Europabloggen.no

At Den europeiske union tildeles fredsprisen vil ikke sette i gang noen ny medlemskapsdebatt i Norge. Nei til EUs primære mål om å holde Norge utenfor trues ikke av dette. Så hvorfor disse sinte reaksjonene? Tildelingen er “absurd”, skriver dagens Nei-leder i en pressemelding. Den er en “skandale”, sier en tidligere leder. “Hvor mange afrikanere har sultet ihjel på grunn av EUs handelspolitikk”, spør @ApAksel på Twitter. Dette er noe mer enn standard tabloid-tilpassede fraser. Det er ord fra mennesker som er dypt og inderlig støtt av denne tildelingen.

Jeg tror reaksjonene peker mot noen problematiske sider ved (deler av) Nei til EU. Nei-strateger bør passe på her. I verste fall kan organisasjonen stå foran en marginalisering.

Mange på nei-siden misliker ideen om EU som et fredsskapende prosjekt. Under et debattmøte for et par år siden himlet en Sp-mann oppgitt med øynene og satte opp et hånflir da en motdebattant lanserte fredsargumentet. Mer var den ideen ikke verdt.

At freden mellom gamle arvefiender i Europa som nå har vart i over 60 år til en stor grad skyldes det europeiske integrasjonsprosjektet, er ikke en kontroversiell posisjon å innta i EUs kjerneland. Dette er f.eks. et viktig poeng for nederlenderen Geert Mak, som samtidig etterlyser en demokratisering av EU.

(more…)

Dagen derpå. Barbråk er et verktøy for å forstå europeisk politikk, mener britisk magasin. Foto: CC

Europa er et barslagsmål. Det gjelder å ha flere venner enn fiender. Og så slå din fiende i bakhode når han slåss mot sin. Venner er venner til de er fiender. Det gjelder å stikke av før politiet (USA eller Russland) kommer. Eller du kan bli venner med dem – på egen risiko.

Det engelskspråklige tidsskriftet The Economist har funnet frem gamle vitser som forklarer den første og den andre verdenskrig for unge lesere. Politisk ukorrekt, men  denne kortversjonen av hvordan Serbia, Østerrike og Tyskland møttes i en bar rundt 1914….er vel nærmere sannheten enn mange tunge Europa-analyser. I EU er slagsmålene blitt litt fredeligere, men prinsippet er det samme.

Europabloggen har tidligere forklart britenes Europa-politikk med hjelp av en videoe fra den klassiske TV-serien;

Javel, statsråd…… Vi måtte bryte oss inn for å holde oss ute….

Kanskje gutta i Storbynatt eller Atle Antonsen kunne skru sammen en sketsj om norsk EU-debatt (litt av en utfordring forøvrig….).

En dag hos Onkel Jonas og hans trofaste hjelpere i Utenriksdepartementet…hva de egentlig snakker om.

Vi måtte holde oss utenfor så vi kunne komme oss inn?

To av tre nordmenn er mot EU, men landet er likevel på EU-toppen i å iverksette lover og regler fortest mulig. Det er ikke lett å forklare for andre EU-borgere. Som heller vil ha det motsatt. Men morsomt er det…..

Har noen en mening om hvilken rolle Norge burde ha i et “britisk barslagsmål” – den flinkeste gutten i klassen på bakerste benk, den døddrukne fylliken som har sovnet fra det hele – eller bartenderen som tjener pengene. Noen synspunkter?

Gjengedal i Brussel (foto: Nei til EU)

Sist helg ble Hildegunn Gjengedal valgt til ny nestleder i Nei til EU. Gjengedal har blant annet vært direktør for Landbrukets Brusselkontor i fire år. Jeg benyttet anledningen til å stille henne noen spørsmål (via e-post):

Europabloggen.no: Nei til EUs ledelse uttaler seg ofte negativt om EØS-avtalen, selv om dere ikke offisielt går inn for avvikling av avtalen. Mener du at EØS-avtalen bør sies opp?
Hildegunn Gjengedal: Eg meiner ikkje vi bør seie opp EØS-avtala utan at vi har eit godt alternativ til avtala. Men vi bør greie ut alternativ til EØS-avtala.

Nei til EU ønsker utredning av en “tredje vei” for Norges forhold til EU. Mener du at det er realistisk med en en slik tredje vei, nå som EU f.eks. stiller seg stadig mer kritisk til de mange avtalene som regulerer samarbeidet med Sveits?
Eg trur det er mogleg å finne ein tredje veg, sjølv om det sjølvsagt ikkje kjem av seg sjølv. Det vil vi jo uansett ikkje vite før vi prøver det ut. Difor er det viktig å greie ut alternativa. Eg trur EU uansett vil ynskje å ha ei form for handelsavtale med Noreg, også i framtida.

Du har arbeidet flere år i Brussel og sikkert fått godt innblikk i EUs beslutningsprosesser. Hva er ditt viktigste ankepunkt mot hvordan EU-systemet fungerer?
Mitt viktigaste ankepunkt er mangelen på folkestyre og avstanden mellom dei som styrer og dei som blir styrt. Dei fleste EU-borgarane bur langt frå Brussel, både fysisk og mentalt, og inntrykket mitt er at dei har lite føling med kva som skjer i EU-hovudstaden.
(more…)

Nylig passerte vi 40-årsdagen for stiftelsen av Folkebevegelsen mot norsk medlemskap i fellesmarkedet, noe som ga anledning til mimring. Time Magazine har en prisverdig praksis med å publisere arkivet sitt åpent på nett, og der fant vi denne rapporten om folkeavstemningen. Korrespondenten er lite fornøyd med tonen i debatten og noen av virkemidlene:

Unfortunately, the debates often concerned little more than narrow ethnic prejudices. According to anti-Marketers, EEC membership would allow “dirty Italians” to steal Norwegian jobs and “rich Germans” to grab Norwegian land. As the election approached, windows were smashed and radio aerials ripped from cars bearing Ja til EF—yes to EEC—bumper stickers.

Oppsummeringen av nei-koalisjonen er derimot ganske lik folkebevegelsens selvbilde. Bønder og fiskere, “supported by a diffuse alliance of Maoist youth, Lutheran fundamentalists, mildly leftist university professors, and nationalists determined to retain the independence that Norway acquired from Sweden only 67 years ago.”

Denne påstanden tillater jeg meg imidlertid å trekke i tvil: “Not since the spirited debate over Prohibition during World War I had Norwegians been so politically agitated.” Glemmer man ikke World War II her, eller lot nordmenn seg hisse mer opp av alkoholforbud enn Hitler-okkupasjon?

Finnes det et reelt alternativ til EØS-avtalen og fullt EU-medlemskap — en tredje tilknytningsmåte for Norge? Det er tema for et nytt utredningsprosjekt som Bondelaget, Fagforbundet, El og IT-forbundet og Nei til EU står bak, skriver ANB. Prosjektleder Sigbjørn Gjelsvik, som tidligere har vært leder for Nei til EU, utdyper:

Vi er spesielt opptatt av to momenter. Det ene er å skissere hva Norge kan oppnå gjennom en frihandelsavtale med EU. Det andre er å se på om EØS-avtalen er for omfattende.

Det offentlige utvalget som skal utrede EØS-avtalens konsekvenser har ikke som mandat å se på alternative tilknytningsmåter. Det hullet vil den alternative utredningen fylle.

Den norske EU-debatten er til tider litt skremmende. Tirsdag kveld møttes lederne for Høyre og Senterpartiet, de to fløypartiene i medlemskapsspørsmålet. Høyre-folk er nesten like massivt for som Sp-ere er mot. Vi som ikke kunne være til stede under debatten mellom Solberg og Navarsete, kunne godt tenkt oss å se den selv på video etterpå. Dette viser seg vanskelig. Nei til EU tvitret i dag en lenke til et Se opptak av Navarsetes innledning, publisert av Senterpartiet. Når Liv Signe er ferdig, er åpenbart EU-debatten over for Sp. Ingen grunn til å høre på motpartens argumenter. Nåvel, jeg lette likevel etter mer video fra debatten, og fant bare en ikke-fungerende video på Høyres nettsider med Solbergs kommentar.

Hver side foretrekker altså å høre sin egen stemme, og bare den, i EU-saken. Dette er et symptom på noe mer, for man finner det samme i den beskjedne EU-bloggosfæren. Lenker mellom nei- og ja-blogger er nærmest ikke-eksisterende (bruk vår oversikt og sjekk selv). EU- og Europa-interesserte blogger der nei eller ja ikke er hovedtema for de fleste innlegg, er mangelvare.

Høyre er Høyre og Senterpartiet er Senterpartiet, og aldri skal de to møtes i EU-saken. Men det må gå an å etablere en felles offentlighet for EU- og Europa-spørsmål. Vi gir oss ikke så lett. I mellomtiden, for den matematiske balansens skyld, en video fra hvert ekkokammer.

Nei til EU offentliggjorde sin undersøkelse blant kandidater til stortingsvalget i dag. Organisasjonen har spurt 370 kandidater med sjanse til å komme inn på Stortinget, og fått svar fra hele 350. Med valgforsker-hjelp har de også satt sammen et storting basert på målingene per 1. juli (materialet kan lastes ned fra Nei til EU eller som pdf her). De resultatene jeg fant mest interessante:

• Den varslede EØS-gjennomgangen får støtte. Av de 169 i det tenkte nye Stortinget sier 74 ja, 32 nei, 22 vet ikke, mens 41 ikke har svart på dette spørsmålet (Nei til EUs formulering er: “Støtter du forslaget om at konsekvensene av EØS-avtalen og alternativer til den bør evalueres og utredes på et forskningsbasert grunnlag, slik at regjeringa etter valget får utarbeidet en offentlig utredning (NOU) om EØS?”). De mest negative til en utredning er faktisk kandidatene fra Venstre og KrF. Ap-kandidatene er de mest hemmelighetsfulle, her er det veldig mange som ikke har svart og størst andel vet ikke blant dem som har svart. Mer om Ap nedenfor.
• Stor usikkerhet om datalagringsdirektivet: 51 vil legge ned EØS-veto, 21 vil innføre det, 50 vet ikke og 47 har ikke svart. Hele 54 av Aps 59 kandidater sier vet ikke eller har ikke svart! Høyre er partiet som er mest for datalagringsdirektivet.
• Arbeiderpartipisken har fortsatt snert: Ap-kandidatene er på tå hev i kontroversielle spørsmål. Datalagringsdirektivet tør altså nesten ingen si noe om før Youngstorget har talt. Det samme gjelder postdirektivet og helsedirektivet (fri pasientflyt). Det kan se ut til at det blir flertall av EU-positive kandidater fra Ap. 27 mener Norge bør bli medlem, 15 er mot, 6 vet ikke og 11 har ikke svart.
• EU-skeptisk Frp: Bare åtte av 49 Frp-kandidater vil ha Norge inn i EU. 20 sier nei, 15 vet ikke og 6 har ikke svart. Bare tre av 49 Frp-ere vil sende søknad om norsk medlemskap i neste periode.

Foto: Nei til EU

Europabloggen har utfordret lederen i Nei til EU, Heming Olaussen til å kommentere Paal Frisvolds planer for Europabevegelsen som vi skrev om i går. Frisvold ble i helgen valgt som leder for Europabevegelsen.

Heming Olaussen: Først vil jeg gratulere Europabevegelsen med landsmøtet og valg av leder. Jeg noterer med interesse at det var 69 stemmeberettigede delegater. Det understreker nok Frisvolds poeng med at organisasjonsbygging bør stå høyt oppe på ”bevegelsens” liste. Uten å hovere kan jeg slå fast at med over fire års nei-flertall og et Nei til EU med 29.000 medlemmer har Frisvold en utfordring. Men han har også helt rett; Skal jasiden overhodet ha noe håp om å vinne en — eventuell — tredje folkeavstemming om EU i Norge, må de løfte seg fra de pliktskyldige 5000 medlemmene de har hatt de siste årene, til noe helt annet. Om det er mulig, skal ikke jeg bedømme, men at det er en stor utfordring, tror jeg alle ser. Særlig etter at den vrakede NHO-kandidaten erklærte Europabevegelsen for en useriøs organisasjon.

Så er det interessant at Frisvold så entydig støtter Nei til EUs krav om en full gjennomgang av EØS-avtalen. Hittil har Europabevegelsen vært nølende og vaklende i forhold til dette. Når nå både LO-kongressen og Utenrikskomiteen på Stortinget støtter Nei til EUs krav, gjenstår bare å få ei regjering på plass som realiserer det! Frisvold er befriende klar på at for ham handler ikke dette om en reell vurdering av om EØS tjener Norge eller ikke, eller om Norge ville være bedre tjent med for eksempel en ren frihandelsavtale. Frisvold vil lede en Europabevegelse som kun bruker EØS-kritikken taktisk, som et argument for fullt medlemskap. Det står for så vidt i stil med den uhemma EU-entusiasmen som han har demonstrert i årevis. Men for å debattere dette spørsmålet på en måte som ivaretar det norske folks interesser på en troverdig måte, tror jeg Frisvolds taktikk kan bli en boomerang for Europabevegelsen. Jeg tror verken folket eller fagbevegelsen vil akseptere at det eneste svaret på den kritikken som framføres mot EØS-avtalen skal være MER EU, med den minimale innflytelsen Norge vil få ved medlemskap. Vi får se.

Så vil Frisvold lage en rapport om ”sitt drømme-EU”. Men det finnes allerede et EU. Et som åpenbart har noen svakheter, som Europabevegelsen til nå har gjort sitt beste for å skjule. Hvis vi nå skal få en ærlig og åpen leder som går sammen med nei-siden i å påpeke EUs utallige svakheter — manglende åpenhet, korrupsjon, byråkrati, maktsentralisering, demokratisk underskudd, overkjøring av små land, osv osv. kan vi saktens få en annen EU-debatt her i landet. Men at begrunnelsen for å gå inn i denne politiske unionen skulle bli sterkere av dette, kan man jo saktens spørre seg. Vi står uansett overfor 5 års ørkenvandring med det EU-parlamentet som nå skal på plass. Men en omkamp akkurat i 2014 skulle ikke være meg i mot, for å si det sånn…