Europabloggen.no

En nasjonal tilnærming preger norske akademikeres bidrag til den offentlige debatten om EU- og Europa-spørsmål, skriver Cathrine Holst i en artikkel på nettstedet Europaveien.no. De norske intellektuelle er “metodologiske nasjonalister”: En nasjonal horisont er den underliggende, ikke uttalte forutsetningen for svært mange. Men den nasjonale tilnærmingen slås også åpent fast:

Nasjonalstaten betraktes gjennomgående og eksplisitt, av mange, som den mest levedyktige bærer av politisk demokrati. Bekymringen for det nasjonale demokratiets fremtid artikuleres klart og hyppig. Og et flertall av våre akademiske intellektuelle anser EU som et ”problem” i denne sammenheng.

Artikkelen oppsummerer noen resultater fra en studie Holst har gjort sammen med John Erik Fossum. En av de andre konklusjonene er at norske intellektuelle betrakter EU som et instrument. Spørsmålet om “hva Europa/EU kan gjøre for oss” står sentralt. Videre er ideen om EU som et verktøy for “nyliberalisme” og “fri markedskapitalisme” også sterkt framherskende blant norske akademikere.

Dette er hovedtrekkene, men Holst og Fossum finner også flere perspektiver representert. De trekker blant annet fram en interessant strømning blant venstreorienterte intellektuelle: Her ses Europa som verdifellesskap, og først og fremst på det kulturelle planet:

Her står ideen om Europa for ”kultur”, for høykultur, dannelse og Bildung, for fremragende prestasjoner innen kunst, filosofi og vitenskap. Denne ideen er nært knyttet til oppfatningen av at det ”virkelige” Europa er noe annet og mer enn (det nyliberale) EU. De venstreintellektuelles idé om Europa som en høyrestående kultur, manifesterer seg imidlertid ikke nødvendigvis i en klart artikulert politisk visjon for Europa. Snarere går dette som oftest hånd i hånd: en idealisering av det intellektuelle/høykulturelle Europa på den ene siden, og av nasjonalstaten – og ikke Europa – som politisk enhet, på den andre.

Svensk turboliberalisme? (foto: mingo.nl, CC: by)

The Economists Europa-kommentator feirer Sveriges overtakelse av EU-formannskapet med en glødende positiv omtale av svensk problemløsningsevne og kompetanse. Eksemplet som brukes er hva tre europeere sier om å redde bilfabrikanter i krise, og det forteller mye om faren ved å forenkle europeisk politikk langs vår velkjente høyre-venstre-akse. Lederen for det svenske metallarbeiderforbundet ligger mye nærmere en britisk, liberalistisk holdning enn den franske, angivelig høyreorienterte presidenten:

It is natural for labour-intensive jobs to go to low-cost countries, he says. Higher-cost countries can make things only if they innovate, focus on high-end products and ensure they are the “best in class” worldwide. But if firms are not competitive they should not survive.

Dette minner om en god TV-dokumentar jeg så for et par år siden, som fortalte historien om det ikke helt friksjonsfrie samarbeidet mellom de svenske (Saab) og tyske (Opel) fagforeningene i General Motors. Mens tyskerne lot seg presse til å gå ned i lønn for å sikre arbeidsplassene og få ny produksjon til sine fabrikker, sto svenskene hardt på prinsippet om at det som teller er at medlemmene har arbeid i fremtidsrettede næringer, ikke at de eksisterende arbeidsplassene er hellige. Derfor skulle man aldri, aldri gå med på lønnsnedsettelse — til gjengjeld arbeide for kontinuerlig etterutdanning, skolering osv. Dersom tiden er kommet for bilindustrien til å bli radikalt omstrukturert, så er det viktige at ny industri startes i rett tid og at medlemmene er kvalifisert for jobbene den vil tilby.

Forskjellen på en fransk og svensk “liberalisme” kan være god å minne seg selv på i andre sammenhenger også. Etter valget til EU-parlamentet hørte jeg på NRK at “nå blir det mer marked i EU”. Tilsvarende i den franske presidentvalgkampen, der Sarkozy ble framstilt som den store liberalisten. Men Sarkozys parti, eller de tyske kristeligdemokratene for den del, er ikke noen erkeliberalister av britisk kaliber. Franskmennene vil alltid ha sterk statlig styring, og tyskerne er heller ikke fremmed for reguleringer og statlig inngripen. I EU-parlamentet er det lang tradisjon for at den konservative gruppen og den sosialdemokratiske går sammen i en slags storkoalisjon. Det skal bli spennende å se om det blir mønsteret i det nye parlamentet også, eller om noen av de nye partigruppene skaper en ny dynamikk.