Europabloggen.no

De siste årene har både Sverige og Norge vært på vei mot et toblokks partisystem. Det har sett ut som et systemskifte. Etter mange år med mindretallsregjeringer og slalåmkjøring i nasjonalforsamlingene skulle velgerne få “klare regjeringsalternativer” og langsiktig styring. Sverigedemokratenes vippeposisjon i Riksdagen forstyrrer denne utviklingen, som så mye annet.

Jens Stoltenberg kompenserte sviktende oppslutning for Arbeiderpartiet med å skape den rødgrønne koalisjonen som nå har holdt sammen i flertallsregjering i fem år. Situasjonen har vært speilvendt i Sverige, der Moderaternas Fredrik Reinfeldt bygget en sentrum-høyre-koalisjon med Folkpartiet, Kristdemokraterna og Centerpartiet som fikk flertall i 2006. Opposisjonen fulgte loven om kraft og motkraft (som nå også KrF gjør) og stilte med et rødgrønt regjeringsalternativ ved årets valg. Det lyktes ikke — Sosialdemokratene gikk kraftig tilbake og de rødgrønne var langt unna seieren.

Det er noen av oss som mener at mindretallsregjeringene var bedre enn sitt rykte. Det tvang regjeringspartiene (eller partiet) til å ta hensyn til mange interesser. Gi og ta for å få gjennom statsbudsjetter ser ikke så vakkert ut, men har en maktfordelende effekt (husk de mange klagene på maktarroganse fra flertallsregjeringen). Fordelen både i Sverige og Norge er at erfaringene med mindretallsstyre er lange. Derfor bør statsminister Fredrik Reinfeldt ha gode muligheter til å finne et parlamentarisk grunnlag. Allerede valgkvelden varslet Reinfeldt at han vil invitere Miljöpartiet til samtaler om samarbeid, nettopp for å hindre at Sverigedemokratene får innflytelse.

OPPDATERING: nrk.no har snakket med svenske analytikere, blant annet om “Operasjon Miljöpartiet”. Interessante vurderinger.
[table id=11 /]

Det har tatt tid, men en majoritet blant svenskene er nå ikke bare mentalt med i EU — de vil bli værende der, skriver statsviter Sören Holmberg i en analyse av den svenske EU-opinionen. Statistiska centralbyrån har målt holdninger til medlemskap hvert halvår siden 1992. Siden høsten 2001 har tilhengerne vært i flertall, og gradvis har differansen økt mellom ja- og nei-siden. Selv statsfinanskrisen i Hellas har ikke fått svenskene til å vakle. Målingen i mai viste 55,5 prosent for medlemskap, 20,3 prosent mot og 24,2 vet ikke.

Jeg spurte politisk kommentator Annika Ström Melin i Dagens Nyheter om hovedårsaker til denne utviklingen, som altså er tilnærmet motsatt den norske.

I mange år etter folkeavstemningen i 1994 preget ja/nei-spørsmålet all EU-debatt i Sverige, sier hun. Det var flertall mot på meningsmålingene helt fram til høsten 2001. Så skjedde det noe. Det svenske formannskapet i EU i 2001 hadde en viss betydning. Det brakte EU nærmere.

— Så tror jeg at at Miljöpartiets forandrede innstilling sier veldig mye, fordi MP var kanskje partiet som var klarest mot EU før folkeavstemningen. De har gjort det veldig bra i valgene til Europaparlamentet helt fra begynnelsen, og har hatt dyktige parlamentarikere som har kunnet utrette ganske mye i miljøspørsmål, slik jeg ser det. Det ledet til at til og med en som Per Gahrton, som var totalfiguren for nei i Sverige, suksessivt endret syn på EU, sier Ström Melin.

(more…)