Europabloggen.no

Jose Manuel Barroso har gjort et godt inntrykk under Nobel-dagene i Oslo. Overraskende godt, muligens. Jeg har ikke vært på nært hold av ham før, og det har vært lett å kjøpe den vanlige framstillingen av en relativt svak kommisjonspresident som får sitte to perioder fordi han ikke utfordrer de sterke medlemslandene for mye.

Under pressekonferansen søndag spurte TV 2 om hvordan fredsprisen passet med EUs mangel på handlekraft under krigen i Bosnia-Hercegovina. EU viste seg ute av stand til å forsvare freden i europeiske naboland og de grunnleggende rettighetene til europeiske medmennesker. Parlamentspresident Schulz unnvek spørsmålet, men Barroso grep ordet og ga et klart svar. EU var ikke i stand til å spille rollen den burde fordi medlemslandene var splittet. En hadde ikke instrumentene til å drive en felles utenrikspolitikk, og splittelsen gjorde at de ikke kunne “projisere fred” (det må vel i dette tilfelle ha betydd å gripe inn militært, eller i hvert støtte en slik politikk). Ennå i dag mangler EU en virkelig felles utenrikspolitikk, selv om noen av instrumentene kom på plass med Lisboa-traktaten.

Barroso kom med standardsvaret – mer integrasjon nødvendig. Men i spørsmålet om Bosnia-politikken er det også det logiske svaret.

I begrunnelsen for prisen skriver Nobelkomiteen at utsiktene til medlemskap for landene på Balkan styrker forsoningsprosessen i regionen. Prisen er altså ingen heder for EUs handlingslammelse i 1992-95, noe som ville vært grotesk. Florian Bieber skrev før i høst at pristildelingen ingen steder var mer kontroversiell enn på Balkan, hvor man husker de tomme løftene fra tidlig 90-tall godt.

Barrosos uttalelser i Oslo peker mot en klar erkjennelse om 90-tallet (Bieber skriver at en unnskyldning ville være på sin plass – ingen dårlig ide), og er også en realistisk vurdering av EUs fredsskapende evner. Libya splittet EU igjen. I Nobel-talen sin sa Barroso likevel dette om Syria:

As a community of nations that has overcome war and fought totalitarianism, we will always stand by those who are in pursuit of peace and human dignity. The current situation in Syria is a stain on the world’s conscience and the international community has a moral duty to address it.

Et viktig signal og ord å huske, selv om det ikke er Barroso eller Kommisjonen som avgjør EUs Syria-politikk.

***
Her er talene til Barroso og van Rompuy.

(Se også: Intervju med Barroso i Dagbladet).

Folk forbinder mye forskjellig med ordet Europa. Jeg underviser på LO-skolen om europeisk politikk og for å få en vinkling på stoffet starter jeg alltid med å be hver enkelt deltager umiddelbart si hva de tenker når de hører ordet Europa. Svarene er alt fra fotball, ferie, reiser, til bilkontroll. Mange sier selvsagt euro og EU og noen nevner også EØS.

Det gledelige er at ingen nevner ordet krig. Europa forbindes ikke med krig. Hadde jeg stilt samme spørsmål for 60 år siden, er jeg sikker på at flere ville svart det. Ikke bare i lys av første og andre verdenskrig som hadde sitt utgangspunkt i Europa, men også en rekke andre kriger på det europeiske krigsteater. Fransk-tyske kriger var noe som nesten hørte hver eneste generasjon til.

Nobelkomiteen tildelte i år sin pris til EU, noe som ikke skapte politisk fred i Norge, men en fordobling av antall fakkeltog i Oslo.

Imens «brenner Europa» og jo lenger sør, jo varmere blir det. Da kommisjonspresident Jacques Delors lanserte sin kongstanke om det indre marked, var det etter en oppskrift om en nordisk modell i hele Europa. Én dose konkurransebasert kapitalisme, men innrammet av klare og gode regler for å beskytte arbeidstagerne. Der skulle balansen ligge og lenge ble denne balansen holdt.

Det ramlet ut det ene direktiv etter det andre fra Kommisjonens hånd som etter hvert også fikk sin godkjenning av EU-landenes ministre. I perioden med 15 medlemsland var det på et tidspunkt 10—11 land styrt av sosialdemokrater som alle utpekte sine egen folk til kommissærer i Brussel. Dermed ble det et sosialdemokratisk flertall i Kommisjonen som fremmet forslag til svangerskapspermisjon, oppsigelsesvern, rettigheter ved virksomhetsovertagelser, en rekke arbeidsmiljødirektiver og regler for å likebehandle deltidsansatte og midlertidig ansatte samt rett for ansatte å møte i europeiske samarbeidsutvalg.

(more…)

Churchill, Berlinmurens fall, opptakelsen av de østeuropeiske landene i 2004 — EUs offisielle video-takk for fredsprisen er her. Den skaper en melankolsk og i hvert fall ikke overdrevent triumferende stemning, tross de emosjonelt ladede bildene. En refleksjon av de usikre tidene unionen opplever?

Van Rompuy har svaret. Foto: @euhvr/Twitpic.

Endelig fikk vi brukt dette bildet! Herman Van Rompuy gir Henry Kissinger svaret på det evige spørsmål: Hva er Europas telefonnummer?

Hvem som skal motta fredsprisen på EUs vegne er ikke umiddelbart klart, skriver Europaportalen. Hvor mange presidenter sender unionen til Oslo?

OPPDATERING 19. oktober: Nå er det klart — tre “presidenter” reiser til Oslo. Men “bare” to skal holde tale.

At Den europeiske union tildeles fredsprisen vil ikke sette i gang noen ny medlemskapsdebatt i Norge. Nei til EUs primære mål om å holde Norge utenfor trues ikke av dette. Så hvorfor disse sinte reaksjonene? Tildelingen er “absurd”, skriver dagens Nei-leder i en pressemelding. Den er en “skandale”, sier en tidligere leder. “Hvor mange afrikanere har sultet ihjel på grunn av EUs handelspolitikk”, spør @ApAksel på Twitter. Dette er noe mer enn standard tabloid-tilpassede fraser. Det er ord fra mennesker som er dypt og inderlig støtt av denne tildelingen.

Jeg tror reaksjonene peker mot noen problematiske sider ved (deler av) Nei til EU. Nei-strateger bør passe på her. I verste fall kan organisasjonen stå foran en marginalisering.

Mange på nei-siden misliker ideen om EU som et fredsskapende prosjekt. Under et debattmøte for et par år siden himlet en Sp-mann oppgitt med øynene og satte opp et hånflir da en motdebattant lanserte fredsargumentet. Mer var den ideen ikke verdt.

At freden mellom gamle arvefiender i Europa som nå har vart i over 60 år til en stor grad skyldes det europeiske integrasjonsprosjektet, er ikke en kontroversiell posisjon å innta i EUs kjerneland. Dette er f.eks. et viktig poeng for nederlenderen Geert Mak, som samtidig etterlyser en demokratisering av EU.

(more…)

Kommentariatet på Twitter begynte i år disseksjonen av fredsprisen før den ble offentliggjort — et klart medieframskritt! Men la oss likevel ta oss tid til å lese begrunnelsen ordentlig:

The Norwegian Nobel Committee has decided that the Nobel Peace Prize for 2012 is to be awarded to the European Union (EU). The union and its forerunners have for over six decades contributed to the advancement of peace and reconciliation, democracy and human rights in Europe.

In the inter-war years, the Norwegian Nobel Committee made several awards to persons who were seeking reconciliation between Germany and France. Since 1945, that reconciliation has become a reality. The dreadful suffering in World War II demonstrated the need for a new Europe. Over a seventy-year period, Germany and France had fought three wars. Today war between Germany and France is unthinkable. This shows how, through well-aimed efforts and by building up mutual confidence, historical enemies can become close partners.

In the 1980s, Greece, Spain and Portugal joined the EU. The introduction of democracy was a condition for their membership. The fall of the Berlin Wall made EU membership possible for several Central and Eastern European countries, thereby opening a new era in European history. The division between East and West has to a large extent been brought to an end; democracy has been strengthened; many ethnically-based national conflicts have been settled.

The admission of Croatia as a member next year, the opening of membership negotiations with Montenegro, and the granting of candidate status to Serbia all strengthen the process of reconciliation in the Balkans. In the past decade, the possibility of EU membership for Turkey has also advanced democracy and human rights in that country.

The EU is currently undergoing grave economic difficulties and considerable social unrest. The Norwegian Nobel Committee wishes to focus on what it sees as the EU’s most important result: the successful struggle for peace and reconciliation and for democracy and human rights. The stabilizing part played by the EU has helped to transform most of Europe from a continent of war to a continent of peace.

The work of the EU represents “fraternity between nations”, and amounts to a form of the “peace congresses” to which Alfred Nobel refers as criteria for the Peace Prize in his 1895 will.

Nobelkomiteen rehabiliterte seg selv grundig etter fjorårets underlige stunt med tildelingen av fredsprisen til Liu Xiaobo. Vaclav Havel, som var blant dem som nominerte Liu, sa i går at han har stor tro på at kineseren slipper ut av fengselet før eller siden.

Nå er vel ikke Havel mannen det kinesiske kommunistpartiet helst ser at deres egne dissidenter har som rollemodell. Som Economist minner om, Havel selv ble satt bak lås og slå.

Spørsmålet om Nobelkomiteens uavhengighet er kommet opp, logisk nok når prisen er så politisk kontroversiell. Forslaget om å se kritisk på Stortingets praksis med å utnevne komitemedlemmer med partibok i orden og som er tidligere aktive topp-politikere, bør absolutt ses nærmere på. Hvorfor ikke utnevne høyt kompetente folk som har utmerket seg på andre felter, og som har demonstrert høy integritet? Det ville styrke prisen, og det har vært gjort før — bare tenk på Francis Sejersted.

Vaclav Havel i Berlin (foto: Dirk Enters)

Raftoprisen 2010 går til José Raúl Vera López. Hvem? Akkurat. Rafto-komiteen har ikke høy medieprofil som kriterium når den bestemmer seg for prismottaker. Dermed har den valgt stikk motsatt strategi av Nobelkomiteen. Thorbjørn Jagland leder en komite som i fjor opphøyde snakkis-potensialet til fredsprisens ypperste formål. Å gi fredsprisen til Barack Obama sikret tidenes medieblitz. Da fikk det ikke hjelpe at hele verden klødde seg i hodet over komiteens avgjørelse. De snakket jo om oss!

Rafto-komiteen tenker helt motsatt. Den gir prisen til personer eller organisasjoner som har arbeidet i det stille i årevis. En prestisjetung pris kan gi dem den oppmerksomheten de ellers ikke blir til del. Nobelkomiteen vil heller at en kjendis skal gi prisen oppmerksomhet.

Men Nobelkomiteen har en mulighet til å komme seg ut av omdømmekrisen den selv har skapt før fredsprisen mister enda mer prestisje. Den kan gi prisen til en kandidat som helt opplagt har fortjent den, og som skulle ha fått den for lenge siden. Ja, det må være en av de mest åpenbare forbigåelsene i prisens historie at Vaclav Havel aldri har holdt prisvinnerens tale i Oslo rådhus. Her har vi en person som ikke bare ytte et sterkt personlig bidrag til den fredelige oppløsningen av kommuniststyret i Tsjekkoslovakia i 1989, og deretter til at skilsmissen mellom Tsjekkia og Slovakia også gikk fredelig for seg. Det personlige motet han viste som dissident i Tsjekkoslovakia gjør ham til et lysende eksempel og inspirasjon for de mange regimekritikerne som i dag undertrykkes verden over (i Kina, Iran, Burma…).

Sist, men ikke minst: Havel har til og med utviklet et eget frihetlig livssyn. Det er blant annet bygd på troen på at enkeltmenneskets integritet er de totalitære systemenes verste fiende. En kan si at virkeligheten innhentet teorien. Sammen med noen få andre dissidenter sto Havel opp, havnet i fengsel, ble forsøkt ydmyket — og noen år etterpå falt kommuniststyret og Havel ble valgt til president. Og, vel å merke: Han utøvde embetet uten noen gang å misbruke den makten han da fikk.

Er det mulig å tenke seg en bedre kandidat?

—

Et PS her: Havel foreslår selv en god kandidat til årets fredspris — den fengslede kinesiske dissidenten Liu Xiaobo. Han var en av dem som utformet det kinesiske Charta 08, direkte inspirert av Charta 77. De kinesiske myndighetene reagerte på lignende vis som de tsjekkoslovakiske:

As in Czechoslovakia in the 1970s, the response of the Chinese government was swift and brutal. Dozens if not hundreds of signatories were called in for questioning. A handful of perceived ringleaders were detained. Professional promotions were held up, research grants denied and applications to travel abroad rejected. Newspapers and publishing houses were ordered to blacklist anyone who had signed Charter 08. Most seriously, the prominent writer and dissident Liu Xiaobo, a key drafter of Charter 08, was arrested. Liu had already spent five years in prison for his support of peaceful Tiananmen Square protests in 1989. Held for more than a year with limited access to his wife or his lawyer, Liu was put on trial for subversion. In December 2009, he was sentenced to 11 years in prison.

Havel vil sikkert si at å gi prisen til Liu Xiaobo ville være den beste hederen til hans egen fredsgjerning.