Europabloggen.no

Det er vanskelig ved første gjennomlesning å finne noe nytt om Norges forhold til Europa/EU i regjeringserklæringen — men det hadde vel heller ikke noen ventet. For sikkerhets skyld slås det fast to-tre ganger at “Norge ikke er medlem av EU”, og at det ikke skal søkes. Mer interessant er formuleringene om den varslede utredningen om EØS-avtalen. Regjeringen vil:

…nedsette et forskningsbasert, bredt sammensatt offentlig utvalg som skal foreta en grundig og bredest mulig gjennomgang av EØS-avtalen og konsekvensene av avtalen på alle samfunnsområder.

Også som ventet: Regjeringen er splittet om datalagringsdirektivet. Arbeiderpartiet vil innføre det, SV og Sp er mot. Her er det bare å konstatere at Ap har lyktes fullt ut med sin strategi om å holde spørsmålet unna dagsordenen til etter valget. Slik slapp man en ubehagelig debatt om det. Slik er formuleringen om dette direktivet:

Arbeiderpartiet vil implementere datalagringsdirektivet forutsatt at det i utredningen ikke framkommer klare negative konsekvenser for personvernet. Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil av personvernmessige hensyn gå mot implementering av EUs datalagringsdirektiv i norsk rett. SVs og SPs statsråder og stortingsrepresentanter stilles fritt i denne saken.

Hvis det “ikke framkommer klare negative konsekvenser for personvernet?” Det spørs om ikke noen kommer til å angre på den formuleringen der.

“Utredningen” står det ikke noe mer om. Noen som har mer informasjon om dette?

De fire vestlandsfylkene går nå aktivt ut for å skape en “Western Norway Maritime Region” og arbeide tettere med EU i utviklingen av maritim politikk. En presentasjon (pdf) fra en arbeidsgruppe nedsatt av Vestlandsrådet peker på at Vestlandet står sterkt innen fiskeri, olje, havnedrift, skipsfart, maritim utdanning. Regionen bør satse på disse områdene framover, mener arbeidsgruppen:

• Maritim arealplanlegging og integrert kystsoneforvaltning
• Utvikle tverrsektorielle klynger og regionale sentre for maritime ”excellence”
• Maritim transport
• Styrking av karriere og sysselsetting i den maritime sektor
• Havnepolitikk
• Luftforurensning fra skipstrafikk
• Maritimt basert energi og infrastruktur
• Implementering av økosystemtilnærming i europeiske fiskeri / Bevaring av fiskeriressurser i internasjonalt farvatn
• Europeisk maritim forsking
• Bærekraftig maritim turisme

Finanskrisen er avblåst og verdens ledende politikere skal neste uke forsøke å hindre at noe lignende kan skje igjen. Men når de såkalte G20-landene møtes i Pittsburgh i USA bruker de kanskje feil verktøy? Burde de heller bruke Ikeas Billy-bokhylle?

Finansjournalisten Kristian Siedenburg i nyhetsbyrået Bloomberg foreslår å bruke Billy som nytt mål på verdensomspennende konsumpriser. Hyllen er standard størrelse, selges over hele verden og vil avspeile prisnivået i et land bedre enn den tradisjonelle Big Mac-indeksen som i sin tid ble lansert av tidsskriftet The Economist. Problemet med å måle prisnivået via hamburgere er at den virker prisvridende for land med dyre matvarer. Norge er ifølge Big Mac-indeksen et av verdens dyreste land, men ifølge Billy-modellen er Norge midt på treet. Den gjør plutselig Norge billig og sender Israel på pristoppen.

Det vil kanskje glede SVer og finansminister Kristin Halvorsen, men det gir også grunn til ettertanke for økonomer. Hva er det vi måler og hvorfor?

(more…)

Norge har valgt. Leve oljen! Venstresiden vant, fordi den kan “bestikke” norske velgere med velferd. Sånn oppsummeres kommentarene til det norske valget i tysk presse av nyhetsmagasinet Der Spiegel (på engelsk). Fortsatt er det vanskelig for kommentatorene å forstå at noen kan spare på rikdommen.

Hvorfor utenrikspolitikk og EU-debatt var fraværende i valgkampen forklarte Jens Stoltenberg:

“I don’t seek new defeats,” he told reporters on Tuesday. “I’m concerned with winning.”

Da holder han seg unna Europa-spørsmålet.

Etter at Aftenposten omtalte en rapport om EØS fra Norges EU-ambassadør i dag, har noen i UD snudd seg rundt og bestemt at rapporten egner seg for offentligheten likevel, og det i fulltekst. Ikke vet jeg hvilke følsomme formuleringer UD ville beskytte ved å unnta den offentlighet (dramatisert til “hemmeligholdt” av Aftp.). Ved slike beslutninger burde UD oftere vurdere om hensynet til offentlighetens behov for god informasjon som bakgrunn for egne meninger veier tyngre enn eventuelle små-ubehageligheter fra fremmede makter. For rapporten er interessant lesning:

Det er altså ikke nødvendigvis lenger slik at lovgivning forberedes gjennom ekspertutvalg, grønnbøker, ”stakeholder”-konferanser eller åpne høringer når det av politiske grunner haster med å vise resultater. Da blir føringene for politikken i økende grad lagt fra toppen, og initiativ og besluttsomhet fra Brussel er en ”politisk nødvendighet”. Tilsvarende skjedde i realiteten i forhold til selsaken, da det hastet å få en beslutning før europaparlamentsvalget. Grundigere utredninger både av hjemmelsgrunnlag og konsekvenser ville kanskje kunne ha gitt et annet resultat. Dette utfordrer i økende grad vår evne til å respondere hurtig på forslag og tiltak som vurderes i EU. Norske innspill og synspunkt må kanaliseres inn i prosessen enda tidligere. Når mange interesser utfordres, kreves det bred involvering av norsk aktører for å gi legitimitet til vår politikk. Bedre samordning mellom departementene er en forutsetning, men også god kontakt med ”stakeholders” og kortere høringsfrister er nødvendig.

Tidligere analyser har vist svikt på flere punkter i den norske evnen til å utnytte påvirkningsmulighetene i EØS-avtalen. Så lenge EØS er vår tilknytningsform, er det åpenbart behov for sterkere innsats. Arbeider UD/departementene tett nok med de ulike “stakeholders” i organisasjonene og næringslivet?

Relevant her: Vår tidligere omtale av hva Lisboa-traktaten får å si for Norge.

(Nyheten om UDs frigivelse av rapporten først sett hos Nei til EUs utrettelige tvitrere.).

Den norske EU-debatten er til tider litt skremmende. Tirsdag kveld møttes lederne for Høyre og Senterpartiet, de to fløypartiene i medlemskapsspørsmålet. Høyre-folk er nesten like massivt for som Sp-ere er mot. Vi som ikke kunne være til stede under debatten mellom Solberg og Navarsete, kunne godt tenkt oss å se den selv på video etterpå. Dette viser seg vanskelig. Nei til EU tvitret i dag en lenke til et Se opptak av Navarsetes innledning, publisert av Senterpartiet. Når Liv Signe er ferdig, er åpenbart EU-debatten over for Sp. Ingen grunn til å høre på motpartens argumenter. Nåvel, jeg lette likevel etter mer video fra debatten, og fant bare en ikke-fungerende video på Høyres nettsider med Solbergs kommentar.

Hver side foretrekker altså å høre sin egen stemme, og bare den, i EU-saken. Dette er et symptom på noe mer, for man finner det samme i den beskjedne EU-bloggosfæren. Lenker mellom nei- og ja-blogger er nærmest ikke-eksisterende (bruk vår oversikt og sjekk selv). EU- og Europa-interesserte blogger der nei eller ja ikke er hovedtema for de fleste innlegg, er mangelvare.

Høyre er Høyre og Senterpartiet er Senterpartiet, og aldri skal de to møtes i EU-saken. Men det må gå an å etablere en felles offentlighet for EU- og Europa-spørsmål. Vi gir oss ikke så lett. I mellomtiden, for den matematiske balansens skyld, en video fra hvert ekkokammer.

Europabevegelsen må være verdens største optimister. Som om ikke oppoverbakken mot drømmen om norsk EU-medlemskap er bratt nok, inviterte de i går til “Åpent møte om EØS” på Litteraturhuset i direkte konkurranse med VM-kvalifisering på Ullevål og Øya-festivalen. Likevel dukket det opp nesten 100 interesserte, ifølge min opptelling. Imponerende! Jeg hadde ikke anledning til å følge hele møtet (Drillo kalte), så her er bare noen oppsnappede godbiter fra paneldebatten. Hvis du var på møtet, suppler gjerne!

• “Hvordan blir vi best mulig lobbynasjon?”: Spurte Frps Morten Høglund. Han framsto som enda større EØS-tilhenger enn Aps Sverre Myrli. Høglund vil at Norge skal jobbe mye hardere for å få til justeringer og forbedringer i EØS-avtalen. Han hevdet at interessen for dette er omtrent fraværende i UD. Målet om å bli en bedre lobbynasjon innebærer også at vi må vite hvordan vi jobber mot Europaparlamentet, som er mye mer aktivt enn det var da EØS ble skapt på 90-tallet.
• EØS-utredning m/alternativer?: Senterpartiet og Venstre er mest opptatt av at en kommende EØS-utredning også skal ta for seg de to mulige alternativene til EØS — fullt medlemskap og en handelsavtale. Flere av de øvrige politikerne mente at beslutning om tilknytningsform eller avtale uansett er et politisk spørsmål og ikke noe man kan utrede seg fram til.
• Fredspris til EU?: Frps Høglund håper Thorbjørn Jaglands inntreden i Nobelkomiteen vil føre til at EU får fredsprisen.
• 50.000 medlemmer?: Med forbehold om at jeg kan ha hørt feil: Europabevegelsens ferske leder Paal Frisvold sa at målet er å vokse fra 5000 til 50.000 medlemmer. Som sagt, optimisme…

Bonuslenke: Debattleder Kjetil Wiedswang fortalte om sin trolig mest leste artikkel noensinne, skrevet for BBC og kalt Happy to be outside the EU club.

Nei til EU offentliggjorde sin undersøkelse blant kandidater til stortingsvalget i dag. Organisasjonen har spurt 370 kandidater med sjanse til å komme inn på Stortinget, og fått svar fra hele 350. Med valgforsker-hjelp har de også satt sammen et storting basert på målingene per 1. juli (materialet kan lastes ned fra Nei til EU eller som pdf her). De resultatene jeg fant mest interessante:

• Den varslede EØS-gjennomgangen får støtte. Av de 169 i det tenkte nye Stortinget sier 74 ja, 32 nei, 22 vet ikke, mens 41 ikke har svart på dette spørsmålet (Nei til EUs formulering er: “Støtter du forslaget om at konsekvensene av EØS-avtalen og alternativer til den bør evalueres og utredes på et forskningsbasert grunnlag, slik at regjeringa etter valget får utarbeidet en offentlig utredning (NOU) om EØS?”). De mest negative til en utredning er faktisk kandidatene fra Venstre og KrF. Ap-kandidatene er de mest hemmelighetsfulle, her er det veldig mange som ikke har svart og størst andel vet ikke blant dem som har svart. Mer om Ap nedenfor.
• Stor usikkerhet om datalagringsdirektivet: 51 vil legge ned EØS-veto, 21 vil innføre det, 50 vet ikke og 47 har ikke svart. Hele 54 av Aps 59 kandidater sier vet ikke eller har ikke svart! Høyre er partiet som er mest for datalagringsdirektivet.
• Arbeiderpartipisken har fortsatt snert: Ap-kandidatene er på tå hev i kontroversielle spørsmål. Datalagringsdirektivet tør altså nesten ingen si noe om før Youngstorget har talt. Det samme gjelder postdirektivet og helsedirektivet (fri pasientflyt). Det kan se ut til at det blir flertall av EU-positive kandidater fra Ap. 27 mener Norge bør bli medlem, 15 er mot, 6 vet ikke og 11 har ikke svart.
• EU-skeptisk Frp: Bare åtte av 49 Frp-kandidater vil ha Norge inn i EU. 20 sier nei, 15 vet ikke og 6 har ikke svart. Bare tre av 49 Frp-ere vil sende søknad om norsk medlemskap i neste periode.

Midt i fellesferien publiserte Utenriksdepartementet et viktig dokument som ikke har fått noen offentlig oppmerksomhet hittil. “EU og Lisboa-traktaten: Virkninger for Norge” er en oversiktlig gjennomgang av hvilke endringer traktaten medfører og hva de vil få å si for Norge. Alle departementene, UD og EU-delegasjonen i Brussel har vært involvert i arbeidet.

Blant endringene som beskrives er økt makt for Europaparlamentet. Slik vurderer UD virkningene for Norge:

Det at EP får større myndighet innebærer at arbeidet overfor EP må vies enda større oppmerksomhet fra norsk side. Representanter for EP er villige til å møte representanter for bl.a. ikke-medlemsland, som ønsker å fremlegge sitt syn i en sak. EP er generelt en åpen institusjon, som et meget stort antall forskjellige lobbyorganisasjoner søker å påvirke.(…) For best mulig å påvirke i forhold til EP er det viktig med god planlegging, klar definering av norsk holdning og god argumentasjon. Valg av tid og sted kan være avgjørende. Det er normalt tett synkronisering mellom regelverkbehandlingen i EP og Rådet i tidlige faser (1. behandling). Det er derfor viktig å arbeide parallelt overfor EP og Rådet. Størst mulighet for påvirkning i både EP (og Rådet) er ifm. 1. behandling, spesielt i tiden mellom en saksordfører utpekes i saken til denne kommer til avstemning i fagkomitéen. Det er langt vanskeligere å påvirke senere i prosessen (spesielt i 2. behandling og senere). I forholdet til EP bør det understrekes at ikke bare regjeringen, men også Stortinget og de politiske partiene kan spille en sentral rolle.

Som kjent er det ennå ikke sikkert at Lisboa-traktaten blir innført. Hvis irene sier ja i den nye folkeavstemningen 2. oktober, slik målingene til nå har indikert, ligger imidlertid alt til rette. Også i Tyskland må det gås en ny runde etter at forfatningsdomstolen grep inn i juni, men det vil være svært overraskende hvis Forbundsdagen ikke får på plass den nødvendige nye loven om Lisboa før valget i Tyskland i september.

En nasjonal tilnærming preger norske akademikeres bidrag til den offentlige debatten om EU- og Europa-spørsmål, skriver Cathrine Holst i en artikkel på nettstedet Europaveien.no. De norske intellektuelle er “metodologiske nasjonalister”: En nasjonal horisont er den underliggende, ikke uttalte forutsetningen for svært mange. Men den nasjonale tilnærmingen slås også åpent fast:

Nasjonalstaten betraktes gjennomgående og eksplisitt, av mange, som den mest levedyktige bærer av politisk demokrati. Bekymringen for det nasjonale demokratiets fremtid artikuleres klart og hyppig. Og et flertall av våre akademiske intellektuelle anser EU som et ”problem” i denne sammenheng.

Artikkelen oppsummerer noen resultater fra en studie Holst har gjort sammen med John Erik Fossum. En av de andre konklusjonene er at norske intellektuelle betrakter EU som et instrument. Spørsmålet om “hva Europa/EU kan gjøre for oss” står sentralt. Videre er ideen om EU som et verktøy for “nyliberalisme” og “fri markedskapitalisme” også sterkt framherskende blant norske akademikere.

Dette er hovedtrekkene, men Holst og Fossum finner også flere perspektiver representert. De trekker blant annet fram en interessant strømning blant venstreorienterte intellektuelle: Her ses Europa som verdifellesskap, og først og fremst på det kulturelle planet:

Her står ideen om Europa for ”kultur”, for høykultur, dannelse og Bildung, for fremragende prestasjoner innen kunst, filosofi og vitenskap. Denne ideen er nært knyttet til oppfatningen av at det ”virkelige” Europa er noe annet og mer enn (det nyliberale) EU. De venstreintellektuelles idé om Europa som en høyrestående kultur, manifesterer seg imidlertid ikke nødvendigvis i en klart artikulert politisk visjon for Europa. Snarere går dette som oftest hånd i hånd: en idealisering av det intellektuelle/høykulturelle Europa på den ene siden, og av nasjonalstaten – og ikke Europa – som politisk enhet, på den andre.