Europabloggen.no

Fremskrittspartiet tar som parti ikke stilling til norsk EU-medlemskap, og partiet har tradisjonelt hatt både ja- og nei-folk blant tillitsvalgte og velgere. Alle partier, ikke minst et så stort som Frp er blitt, har likevel behov for å bygge EU-kompetanse og holde seg oppdatert på unionens utvikling. Frp utmerker seg imidlertid ikke i kartleggingen vi har gjort for Mandag Morgen (pdf) av de politiske partienes arbeid på dette feltet. Vi klarte ikke å finne noen eksterne publikasjoner fra Frp-folk om EU de siste 15 årene. Partilederne i perioden, Carl I. Hagen og Siv Jensen, har heller ikke gått ut med EU-relaterte utspill på kronikksidene i Aftenposten, Dagbladet eller Bergens Tidende.

Internasjonal sekretær for Frps stortingsgruppe Kristian Norheim er enig i at partiene har en forpliktelse til å holde seg oppdatert selv om det er laber interesse for medlemskapsdebatt.
(more…)

— Ut fra at den offentlige debatten om EU-spørsmål er en smule fraværende i Norge, så er nok vi som alle andre avhengig av å ha ressurspersoner som er villig til selv å bruke tid på å søke opp informasjon. Hadde det vært en full offentlig debatt om alt som var relevant hele tiden, hadde det vært veldig mye enklere, sier leder i internasjonalt utvalg i Venstre Helge Solum Larsen.

Venstre er første parti ut i en ny serie om hvordan de politiske partiene bygger kunnskap og kompetanse om EU og holder seg oppdatert på EUs utvikling. Serien er en oppfølging av en artikkel (pdf) kollega Bente og jeg har skrevet til denne ukens Mandag Morgen. Blogginnleggene om de enkelte partiene blir publisert parallelt i dagene som kommer i Europabloggen.no og i Mandag Morgens blogg Etterretninger.
(more…)

Dessverre har EU hatt en lei tendens til å presentere spennende nettprosjekter som krasjer like etter lansering.

Det skjedde med multimediabiblioteket Europeana (som nå fungerer) i november i fjor, nå har det samme skjedd med EUs nye mangespråklige medieplattform Presseurop.eu, som ble lansert i går. Dersom man prøver å gå inn på siden i dag, får man den kryptiske beskjeden “Guru Meditation”. Ifølge Wikipedia er dette en feilmelding som ble brukt på Amiga Commodore. Selvfølgelig har dette skapt vittigheter, som denne på Twitter, om at Kommisjonen hadde bare råd til Amiga Commodore da siden ble laget, noe som er grunnen til at nettsiden krasjet:-)

Spøk til side, Presseurop kan bli en nyttig side for folk som er interessert i europeiske nyheter. Mangelen på en felles offentlig sfære for Europa blir stadig vekk nevnt som en av årsakene til EUs kommunikasjonsproblemer. EU forsøker å bøte på dette med å investere 3 millioner euro (nesten 27 millioner norske kroner) i året. 10 journalister skal jobbe med prosjektet. Slik jeg forstår det, skal portalen skal overvåke 250 europeiske publikasjoner (om norske er inkludert, vet jeg ikke), og plukke ut de mest interessante og presentere dem på 10 forskjellige språk.

Vi venter i spenning på at nettsiden skal komme seg ut av Guru Meditation-modus!

Oppdatering: Minutter etter at denne bloggposten ble publisert, klarte presseurop.eu å kravle seg opp og stå. Det må være det endelige beviset på Europabloggens gjennomslagskraft:-)

Sugar. Photo: Uwe Hermann, Flickr, CC

Tre italienske sukkerselskap, en italiensk bank, en irsk matkjede — disse ligger på toppen av listen over EUs subsidiemillionærer. Til sammen mottar disse fem selskapene 519 millioner euro (4,5 milliarder norske kroner) av EUs totale subsidiebudsjett på 55 milliarder euro (se hele listen for selskaper lenger nede).

De fem landene som har flest subsidie-millionærer er Italia, Spania, Frankrike, Portugal og Belgia. Bare i Italia mottar hele 189 selskaper eller personer mer enn 1 million euro i subsidier fra EU, man kan altså snakke om en “klynge av subsidie-millionærer”. Spania har 174 sub-millionærer, Frankrike 149, Portugal 40, Belgia 23. Totalt finnes det 710 sub-millionærer i EU.

Kilden til disse tallene kommer fra FarmSubsidy, en ikke-for-profitt organisasjon som siden 2005 har jobbet for åpenhet rundt EUs jordbruksstøtte. Gjennom bruk av Freedom of Information acts (i norsk sammenheng offentlighetsloven) har FarmSubsidy med loven i hånd fått land etter land til å offentliggjøre informasjon om hvem som mottar nesten halvparten av EUs budsjett (CAP eller landbrukssubsidier utgjør ca. 40 prosent av EUs budsjett). Danmark var først ute i 2004 (etter 3 forespørsler fra en dansk journalist siden 2000). Guardian har en god artikkel om hvordan FarmSubsidy oppstod.

30. april var tidsfristen for EUs medlemsland å offentliggjøre dataene, og i går presenterte FarmSubsidy funnene på en pressekonferanse. Blant annet var det første gang Frankrike la frem sine tall. Men ennå gjenstår mye. Noe land, som Danmark, Belgia, Tsjekkia, Finland, Estland, Finland, Slovenia og Storbritannia har publisert fullstendige data, mens andre har lagt fram ufullstendige eller mangelfulle opplysninger, som Bulgaria, Kypros, Irland, Latvia, Litauen, Luxembourg, Malta, Nederland og Slovakia. Tyskland er verst. Tyskland har i siste øyeblikk nektet å offentliggjøre informasjon om hvem som mottar EUs landbrukssubsidier av hensyn til personvern. Europakommisjonen har truet med aksjoner mot Tyskland dersom de ikke følger avtalene de signerte allerede i 2006.

– EUs innbyggere har en rett til å se hvor skattepengene deres ender opp, sa Jana Mittemeier, lederen for Transparency Internationals Europaavdeling på pressekonferansen.

– Offentlig data skal være offentlig tilgjengelig, det er helt nødvendig for demokratiet, sa Mittemeier.

FarmSubsidy har etterhvert også fått støtte fra Europakommisjonen for arbeidet de gjør. Kommisjonen mener medlemslandene må ta ansvar og offentliggjøre disse dataene, og henviste spesifikt til Tyskland.

– Dere gjør et viktig arbeid, innsyn og offentliggjøring av disse dataene gjør EU bedre, sa Kommisjonens representant på pressekonferansen, danske Kristian Schmidt, kabinettleder for kommissæren for anti-korrupsjon, Siim Kalas.

-Vi kan ikke gå rundt og si at CAP er god politikk, men at resulatetet av politikken skal være hemmelig, sa Schmidt.

En av grunnene til at flere sukkerselskap ligger på topp i oversikten, er at store subsidier har blitt gitt for at bransjen skal reformere seg.

Topp 10 jordbrukssubsidie-millionærer i EU:

1. Italia Zuccheri Spa (Italia), 140 millioner euro
2. Eridania Sadam Spa (Italia), 125 millioner euro
3. I.C.D. Banche Popolari Italiene (Italia), 96 millioner euro
4. Greencoure Group plc (Ireland), 83 millioner euro
5. S.F.I.R Spa (Italia), 77 millioner euro
6. I.C.D. Banche Popolari Italiene (Italia), 66 millioner euro
7. Doux (Frankrike), 63 millioner euro
8. Danisco Sugar A/S (Danmark), 45 millioner euro
9. Beneo-Orafti (Belgia), 43 millioner euro
10. Saint Louis Sucre SNC (Frankrike), 39 millioner euro

Oppdatert: I 2007 publiserte Nationen en liste over hvem som mottar landbrukssubsidier eller “produksjonsstøtte” i Norge, basert på tall fra Statens landbruksforvaltning, noe som førte til mye debatt. Den gang lå Carl Otto Løvenskiold (2,1 milliarder i formue) på topp, med et produksjonstilskudd på 1,35 millioner kroner. Såvidt Europabloggen kjenner til, gjøres ikke disse tallene offentlige hvert år. Kan noen svare oss hvorfor ikke det?

EUs tjenestedirektiv ble endelig vedtatt i desember 2006, men den mest omfattende debatten om det i Norge kom i 2008. Hvor var kritikerne da direktivet var under utforming og ble debattert i EU-parlamentet og blant medlemslandene? Hvorfor fikk de ikke saken opp på dagsordenen i Norge da, mens utfallet fortsatt kunne påvirkes?

Tjenestedirektivet er en spesielt stor sak, men i andre saker som også er av stor betydning er mønsteret det samme. Nye EU-initiativer og -lovgivning kommer tilsynelatende overraskende, det virker som prosessen har vært kort og nærmest unntatt offentlighet, mediedekningen blir forvirrende, og berørte grupper føler avmakt.

Denne tilstanden er ikke bra for demokratiet. Den er kanskje spesielt ille for Norge, gitt de begrensede påvirkningsmulighetene i EØS-avtalen. Men mønsteret kan observeres i EU-landene også. I en artikkel i tidsskriftet Axess beskriver journalisten Annika Ström Melin hvordan beslutningsprosessene i den svenske statsforvaltningen blir stadig mer EU-tilpasset, mens politikerne og journalistene er låst i en nasjonal forståelse av politikk og offentlighet.
(more…)

Registrering i EUs lobbyregister skal aldri gjøres obligatorisk.

Den nokså overraskende uttalelsen kom fra Siim Kallas, EU-kommissæren for anti-korrupsjon, og initativtaker til registeret. Nettopp mangelen på obligatorisk registrering for selskaper og organisasjoner har vært hovedkritikken mot lobbyregister siden starten i fjor sommer, blant annet fra Alter-EU (Alliance for Lobbying Transparency and Ethics Regulation). Siden starten for nesten et år siden har 1327 “interest representatives” registrert seg (seks av dem er norske, se lenger nede). Hensikten med registeret er å skape mer åpenhet rundt beslutningsprosesser i EU. Kommisjonen antar at omlag 15 000 lobbyister opererer i Brussel.

Kallas utspill var denne gangen rettet mot at så få tenketanker har registert seg i registeret. Min favoritt, European Policy Centre, er den eneste Brussel-baserte tenketanken som har registert seg.

Jeg synes det er bemerkelsesverdig at så få norske selskap og organisasjoner har registrert seg. Hva har de å tape på det? Jeg skrev en artikkel om EUs lobbyregister for Mandag Morgen i november om det samme temaet, den gangen var fire selskaper registert (Bellona, Orkla, Telenor og Norsk Industri). Når jeg har gjort søk i registeret denne gangen, fant jeg disse seks selskapene/foreningene:

1. StatoilHydro
2. NHO
3. Orkla
4. Telenor
5. Kreab
6. Fiskeri- og havbruksnæringens forening

Ifølge EU-delegasjonens hjemmesider finnes det 27 norske selskaper/organisasjoner med base i Brussel. Hvorfor er ikke flere av dem opptatt av at de ønsker åpenhet i måten de arbeider på og hvor mye penger de bruker på å fremme sine synspunkt overfor EU?