Europabloggen.no

Når et møte i Det europeiske råd (EU-toppmøtet) er ferdig, kommer stats- og regjeringssjefer og EU-topper ut for å snakke med pressen. Men de gjør det ikke i samlet flokk. Rådspresident van Rompuy og kommisjonspresident Barroso holder riktignok en felles pressekonferanse, men de andre forsvinner til hvert sitt rom. Der snakker de på sitt eget språk og møter (hovedsakelig) sine “egne” journalister. For disse er gjerne valget enkelt, franskmennene går for å høre på sin president og svenskene for å høre sin statsminister (hvis da ikke redaksjonen har mer enn en til stede). Vi ikke-medlemmer lider valgets kvaler. Etter toppmøtet forrige fredag gikk jeg først for å høre van Rompuy og Barroso. Men etter de første innledende setningene ble jeg rastløs, og forsto hvorfor — den tyske pressekonferansen fristet mer. Alt bråket om “Deauville-diktatet” forut for møtet, de foreløpige meldingene om tysk gjennomslag på viktige punkter, en spesiell interesse for tysk politikk; dette trakk meg til Angela Merkels pressekonferanse. Der var det også godt besatt, og ikke bare tyskere.

Men det var mer enn de dagsaktuelle omstendighetene som lå bak. De siste månedene har det utviklet seg en omfattende europeisk debatt om Tysklands økonomiske og politiske makt, og hvordan landet skal utforme sin rolle i EU og verden. Makten i EU graviterer mot Tyskland. Et debattmøte i Berlin nylig hadde den typiske tittelen “Må man være redd for Tyskland?” Tyskland ser ut til å komme styrket ut av den økonomiske krisen, i hvert fall sammenlignet med de andre EU-landene. Politisk er Tyskland begynt å opptre mer selvbevisst enn tidligere — man kan si mer som et normalt land. I en artikkel i denne ukens Mandag Morgen (krever abonnement) har jeg forsøkt å gå dypere inn i denne debatten, med det siste toppmøtet som utgangspunkt.

Noen av kildene brukt i researchen og/eller som tar opp debatten:

• EPC: The bumpy road to economic union
• Centre for European Reform: Europe dances to Germany’s tune
• Bundeskanzlerin.de: Avskrift av Merkels pressekonferanse
• Die Zeit: Merkels Wandlung zur Madame Oui
• Euractiv: Deutschland und das post-romantische Europa
• Ulrike Guerot: Germany goes global, farewell Europe

Senterpartiet hevder de er blant de mest EU-oppdaterte partiene, men innrømmer at de orienterer seg mot saker som står høyt på dagsorden.

Foto: Senterpartiet

– Alle norske partier skjerper seg på sakene når de er aktuelle, eksempelvis tjenestedirektivet. Vi har for eksempel fulgt tjenestedirektivet nærmere enn EU-grunnloven, sier Cathrine Amundsen, Senterpartiets rådgiver i utenrikssaker.

Senterpartiet er det tredje partiet ut i en serie om hvordan de politiske partiene bygger kunnskap og kompetanse om EU og holder seg oppdatert på EUs utvikling. Vi har tidligere skrevet om Venstre og Frp. Serien er en oppfølging av en artikkel (pdf) kollega Olav Anders og jeg har skrevet til denne ukens Mandag Morgen. Blogginnleggene om de enkelte partiene blir publisert parallelt i dagene som kommer i Europabloggen.no og i Mandag Morgens blogg Etterretninger.

– Jeg vil påstå at vi som et lite parti gjør det vi kan for å holde oss oppdaterte på EU, med vår kapasitet og våre ressurser. Vi er nok blant de partiene som er mest på høyde, men vi kan alltids bli bedre, sier Amundsen

Siden 1994 har Sp hatt få publikasjoner utenom Åslaug Hagas bok, Norge og det nye EU (2005), Kampen om kartet: myter og fakta om EU-stiden av John Dale (2004), og enkelte utredninger knyttet til kontroversielle direktiver, slik som tjenestedirektivet. Senterpartiet ba om en utredning av tjenestedirektivet sammen med KrF, Nei til EU og Fagforbundet.

Årsaken er at Sp har få midler til å drive med egne utredninger eller publikasjoner, ifølge Amundsen.

Senterpartiet satser på EU-skolering gjennom Studieforbundet, som er en studiering som særlig blir benyttet av SpU. Den har ikke vært brukt så mye de siste året, men ble blant annet benyttet i diskusjonen rundt EUs grunnlov. Partiet samarbeider også tett med Nei til EU om EU-skolering, og skal blant annet delta på Nei til EUs sommerleir.

Kontakt med EU-parlamentarikere fra andre nordiske land er en annen kanal Sp benytter seg av.

Amundsen mener ressursproblemet er en viktig årsak til at partiet ikke klarer å henge så godt med i EU-utviklingen som de skulle ønske.

– En ting som hadde vært ønskelig er å hatt større ressurser til å ha bedre oversikt over EU-sakene. Da kunne vi ha fulgt dem mye tidligere. Men vi må prioritere, og da må det bare bli slik; da følger man med på sakene når de blir satt på spissen. Saksstrømmen fra EU er så stor, og dette er noe av grunnen til at vi ønsker en utredning av EØS-avtalen. Det er så mange EU-saker og vanskelig å ha oversikt, og det er et demokratisk problem for oss.

Senterpartiet har også godt samarbeid med islendingene, og flere Sp-politikere har vært på Island for å diskutere EU.

Senterpartiet opplever det vanskelig å komme frem i offentligheten med EU-debatten. Amundsen forteller om flere kronikker som de skriver om EU-spørsmålet som ikke kommer på trykk. Nå vi spør hvorfor de ikke kommer på trykk, så sier hun at det kan være at redaksjonen vurderer dem som for dårlig eller ikke relevante.

– Jeg vet jo at debattredaktører gjør vurderinger av hva de mener er gode saker, muligens mener de EU-debatt ikke er en god sak.