En nasjonal tilnærming preger norske akademikeres bidrag til den offentlige debatten om EU- og Europa-spørsmål, skriver Cathrine Holst i en artikkel på nettstedet Europaveien.no. De norske intellektuelle er “metodologiske nasjonalister”: En nasjonal horisont er den underliggende, ikke uttalte forutsetningen for svært mange. Men den nasjonale tilnærmingen slås også åpent fast:
Nasjonalstaten betraktes gjennomgående og eksplisitt, av mange, som den mest levedyktige bærer av politisk demokrati. Bekymringen for det nasjonale demokratiets fremtid artikuleres klart og hyppig. Og et flertall av våre akademiske intellektuelle anser EU som et ”problem” i denne sammenheng.
Artikkelen oppsummerer noen resultater fra en studie Holst har gjort sammen med John Erik Fossum. En av de andre konklusjonene er at norske intellektuelle betrakter EU som et instrument. Spørsmålet om “hva Europa/EU kan gjøre for oss” står sentralt. Videre er ideen om EU som et verktøy for “nyliberalisme” og “fri markedskapitalisme” også sterkt framherskende blant norske akademikere.
Dette er hovedtrekkene, men Holst og Fossum finner også flere perspektiver representert. De trekker blant annet fram en interessant strømning blant venstreorienterte intellektuelle: Her ses Europa som verdifellesskap, og først og fremst på det kulturelle planet:
Her står ideen om Europa for ”kultur”, for høykultur, dannelse og Bildung, for fremragende prestasjoner innen kunst, filosofi og vitenskap. Denne ideen er nært knyttet til oppfatningen av at det ”virkelige” Europa er noe annet og mer enn (det nyliberale) EU. De venstreintellektuelles idé om Europa som en høyrestående kultur, manifesterer seg imidlertid ikke nødvendigvis i en klart artikulert politisk visjon for Europa. Snarere går dette som oftest hånd i hånd: en idealisering av det intellektuelle/høykulturelle Europa på den ene siden, og av nasjonalstaten – og ikke Europa – som politisk enhet, på den andre.
Innlegg
