Europabloggen.no

Foto: Brusselkontoret

Etter et dramatisk landsmøte, ble Paal Frisvold valgt til ny leder for Europabevegelsen på søndag. Vi skrev om turbulensen da landsmøtet kastet valgstyrets kandidat Arve Thorvik, og gikk enstemmig inn for Frisvold.

Europabloggen har utfordret Frisvold, som er styreleder i Bellona Europa og konsulentselskapet Brusselkontoret, og spurt om hva som er de tre viktigste prioriteringene når han nå tar over som ny leder. Her er hans 3 på topp-liste:

1. Veien til en medlemsdebatt må gå via et grundig oppgjør med EØS-avtalen. Den har dysset hele det norske samfunnet i europasøvne. EB må derfor gjøre et grundig arbeide så snart som mulig for å komme på banen som en premissleverandør for vurderingen av denne tragiske avtalen. Men det er organisasjonsbygging som blir hovedfokuset fremover. Vi må formidle kunnskap om forskjellen på EØS og EU-medlemskap, og inspirere folk til å ta opp kampen ved å synliggjøre fordelene ved medlemskap. Vi skal bli mer modige — vi skal ture og ture.

2. Jeg vil også foreslå at Europabevegelsen igangsetter arbeidet med en strategi om hvordan vi skal vinne neste EU-avstemning — som skal være godt forankret i lokallagene i hele vårt langstrakte land. For det er der slagene vil stå.

3. Sist men ikke minst, er det mitt ønske å lage en rapport om ‘Vårt EU’ — eller ‘Et norsk EU’. Dvs — hvordan vil vi at EU skal se ut? Da må være flinke til å illustrere i klartekst hva vi liker og ikke liker ved EU — vi må ikke være redd for å kritisere de mange områdene av EUs politikk vi ikke er enige i. På den måten ønsker jeg å bidra til at EB blir kjent for å ha et mere nyansert blikk på EU og ikke stå frem som ‘EU-alt-etende’.

Lovende takter fra Frisvold — modig, ikke EU-alt-etende og et oppgjør med EØS-avtalen. Forhåpentligvis kan Frisvold få liv i en ganske usynlig norsk organisasjon.

OPPDATERING: Se Nei til EU-leder Heming Olaussens svar til Frisvold.

Europabevegelsen har denne helgen landsmøte og feirer samtidig sitt 60-årsjubileum (eldre enn EU, utrolig nok). Det ser ut til at Arve Thorvik blir ny leder. VG fortalte i forkant om amper stemning rundt lederskiftet. Lederne i Europeisk Ungdom og fylkeslagene i Oslo og Akershus likte ikke noe særlig at valgkomiteen ikke kom opp med noen innstilling før like før landsmøtet.

Så Europabevegelsen diskuterer tydeligvis internt, men klarer ikke skape mye interesse utad. Jeg har vært innom alle de norske EU-bloggene vi har samlet her (høyre spalte) og supplert med søk i diverse søkemotorer og bloggportaler (bl.a. Twingly og Bloggurat). Ikke et eneste aktuelt innlegg om Europabevegelsens landsmøte er å oppdrive, selv ikke fra ja-menneskenes egne bloggere (gi lyd hvis jeg har oversett noen). Er det for mye å håpe på et lite Twitter-pip fra Erlend Sand eller bevegelsen selv?

OPPDATERING: Det var heldigvis ikke for mye å håpe på. Både Ingvild Stub og de ovenfor nevnte mikroblogger fra møtet.

Si for all del fra hvis dere vet om flere EU- og Europa-interesserte bloggere som fortjener en plass på listen vår.

Foto: Kiki99, Flickr, CC

Jeg vil anbefale en veldig god artikkel i Morgenbladet skrevet av Kjell Madsen, Hva skal vi si til utlendingene? – om hvordan vi kan forklare Norges motvilje til EU-medlemskap. Det er faktisk et spørsmål jeg får nesten ukentlig, så jeg har min egen forklaringsrekke. Madsen skriver elegant om mange av argumentene jeg selv bruker. Her er noen fine formuleringer:

Behovet for en god forklaring på ikke-medlemskapet er blitt en av tilværelsens konstanter, noe man har lært å leve med, i likhet med sporadisk forkjølelse og hodepine. Utfordringen er ikke håpløs, for, som antydet flere ganger ovenfor: Vi er lite annerledes. Nå som før er vi som folk flest.

På et debattmøte i Bergen for noen år siden – lenge før dagens økonomiske krise – opplyste studenter ved Handelshøyskolen at de hadde regnet på det, og resultatet er entydig, fortalte de. Vi tjener på å stå utenfor. Antakelig er utenforskapet økonomisk fordelaktig i dag også, om enn alle slike regnestykker er problematiske. Også det kan vi si til utlendingen, for dette er en ærlig sak, og vekt på antatt økonomisk fordel er ikke et særnorsk fenomen.

Men forestillinger om at Norge i kraft av ikke-medlemskap kan spille en større rolle i verden, bør etter mitt skjønn forties. Unødvendig å blottlegge alt.

Kan det tenkes at nordmenn i noe større grad enn andre har fornemmet det overflødige ved EUs supernasjonalisme?

Kort sagt, mye alminnelig fornuft kan gjøres gjeldende overfor den spørrende utlendingen. Og så, etter å ha belyst saken fra flere sider, så sindig og nøkternt som mulig, slår det oss, i et flerrende mørkt klarsyn, hvor ufattelig trist det er at landet vårt har stilt seg utenfor EU.

Siden ingen av de norske politiske partiene ønsker å snakke om EU i valgkampen (uten Lars Sponheims Tyrkia-argument), kan det likevel være på sin plass å se nøyere på hva de faktisk har vedtatt om Norges forhold til EU på landsmøtene i vår:

Arbeiderpartiet (Apedia):

• Arbeiderpartiet er for EØS-avtalen. Den har vært positiv og viktig for Norge. Gjennom EØS-avtalen og Schengenavtalen er vi sterkt integrert i EU-samarbeidet.
• Arbeiderpartiet har ikke endret syn på at et EU-medlemskap ville gitt Norge en politisk innflytelse på det europeiske samarbeidet og større mulighet til å ivareta norske interesser enn det EØS-avtalen gir mulighet for.
• Samtidig skal Arbeiderpartiet være et parti med rom for ulike syn i EU- debatten. En del av partiet mener det er best å stå utenfor EU, og begrunner dette i hensyn til full sysselsetting, muligheten til å føre en sosialdemokratisk politikk i Norge og behovet for internasjonal handlefrihet.
• Arbeiderpartiet mener Norge må ha handlefrihet når det gjelder en eventuell medlemskapssøknad i neste stortingsperiode. En forutsetning for en slik ny søknad må være en stabil tilslutning i folket.

Fremskrittspartiet (Prinsipprogram 2009-2013)

• Fremskrittspartiet vil respektere folkets syn i en eventuell folkeavstemming om norsk EU-medlemskap.

Høyre (Stortingsprogram 2009-2013):

• Tilgang til EUs indre marked er en forutsetning for å sikre velferden i det norske samfunnet. I dag har vi  tilgang gjennom EØS-avtalen, men den gir oss ikke medbestemmelse over alle de lover og regler som vedtas i EU. Det norske samfunnet formes av beslutninger tatt i et politisk system der norske velgere ikke er representert. Utenforskapet svekker dermed norske velgeres grunnleggende demokratiske rettigheter. Høyre vil gi norske velgere selvråderetten tilbake, og erstatte EØS-avtalen med full deltakelse i EU.

Kristelig folkeparti (Partiprogram 2009-2013):

• Norge ikke skal søke om medlemskap i EU, men beholde dagens tilknytningsformer.
• Respektere flertallet i en eventuell ny folkeavstemning om norsk EU-medlemskap.
• Ha en aktiv Europapolitikk i tillegg til EØS-samarbeidet for å utvikle og styrke samarbeidet med EU. Norge har næringspolitiske interesser som krever gode relasjoner med EU.

Venstre (Stortingsprogram 2009-2013)

• Det ligger ikke til rette for å starte en ny EU-debatt i Norge de nærmeste årene. Derfor vil Venstre at Norge skal videreutvikle samarbeidet med EU basert på EØS-avtalen.
• Hvis spørsmålet om EU-medlemskap blir aktualisert, er det et ufravikelig prinsipp for Venstre at det bare kan avgjøres av Stortinget etter en ny folkeavstemning. Både spørsmålet om eventuelle forhandlinger med EU om medlemskap, og en eventuell ferdig forhandlet avtale, må legges fram for det norske folk i to separate folkeavstemninger. Utfallet av disse vil være bindende for Venstres stortingsrepresentanter.

Senterpartiet (Partiprogram 2009-2013):

• EUs Lisboa-traktat (grunnlov) er ikke forenlig med Senterpartiets politiske, ideologiske og verdimessige
  grunnholdninger. Senterpartiet vil fortsatt arbeide aktivt imot en søknad om norsk EU- medlemskap.
• Styreformen i EU avviker fra hvordan vestlige demokratier hittil har vært styrt, fordi EU ikke skiller mellom utøvende og lovgivende makt, og lovgivende makt har ikke forslagsrett. Til forskjell fra alle andre grunnlover, grunnlovs- eller traktatfester EU en bestemt ideologi. I EU er nyliberalismen nedfelt som lov.
• Senterpartiet mener Norge må legge en restriktiv holdning til grunn og ikke godta avståelse av suverenitet over essensielle og samfunnsbærende oppgaver gjennom EØS- avtalen.

Sosialistisk Venstreparti (Arbeidsprogram 2009-2013)

• SV ønsker et tett samarbeid mellom Norge og de andre landene i Europa. SV stiller seg imidlertid kritisk til den konsentrasjonen av makt og svekkingen av folkestyret i medlemslandene som den nåværende utviklingen i EU  innebærer. SV ønsker norsk deltakelse i et mellomstatlig samarbeid, ikke en overnasjonal union som fører makten over viktige deler av samfunnsutviklingen ut av folkevalgte organer. SV sier derfor nei til norsk medlemskap i EU.
• EØS-avtalen undergraver folkestyret ved å gjøre Norge til passiv mottaker av lovverk fra EU. Avtalen medfører en unødvendig detaljregulering av en rekke samfunnsområder i Norge, og undergraver viktige virkemidler i nærings–, arbeidslivs– og distriktspolitikk. Ulempene ved avtalen er betydelig større enn fordelene. SV arbeider derfor for at Norge innleder forhandlinger med EU om en mindre omfattende handels– og samarbeidsavtale, og at EØS-avtalen sies opp i forbindelse med dette.

Det er sjelden vare med et så grundig oppgjør med egen politikk som den EU-kommisjonen varter opp med i utredningen (en såkalt grønnbok) om reform av den felles fiskeripolitikken. Situasjonen for fiskerisektoren i EU i dag preges av overfiske, overkapasitet, massiv offentlig støtte, svak økonomi og stadig mindre fangst, slår utredningen fast. Her nytter det ikke å flikke på dagens politikk:

en gennemgribende og grundlæggende reform af den fælles fiskeripolitik og en genmobilisering af fiskerierhvervet kan skabe den dramatiske ændring, der skal til for at vende den nuværende situation. En sådan reform skal ikke bestå af trinvise lappeløsninger, men markere et ægte kursskifte, hvor man finder ud af, hvad de egentlige grunde er til, at Europas fiskeri i de seneste årtier har været fanget i en ond cirkel.

Grønnboken er startskuddet for prosessen som skal lede fram til denne grunnleggende reformen. Kommisjonen inviterer alle interesserte til å sende inn sine ideer og synspunkter på hvilke reformtiltak som trengs — innen utgangen av 2009. Høringsuttalelsene publiseres på fiskerireformens nettsider, der de første allerede er kommet inn. Grønnboken, som med 28 sider er velsignet kort til offentlig utredning å være, inneholder en hel del konkrete spørsmål. Som for eksempel hvilke tiltak som er de beste for å løse det store problemet med overkapasitet (last ned utredningen som pdf på dansk).

Norge og Island har utvilsomt lyktes svært mye bedre enn EU på fiskeriområdet. Det er da også åpent for høringsuttalelser fra ikke-medlemmer. Hvordan kan Norge og norske aktører best delta i og påvirke denne prosessen? Jeg har tenkt å sende dette spørsmålet videre til norske organisasjoner og andre som kan være interessert, og publisere svarene her etter hvert.

OPPDATERING: Spørsmål er sendt Norges Fiskarlag, Fiskeri- og havbruksnæringens landsforening, Norske Sjømatbedrifters Landsforening, Norges Kystfiskarlag, Aker Seafoods, Havforskningsinstituttet, Norges Råfisklag.

OPPDATERING II: Fiskeriministrene i EU møttes mandag og diskuterte konkrete tiltak. Danmark fikk støtte for flere av sine ideer for å få gjort noe med det store problemet med at “uønsket” fisk blir kastet på havet. EU-fiskerne kaster ut igjen hele 50 prosent av det de fanger. Blant danskenes forslag er å montere overvåkningskameraer på fiskebåtene.

OPPDATERING III: Nordisk Ministerråd skal samle inn nordiske erfaringer for EU. Det planlegges også en EU-Norden-konferanse om fiskeri i høst.

Se også: Et tankeeksperiment om Norge, EU og fiskeripolitikken.

EU-prat med Støre og Fischer (foto: UD)

Jeg hadde tenkt å gå på UDs Europa-konferanse i går. Joschka Fischer og Jonas Gahr Støre er en bra line-up. Dessverre strakk ikke tiden til, men bloggeren Kristian var der og reflekterer over det norske EU-ordskiftet med utgangspunkt i debatten på konferansen:

Én ting er at det norske selvbildet gjør det vanskeligere for oss å forhandle fram en lavere EØS-kontigent. En annen ting er at jasiden ikke makter å bruke det norske selvbildet som sitt beste argument.

Det er spennende at dette kommer akkurat samtidig med at vi forsøker å dra i gang en bloggdugnad om nei- og ja-argumenter her på bloggen.

EU-konferansen kan man for øvrig bivåne via regjeringens (fortsatt mildt sagt lite tilfredsstillende — nedlasting, folkens!) nett-tv-overføring.

ABC Nyheter ser for øvrig ut til å være temmelig alene blant mediene om å dekke konferansen.

Korrekt europakart? Ill: ArtWerk, CC-lisens: by-nc-nd

Litt mørk Europa-humor er ikke å forakte! Tross alt er landbruksstøtten den store posten på EUs budsjett. Klikk på bildet for å se og legge inn dine egne kommentarer. (Funnet på Poland in the EU. Kartet er ikke helt nytt, men det var for fristende å bringe det videre!).

OPPDATERING: Dagens sak i The Times om Russlands nasjonale sikkerhetsstrategi i perioden fram til 2020 gir et aktuelt gufs til moro-kartets betegnelse på vår store nabo. Russerne vil ikke utelukke å bruke militærmakt for å sikre tilgang til olje- og gassressurser i Arktis, går det fram av dokumentet:

In a competition for resources it cannot be ruled out that military force could be used to resolve emerging problems that would destroy the balance of forces near the borders of Russia and her allies.

Som kjent har Russland, USA, Canada, Danmark og Norge meldt inn krav på ressursene i Arktis.

EUs tjenestedirektiv ble endelig vedtatt i desember 2006, men den mest omfattende debatten om det i Norge kom i 2008. Hvor var kritikerne da direktivet var under utforming og ble debattert i EU-parlamentet og blant medlemslandene? Hvorfor fikk de ikke saken opp på dagsordenen i Norge da, mens utfallet fortsatt kunne påvirkes?

Tjenestedirektivet er en spesielt stor sak, men i andre saker som også er av stor betydning er mønsteret det samme. Nye EU-initiativer og -lovgivning kommer tilsynelatende overraskende, det virker som prosessen har vært kort og nærmest unntatt offentlighet, mediedekningen blir forvirrende, og berørte grupper føler avmakt.

Denne tilstanden er ikke bra for demokratiet. Den er kanskje spesielt ille for Norge, gitt de begrensede påvirkningsmulighetene i EØS-avtalen. Men mønsteret kan observeres i EU-landene også. I en artikkel i tidsskriftet Axess beskriver journalisten Annika Ström Melin hvordan beslutningsprosessene i den svenske statsforvaltningen blir stadig mer EU-tilpasset, mens politikerne og journalistene er låst i en nasjonal forståelse av politikk og offentlighet.
(more…)

Foto: NorskeVenstre, Flickr, CC

Skulle Venstres landsmøte virkelig bli anledningen da Lars Sponheim kom ut av tvilerskapet i forhold til EU-spørsmålet? Mye tydet på det før helgen, men etter å ha hørt på Sponheim på videooverføring i går, fremstår han like ullen i EU-spørsmålet som før. En stor skuffelse, men aller mest på grunn av hvor dårlig han argumenterte for seg.

Så langt i valgkampen har bare Venstre signalisert at partiet muligens vil skifte standpunkt om EU-spørsmålet, alle de andre er som før:

JA: AP, Høyre (Arbeiderpartiets Brusselsblogg skriver om APs EU-standpunkt)

NEI: Krf, SP, SV

IKKE STANDPUNKT: Frp

EU-debatten er så å si totalt fraværende i norsk politikk i dag (med unntak av når det dukker opp noen kontroversielle direktiv som tjenestedirektivet og datalagringsdirektivet). En endring i Venstres standpunkt kunne skapt en nødvendig stimuli for Europa-debatt i Norge. Tyrkia-Lars (som noen på Twitter kalte ham), vil fortsette å tvile.

Det var direkte skuffende å høre argumentene Sponheim brukte både for og mot EU (jeg kommer snart med argumentene han heller burde brukt). Her er Sponheims:

JA: (Sponheim stiller flere betingelser før han kan stemme ja)

– Tyrkia må bli medlem (kan danne bro til den islamske verden)

– EU må løse de krisene de sliter med i dag.

– Det gode ved EU er at man tar opp nye land og gjør dem demokratiske.

– EU-tilhenger i hjerte (vel å merke dersom EU oppfører seg slik Sponheim håper og tror).

NEI:

– Alle krisene EU sliter med

– Har ennå ikke startet “det store prosjeket” (Tyrkia).

Lars Sponheim unnlot å nevne disse argumentene for og mot, som jeg mener er helt sentrale:

JA:

– Norge har et udemokratisk forhold til EU i dag gjennom EØS-avtalen. Det kan vi ikke akseptere. Store deler av vår lovgivning (vanskelig å tallfeste, men det kan være snakk om 70-80 prosent ifølge ARENA-forskere jeg har snakket med. Jeg har skrevet om vårt udemokratiske forhold til EU i Mandag Morgen). Fordi EØS-avtalen krever at vi implementerer alle relevante direktiver og lover, blir Norge redusert til en lobbynasjon uten beslutningsmyndighet i viktige politiske saker. EØS-avtalen er en god handelsavtale som gir oss adgang til EUs indre marked, men en elendig politisk og demokratisk avtale. EØS-avtalen gir oss ikke stemmerett i EUs institusjoner.

– Det er naivt å tro at innflytelse via nasjonale eksperter (ca. 60), norske statsråder på Brussel-besøk, norsk diplomati (også kalt “lunsj-diplomati” i Brussel, fordi man ikke får være med på møtene der beslutningene treffes) og godt vennskap med nordiske naboer skal erstatte stemmerett i EU-systemet.

– EU har utformet verdens mest ambisiøse klimapolitikk, og bevilger store summer til innovasjon og forskning for å nå de ambisiøse målene. For å bekjempe klimaproblemene må man samarbeide. Norge har kommet langt i klimaarbeidet, men til og med miljøvernminister Erik Solheim skryter av EUs miljøpolitikk.

– EØS-avtalen er 15 år gammel, og ennå har vi aldri tatt i bruk vetomuligheten avtalen åpner for. Ergo har vi aldri lagt ned veto mot et kontroversielt direktiv eller lovtekst fra EU, vi vet ennå ikke hva som vil skje dersom vi gjør det. Med andre ord blir det udemokratiske aspektet ved Norges forhold til EU enda mer prekært fordi vi ikke benytter protestmuligheten som ligger i avtalen.

– EU har en dårlig fiskeripolitikk. Som en av Europas største fiskerinasjoner, kunne Norge som EU-medlem tatt initativ til en mer ansvarlig og langsiktig fiskeripolitikk.

– Ved ikke å være med i EUs institusjoner, går Norge glipp av mye kunnskap og erfaring som eksempelvis vår nordiske naboer nyter godt av. Generelt er EU-kunnskapen ikke særlig høy blant politikerne, heller ikke i befolkningen for øvrig. Til tross for en “aktiv Europapolitikk”, blir EU noe som i liten grad angår nordmenn. Vi stiller oss utenfor det europeiske fellesskapet.

NEI:

– Norge bør vente med et eventuelt EU-medlemskap til EU har fått Lisboa-avtalen (den nye “grunnloven”) på plass. Lisboa-avtalen hadde gjort at EU fungerte bedre, hadde gjort det enklere å tatt beslutninger (kvalifisert flertall), hadde gitt det demokratisk valgte Europaparlamentet større makt, fjernet det roterende presidentskapet, og gitt EU én utenriksminister, og gjort FNs “Charter of Human Rights” juridisk bindende.  Irland stemte den ned, og skal ha omstemning i oktober i år.

– Manglende innsyn og gjennomsiktlighet i EU-systemet er problematisk. Fordi både beslutningsprosessene og saksfeltene i EU er så kompliserte, kan gjøre det enklere for spesialinteresser å dominere. Lav valgdeltakelse, lite innsyn i politiske prosesser (særlig i Rådet), dårlig oppslutning om EUs lobbyregister, manglende evne til å forklare EUs politikk (noe den svenske kommmissæren Margot Wallström har prøvd å gjøre noe med) og fokus på industri/kontroll i motsetning til individuelle rettigheter (eks. datalagringsdirektivet).

En kommentar til Lars Sponheims Tyrkia-argument: Det vil gå mange, mange år før Tyrkia (71 millioner mennesker) blir EU-medlem. Grunnen til det er at Tyrkia ennå ikke er “klar”. Det er ennå mange reformer som skal gjennomføres (demokrati, respekt for menneskerettigheter, løsning på konflikten om Kypros, økonomisk reform). Det er mulig Bulgaria og Romania fikk medlemskap noen år for tidlig. Det siste året har historiene om korrupsjon i nettopp disse to landene vært mange.

Jeg oppfordrer dere, (særlig Venstres bloggere) til å komme med innspill til denne listen!

Hva sier dere, Borgar Mikkelsen, Anne Solvik, Rita Iren Sletner, Frode Fjeldstad?

Dere kan følge Twitteroppdateringer fra Venstres landsmøte her.