks partier – sosialister, liberale og kristeligdemokrater. I over 500 dager har Belgia vært styrt av et såkalt forretningsministerium, men det at analysebyrået Standard & Poor’s nylig satte ned Belgias kredittverdighet var nok med på å få litt fortgang i regjeringsdannelsen.

Elio Di Rupo fra sosialistpartiet er ny statsminister – Belgias første fransktalende sådan på over 30 år, den første belgiske statsminister med minoritetsbakgrunn (sønn av italienske emigranter), og Europas første åpent homofile statsleder. En av hans hovedutfordringer blir å sikre støtten hos den flamsktalende delen av befolkningen.

Koalisjonsregjeringen ønsker å gjennomføre store reformer, og hovedfokus er å forbedre landets økonomiske forfatning. Reformene vil kreve handlekraft og solidaritet mellom koalisjonspartnerne, og tøffe budsjettinnstramninger vil være nødvendig for å nå budsjettbalanse. Å få de tre regionene, som har utstrakt autonomi på en rekke områder, til å enes om kutt vil bli alt annet enn lett. Særlig vil nasjonalistpartiet N-VA i nord yte sterk motstand. N-VA har støtte blant 35 prosent av de flamsktalende velgerne, og ønsker å se Flandern som en selvstendig stat.

Det sveitsiske folkepartiet spilte mye på innvandring i valgkampen, og plakater med "Nå er det nok! Stopp masseinnvandringen" og "Sveitsere stemmer SVP" var å se overalt. Alle foto i artikkelen: Haakon Gunnerud.

Søndag 23. oktober ble det valgt representanter til parlamentet her i Sveits. Alle de 200 representantene til Nationalrat (“store kammer”) ble valgt, samt 29 av 46 representanter til Ständerrat (“lille kammer”). Kommentaren her gjelder primært Nationalrat.

Valgkampen har blitt betegnet som uvanlig rolig og harmløs, skjønt Det sveitsiske folkepartiet (SVP) spilte mye på innvandrerstopp og fremmedfrykt i sine valgkampsplakater. Tidligere i år var atomkraftverk og energi hyppig debatert, men i valgkampen var det ikke et viktig tema. Militærreformer og kjøp av jagerfly har vært oppe til debatt, og såklart også den økonomiske situasjonen, mens EU som tema har vært unngått mest mulig. Valgdeltakelsen var den høyeste siden 1975, men fortsatt under 50 % (49,1). Sentrumspartiene fikk noe økt oppslutning på ytterfløyenes bekostning, og for første gang på flere valg gikk SVP tilbake. Også innad i sentrum ble maktforholdene noe endret, med flere mandater til de grønnliberale samt borgerligdemoratene i BDP (utbrytere fra SVP).

På et par punkter skiller Sveits fra de fleste andre land. Antallet folkeavstemninger og muligheten for å kreve disse gjør nok sitt til at parlamentsvalget ikke blir så sentralt som vi er vant til i Norge. Videre er det ikke et parlamentarisk styresett; regjeringens syv medlemmer velges av parlamentet etter forholdsmessige prinsipper. Slik blir alle de store partiene representert, og endringer i partienes valgresultater trenger ikke bety endret maktforhold i regjeringen. For det tredje er kamrene i parlamentet like viktige på den måten at lover må vedtas i begge, og Ständerratsvalget er preget av fokus på enkeltpersoner fremfor partier. I Ständerrat sitter 2 representanter for hver kanton (samt 1 fra de såkalte halvkantonene) uavhengig av kantonens størrelse, og kan minne litt om Senatet i USA.

Se et utvalg valgkampplakater fra Sveits under tabellen med valgresultatet.

[table id=18 /]

(more…)

Atomfrykten rammer tyske velgere etter Japan-katastrofen. Kansler Angela Merkel får svi i lokalvalg denne helgen. Foto: Dag Yngland

Atomfrykten etter katastrofen i Japan lager politiske jordskjelv i Tyskland. Kansler Angela Merkels regjeringskoalisjon opplevde i kveld to katastrofevalg i de to viktige delstatene Baden-Württemberg og Rheinland-Pfalz.De grønne er valgenes store vinnere og ligger an til å få regjeringssjefen i Baden-Württemberg. For kansler Angela Merkel kan valgnederlagene bli begynnelsen på slutten for hennes periode som tysk regjeringssjef og en av Europas viktigste politikere.

Følg valgkvelden på tysk TV her;

Det er første gang på seksti år at Merkels konservative kristeligdemokrater ikke er med i regjeringen i Baden-Württemberg. De grønne er for første gang i en delstat også større enn sosialdemokratene – det tradisjonelt største partiet på venstresiden. De konservatives tradisjonelle partner, de liberale, er i fare for å falle under sperregrensen på fem prosent. I nabostaten Rheinland-Pfalz er de grønne også valgets vinnere, men der blir de juniorpartner for sosialdemokratene.

Solnedgang over sosialdemokratene - midt i finanskrisen. Foto: Dag Yngland

Angela Merkel fortsetter som kansler etter helgens parlamentsvalg i Tyskland. Den nye regjeringen består av Merkels konservative kristeligdemokrater og markedsvennlige liberale. Merkels regjeringspartner gjennom de fire siste år, sosialdemokratene, fikk sitt verste resultat noensinne. Resultatet føyer seg inn i rekken av nederlag. Snart er det bare Jens Stoltenberg og Arbeiderpartiet igjen.

Midt i finanskrisen sliter sosialdemokratene over hele Europa. Da den siste økonomiske oppgangen startet i 2000/01 hadde venstresiden regjeringsmakt i to av tre EU-land. Et tiår senere styrer de bare i Storbritannia, Spania og Portugal. (se kart). Britene går til valg neste år med gode sjanser for en konservativ maktovertakelse. Den spanske statsministeren Jose Luis Rodriguez Zapatero sitter trygt frem til valget i 2012. Hans portugisiske kollega, Jose Socrates, ble sterkt svekket og mstet flertallet i helgens valg, men vil trolig fortsette i regjering.

Men hvorfor får sosialdemokratene skylden for finanskrisen? Så enkelt er det ikke. Men venstreorienterte velgere er mange steder så rasende over finanskrisens virkninger at ansvarlig sosialemokrati blir for vassent. Venstresiden går mot venstre. Slik sett er de tyske velgere et godt eksempel. De strømmer til miljøpartiet De grønne og det populistiske venstrepartiet Die Linke  som inkluderer restene av det østtyske kommunistpartiet som bygget Berlin-Muren. De tidligere undertrykkerne av frihet lover nå kamp mot kapitalen – av mange på venstresiden sett på som de nye undertrykkerne.
(more…)