Europabloggen.no

Europeiske fagbevegelse undersøker nå muligheten for å gå rettens vei for å utfordre stadige angrep på faglige rettigheter i flere EU-stater. I en rekke EU-land utfordres faglige og sosiale rettigheter gjennom en rekke tiltak i ly av finanskrisen.

Dette dreier seg om forbud mot sentrale avtaler, unntaksklausuler lokalt og mulighet for å forhandle avtaler direkte med de ansatte utenom fagforeningen. I tillegg kommer et svekket oppsigelsesvern.

Disse er delvis introdusert av konservative regjeringer, mens andre er presset på av det som kalles “troikaen”. Den består av Europakommisjonen, KOM, den europeiske sentralbanken, ECB, og det internasjonale pengefondet, IMF. Denne merkelige konstellasjonen finnes ikke i noen organisasjonsoversikt. Den har nærmet oppstått av seg selv for å kunne gi kriselån til land med store problemer. Hittil er det Irland, Portugal og Hellas som har fått merke troikaens politikk på kroppen. Spania har så langt sluppet unna klørne til troikaen, men har stort sett innført de samme tiltak på egen kjøl.

Det troikaen gjør er å innlede forhandlinger om en avtale om felles forståelse, et “Memorandum of understanding” (MoU), som skal signeres av det landet som får lån eller garantier. Hele prosessen er stort sett unntatt både demokratisk kontroll og innsyn, men ender opp som et enten eller. Beslutningen som troikaen fatter, kan kun ankes til Det europeiske råd (statssjefene) som med totredjedels flertall kan gjøre om beslutningene.

Det er denne praksisen og ikke minst resultatene som DEFS, Den europeiske faglige samorganisasjon, nå vil bruke rettsapparatet mot.

I et manifest som er underskrevet av snart 600 juridiske arbeidsrettseksperter i hele Europa, uttrykkes det dyp bekymring over utviklingen i Europa. Ikke siden 2. verdenskrig har situasjonen sett verre ut for faglige rettigheter og internasjonale regler som skal beskytte nettopp disse.

(more…)

Etter Hellas, Portugal og Irland er Kypros det fjerde eurolandet som har fått (eller blitt utsatt for, som noen vil si) en redningspakke fra “troikaen” – EU-kommisjonen, Den europeiske sentralbanken og Det internasjonale pengefondet IMF. Eller det femte, hvis man regner med hjelpen til Spanias banker. Kypriotene kan nå se fram til mange år med økonomiske nedgangstider, til det forhåpentligvis en gang snur igjen.

Landene er forskjellige, og årsakene til problemene er også ofte ulike. Men det er nå mulig å se at eurodramaene som utspiller seg på den politiske scenen har klare likhetstrekk. Historien gjentar seg. Her er eurokrisedramaets åtte akter.

1. Systemrelevans. Nødvendige, men ubehagelige politiske avgjørelser – f.eks. om å redusere en for stor statsgjeld, få en for stor finanssektor under kontroll, punktere en boble – utsettes. Og utsettes. Helt til problemet er blitt så stort at det ikke kan skjules lenger. Det truer eurolandets økonomi og setter eurosamarbeidet i fare. Problemet er blitt systemrelevant.

2. Nattskift. En redningsplan utformes i nattlige forhandlinger i Brussel. Rødøyde aktører forsøker å selge planen under en pressekonferanse i Justus Lipsius-bygningen rundt kl 04.00.

3. Jubel og ny tvil. Børsene åpner til stor jubel. Men det viser seg fort at redningsplanen har mange løse tråder, og stort rom for fortolkning. Finansfolket begynner å tvile, både på planen og på euroens framtid.

4. Protester. Planen viser seg å ha ubehagelige konsekvenser for folk flest i det kriserammede landet. Så fort dette blir klart, begynner folk å protestere.

5. Nazikortet. Tyskland får, rettmessig eller ei, skylden for ubehagelighetene som dukket opp i foregående akt. Angela Merkel sammenlignes med Adolf Hitler.

6. Dystre tider. En lang periode med nedskjæringer, krympende økonomi, økende arbeidsledighet og politikermisnøye innledes. Oppslutningen om EU-medlemskapet og euroen faller.

7. Friskmelding. EU-topper og statsledere erklærer at med denne redningsplanen er det verste over for eurokrisen. Man er nå på rett vei.

8. På’n igjen. Det neste landet havner i trøbbel, og man begynner på nytt med akt 1.

***
Hvor lenge kan dette fortsette? Tross alt er det bare 17 euroland. Men dette spørsmålet pleier også alltid å bli stilt underveis i dramaet. Kanskje det egentlig burde vært en egen akt?

Mens nordmenn stort sett bare har hatt været å jamre seg over i det som knapt ble en sommer, har vanlige folk i en rekke europeiske land har langt større bekymringer, både økonomisk og sosialt. Nå starter en lang og travel høstsesong hvor EUs ledere fortsetter søket på å komme ut av den omfattende økonomiske krisen.

I forrige uke fyrte den europeiske sentralbanken, ESB, av en ny slags bazooka som tar sikte på å berolige finanskreftene og gjenoppbygge tillit til den felles valutaen. Tilsynelatende skal banken nå, med tvilende aksept fra tyske myndigheter, kjøpe statsobligasjoner i ubegrensede mengder i land som har fått en altfor høy rente for sine innlån. Med en sentralbankrente på 0,75 prosent synes det noe merkelig at land som Spania og Italia skal måtte betale en rente opp mot ti ganger høyere for å få finansiert sine statlige innlån.

Også denne gangen reagerte finansmarkedene og børsene positivt, men det gjenstår å se hvor lenge effekten vil vare. Noen mener at man nå har passert vendebøyen og at det heretter skal være mulig å komme seg økonomisk opp i knestående.

MEN det skjer uansett på bekostning av vanlige lønnsmottakere. Portugal, Irland og Hellas har fått krisehjelp fra troikaen, EU-kommisjonen, Sentralbanken og IMF, men det er en hjelp på meget stramme vilkår.

Det europeiske faglige forskningsinstituttet, ETUI, har satt seg inn i en del av disse vilkårene og de kortslutter tidligere internasjonalt anerkjente regler for organisasjonsfrihet og forhandlingsfrihet som dekkes av konvensjoner utarbeidet av trepartsorganisasjonen ILO. Vilkårene dikteres på en slik måte at det finnes lite rom igjen for en demokratisk behandling, langt mindre at arbeidslivets parter involveres. Rapporten fra ETUI finnes her.
(more…)

Spania feirer etter gårsdagens seier i Euro 2012 og mange spanjoler håper at landet dermed skal få seg et løft til å komme ut av gjelds- og eurokrisen. Men hjelper egentlig fotball mot økonomisk krise? Da burde det vel egentlig gå bedre med Spania som har satt en utrolig rekord med å vinne EM i 2008, VM i 2010 og nå altså EM i 2012. Kanskje burde Spania heller diskutere om landet bruker for mye tid på fotball og for lite tid på innovativ nyskapning som kan gi arbeidsplasser og økonomisk vekst?

Europas gode økonomier hadde ingen nytte av sin økonomiske styrke under EM. Bare Tyskland til semifinalen, mens de tre andre landene alle er dypt i euro-krise. Tyskerne var skuffet over å ikke komme videre og risikerer vel nå en kollektiv økonomisk depresjon frem til VM i Brasil i 2014. Gründernasjonen Nederland var også en flopp og selv de økonomisk effektive Sverige og Danmark kom vel så langt de kunne.

Skuffelsen var størst i boom-landet Polen som verken kom videre i turneringen eller spilte bra. Men landet har i alle fall fått nye veier, flyplasser og togforbindelser  og fått pusset opp sentrum av EM-byene. Arrangementet skal ha gitt Polen og Ukrainia økonomiske investeringer til en verdi av 38 milliarder euro (285 milliarder kroner). Vi får håpe at de ikke sitter igjen med samme gjeldsbyrde som ble Portugal til del etter EM i 2004. Vinneren fra det året, Hellas, ble heller ingen økonomisk vinner. Seieren i Lisboa og OL-arrangementet samme år ga vel grekerne for alvor følelsen av at de gikk på skyer og ikke trengte å bekymre seg for den økonomiske fremtiden.

Fotballfeberen under et EM sprer seg fra det grønne gresset til de underigste steder. Det blir til finansanalyser på TV til fotballseminarer i akademia og i spillegale Storbritannia er det selvfølgelig egne nettsteder for det økonomiske spillet (overganger, tipping etc.). I Tyskland brukes fotballinteressen til å lokke ungdom til å studere realfag. For bare en fysiker kan virkelig forstå hvorfor et skrudd banan virker i teorien.

Egentlig burde Europa etter et vellykket og spennende EM nå være klar for å samle kreftene, starte reformarbeidet, få orden på euroen og sving på økonomien. Men først er det to måneder sommerferie – en måned i Nord-Europa og så en måned i Sør-Europa. Deretter starter kvailifiseringen til VM 2014. Vi er bare i pausen.

Resultatet av gårsdagens valg i Portugal blir etter all sannsynlighet en flertallskoalisjon av liberale og konservative partier. Dermed slutter portugiserne seg til det store flertallet av EU-land. Kun Spania, Hellas og Kypros styres nå av sosialdemokrater eller sentrum-venstre-regjeringer (se oversikt).

Pedro Passos Coelho fra partiet PSD overtar som statsminister etter Jose Socrates fra sosialistpartiet (PSD har “sosialdemokratisk” i partinavnet, men partiet er liberal-konservativt). Coelho vil trolig danne koalisjon med det konservative Partido Popular.

Det klare valgresultatet kan bidra noe til å styrke finansmarkedenes tillit til Portugal:

“This result will be seen as positive by markets and investors,” said Filipe Garcia, head of Informacao de Mercados Financeiros consultants in Porto. “It allows for a stable government that can last the full mandate and that is positive.”

OPPDATERING 21. juni: Passos Coelho har nå som ventet overtatt som statsminister for en koalisjon mellom Sosialdemokratene og Partido Popular.

[table id=15 /]

Det er spørsmålet stadig flere EU-land må stille seg. Krisen i euro-sonen har ført til et stadig tettere samarbeid om den økonomiske politikken. Det er i ferd med å dreie debatten fra spørsmålet om gjeldstyngede land må ut av valutasamarbeidet – til om ikke flere må med. Presset om euro-medlemskap øker på utenforland som Danmark, Sverige, Polen og Storbritannia.

En forsmak på debatten kom på gårsdagens EU-toppmøte i Brussel. Der ble de 17 euro-landene enige om den nye europakten for økonomisk samarbeid. Den er en utvannet versjon av den fransk-tyske “konkurranseevnepakten” som tok til orde for harmonisering av reglene for skattenivå, lønnstillegg og pensjonsalder. Landene skulle også innføre en såkalt “gjeldsbrems” som skal hindre at landene lager gjeldsbomber i fremtiden.

Etter massiv motstand fra landene uten euro måtte Tyskland og Frankrike la EU-kommisjonens Jose Manuel Barroso vaske ut de strengeste formuleringene, men retningen er den samme. EU-landene – med eller uten euro – vil i fremtiden samordne stadig mer av sin økonomiske politikk. I Danmark er det allerede en gryende euro-debatt – etter at landet to ganger tidligere har sagt nei til euroen.

På toppmøtet sikret grekerne seg bedre betingelser for sine kriselån fra sine EU-partnerne, mens irene ikke fikk til en slik forbedret avtale. Diskusjonen om hjelp eller hjelp til selvhjelp var hard mellom de gjeldsplagede landene i sør og vest og de økonomisk stabile landene i nord  som bidrar mest til hjelpepakkene.

Hellas kunne stråle som flink gutt i klassen og vise til omfattende privatisering og sparetiltak som gir mer penger i den greske statskassen. Dermed oppfylte landet kravene de andre euro-partnerne hadde satt til å forbedre landets økonomiske situasjon med lavere renter. Også Portugal fikk ros av Tysklands kansler, Angela Merkel, for kraftige kutt i offentlige utgifter.

Irene var under press for å heve sitt lave skattenivå for bedrifter. Den franske presidenten Nicolas Sarkozy omtalte det irske skattenivået som “ødeleggende element”, men irenes statsminister Enda Kenny kjempet hardt for å beholde ordningen. Men så fikk han heller ingen premie i form av lavere rente på lånene i hjelpepakken fra EU.

Fotball-VM har avspark i dag, og 13 europeiske nasjoner er blant deltakerlandene. Dessverre er Norge ikke med – skjønt det er kanskje ikke så mange utenfor Norges grenser som savner Norge. Danske Nikolas Bendtner gjør i hvert fall ikke det.

Som vanlig er flere av de europeiske lagene blant favorittene, sammen med i første rekke Argentina og ikke minst Brasil (som ifølge analytikere hos Danske Bank vil vinne VM). Tiden vil vise om vi får en reprise av 2006, da bare europeiske land var igjen da man kom så langt som til semifinalene.

Mer utførlige oversikter er å finne på mange nettsider, som for eksempel hos VG eller Nettavisen. Ivrige lesere av de nettsidene vil nok kjenne igjen noen argumenter her. Det er forøvrig ikke lett å predikere eksakt hvem som vil vinne eller hvor langt de ulike landene vil gå; tidligere landslagssjef Semb mener for eksempel at 9 land kan stikke av med seieren. Men her er i hvert fall en oversikt over europeiske deltakere, rangert etter hvor langt undertegnede tror de vil nå (synkende rekkefølge).

Spania: Er for mange en favoritt til å vinne turneringen. Statistisk sett blir det vanskelig for Spania. Sist gang en regjerende europamester vant VM var i 1974, da Vest-Tyskland tok hjem seieren. Men de slapp å transportere pokalen langt, de spilte nemlig på hjemmebane, noe som må sies å være en stor fordel i et slikt mesterskap. I tillegg har Spania for vane å ikke gjøre sitt aller beste i VM, og har aldri klart medalje i VM før. Men med Xavi, Iniesta, Fabregas, Torres og David Villa blant spillerne å velge fra kan det være at tiden er inne for å endre på det (og nevnte Fabregas og Torres er ikke engang garantert en plass i startoppstillingen). Riktignok har noen av nøkkelspillerne vært skadet til inntil nylig, men 6-0 over Polen nylig viser at storformen er inne. Har knapt tapt en kamp de par siste årene. (Artikkel fortsetter under bildet.)
(more…)

 
Bilbao.

Valg er vanskelige nok når du ikke forstår politikernes budskap. Men umulige når du ikke en gang forstår deres språk. Derfor er denne ukens Europa-valg en nasjonal affære. 375 millioner velgere i de 27 EU-landene skal velge 736 representanter til det nye Europa-parlamentet. Men valgkampene handler om hjemlige forhold.

For EU har 23 offisielle språk. Europas største morsmål — russisk — er ikke en gang med på listen. Det mest forståtte språk i EU er engelsk. Men i antall morsmålstalende ligger engelsk etter både tysk og fransk (12 prosent og 11 prosent av EUs 500 millioner innbyggere), ifølge Eurostat. Men to tredeler av alle EU-papirer offentliggjøres først på engelsk. Det irriterer både franskmenn og tyskere. Og spanjoler og italienere. Men engelsk har tyngde i antall land som har det som annetspråk — fra Nederland og Skandinavia til Baltikum og Tsjekkia.
(more…)