Europabloggen.no

President Barack Obama ringer gjerne kansler Angela Merkel når han vil vite noe om EU…

Verdens to mektigste politikere kommer på besøk i Brussel. Presidentene Obama og Xi tar endelig unionen på alvor og avlegger byråkratiet i Brussel et besøk. Det er ellers sjelden at EU-institusjonene blir tatt så på alvor av stormaktene USA og Kina. Deres ledere ringer  heller direkte til kansler Angela Merkel, den franske presidenten Francois Hollande eller den britiske statsministeren David Cameron når noe er på gang. De gamle stormaktene er enklere å forholde seg til enn det uoversiktlige EU-maskineriet.

Det er første gang Barack Obama besøker EU. Normalt er det bare NATO-møter som opptar amerikanske presidenter på besøk i Brussel. Men den planlagte frihandelsavtalen mellom EU og USA er blitt enda viktigere for Obama sett i lys av Russlands nye posisjon etter Krim-krisen og utviklingen av Kinas nye markedsmakt i Asia.

(more…)

“Problemets kjerne er at vi blir satt opp mot hverandre”, sier en ung mann på Maidan. Han er russer og kom over fra St. Petersburg for å se med egne øyne hva som foregikk. Det en venninne i Kiev hadde fortalt ham stemte absolutt ikke med det ensidige budskapet i russisk TV om demonstrantene som en høyreekstrem mobb. Du vil bli drept når de merker at du er russer, sa vennene til ham. “Ikke tro på sånt, vær deg selv”, sier han.

Den sju minutter lange videoen med to russere på Maidan er som antibiotika mot propagandaen. Det er dette konflikten i Ukraina handler om på stadiet den er kommet til nå, slik den gjorde i Bosnia i 1992: Enkeltmennesker med tilhørighet til en etnisk gruppe – den gang serbere, nå russere – skal presses, opphisses, hjernevaskes til å glemme sin individualitet, til å ofre den for “russiskheten” i seg. Samtidig vil de også slutte å se de andre – om de er etniske ukrainere, krimtatarer eller noe annet – som enkeltmennesker. Hemningene mot å gå løs på dem vil gradvis svekkes, til det smeller. Se på denne videoen fra Donetsk i går kveld:

Etnisitetens tvang har sin egen dynamikk, og det er denne Putin vil utløse. Gruppene som blir hetset mot og angrepet vil slutte rekkene, de også. Når du blir angrepet fordi du er “ukrainer”, blir du mer ukrainsk. Mulighetene øker for en ny omdreining på voldsspiralen. Kanskje får Putin sin unnskyldning for å sende inn militære for å “beskytte” russere i Ukraina – også på andre steder enn Krim.

I denne prosessen er det frie enkeltmennesker som de to russerne på Maidan som vil bli undertrykt, ofret og glemt. De etniske russerne – og ukrainerne med russisk som morsmål – bosatt i det østlige Ukraina som har stått fram og sagt at de ikke ønsker å bli en del av Russland, vil også fort bli glemt, slik serberne som valgte å bli værende i det beleirede Sarajevo ble det.

Jeg tror at når de har vaiet med EU-flagget på Maidan, så har ikke det først og fremst vært av et brennende ønske om medlemskap, direktiver og forordninger. Motivasjonen har vært å erstatte et gjennomkorrupt og dysfunksjonelt styresett med det liberale demokratiets grunnverdier, som EU symboliserer: En fungerende rettsstat, fri meningsdannelse, en regjering som står til ansvar for velgerne. Det liberale demokratiet er en garanti for enkeltmenneskets frihet, ikke minst til å unnslippe etnisitetens tvang. Forfatteren Oksana Zabuzjko beskriver Maidans neste oppdrag slik: «Den politiske eliten sto ikke til ansvar for velgerne. Det eneste den gjorde var å manipulere dem for å få deres stemmer. Folk trenger mekanismer til å kontrollere statsapparatet, det vil ikke rense seg selv.»

Vi kan bare håpe at Maidan ikke blir knust før de får sjansen til å utføre oppdraget.

Catherine Ashton minnes de døde på Majdan-plassen. Legg merke til hvor nøye hun observeres av folkene rundt.

Omveltningene i Ukraina de siste månedene, ukene, dagene og timene har gjort mange i Europa bedre kjent med et land mange av oss i beste fall hadde overfladisk kunnskap om fra før. I en slik situasjon er det desto lettere å bli offer for feilinformasjon og manipulasjon. Sosiale medier, som har spilt en så viktig rolle i formidlingen av hendelsene i Kiev og andre steder, gjør også spredningen av propaganda lettere. Derfor har jeg satt sammen en liten leseliste av analyser og artikler som jeg selv har hatt stor nytte av i forsøket på å forstå hva som skjer og hva som står på spill i Ukraina.

Ukraina – et delt land?: I vest-Ukraina vil de til EU, i øst-Ukraina vil de til Russland. Ikke sant? Dette er den typen enkle motsetninger som er lette å formidle. Alexander J. Motyl forklarer her veldig godt hvorfor dette er “dead wrong”. Ukraina er et mangfoldig og stort land, det er forskjell mellom regioner. Men det er ikke Ukraina alene om: “Ukraine happens to be an extremely diverse place, with a range of languages, cultures, identities, and political preferences throughout the country. In that respect, Ukraine’s diversity is pretty much on par with that found in just about any country of the world.”

Russiske kodeord: Hva betyr det når russiske politikere snakker om “broderlig støtte” eller “anti-terror-operasjon?” Neppe det du tror. Anne Applebaum har laget en skremmende ordliste.

Jøder i fare? Plutselig dukket det opp angivelige advarsler om at jøder burde flykte fra Kiev etter Janukovitsjs fall. Magasinet Tablet undersøkte istedenfor å videreformidlene ryktene. De fant noe helt annet: “A great number of protest organizers across Ukraine are Jewish intellectuals: artists, teachers, and academics among others, of varying ages.”

Fascister og nazister til makten? Blant demonstrantene på Majdanplassen var også ukrainske nasjonalister. Russiske medier og politikere opererer rutinemessig med betegnelser som “ekstremister” og “nazister” på alle demonstrantene. Timothy Snyder skriver i en av mange gode artikler om Ukraina at alle grupper er representert: “Russian speakers and Ukrainian speakers (although most Ukrainians are bilingual), people from the cities and the countryside, people from all regions of the country, members of all political parties, the young and the old, Christians, Muslims, and Jews.” Politiske krefter på ytre høyre er viktigere i Frankrike, Østerrike og Nederland enn i Ukraina, skriver Snyder. Pussig er det også at Janukovitsj-regimet sa at opprøret var styrt av jødene, samtidig som det altså var dominert av høyreekstreme krefter.

Ekstremistbevegelse? En gruppe samfunnsforskere og historikere tar i en artikkel (på tysk) avstand fra påstandene om at Majdan-opprøret var styrt av ekstremister. Det er en frihetlig massebevegelse som tok i bruk sivil ulydighet. Blant disse forskerne er de fleste ekspertene på det post-sovjetiske Ukraina. I artikkelen ber de kommentatorer, med betoning av de venstreorienterte blant dem, å være på vakt når de kommer med ellers berettiget kritikk av nasjonalistiske strømninger blant Majdan-demonstrantene. Man kan lett bli brukt av Moskvas “polit-teknologer” til å bli støttespiller for Putins geopolitiske prosjekter og slik levere retorisk ammunisjon til russiske myndigheters kamp mot ukrainsk uavhengighet.

Budapest-erklæringen: Nyttig dokument mange hadde glemt: Erklæringen fra 1994 der Russland, USA, og Storbritannia lover å respektere Ukrainas uavhengighet, suverenitet og grenser.

Rikdom er ikke alltid en velsignelse. Det fører til overmot, gjeld, krig og bankerott. Statskonkursenes historie er strekker seg tilbake til middelalderen og europeiske land er godt representert. Så når de europeiske lederne møtes til gjeldsdebatt under toppmøtet i Brussel i kveld er i godt, gammel terreng. De er vant til å konkurs og har gjort det i snart tusen år.

Spørsmålet er det samme.  Hvem skal egentlig får regningen? Kongen (idag staten(, kapitalistene eller folket?

Gjeld er makt

Gjeld og konkurser har skylden for det meste av historiens kriser, kriger og revolusjoner. Det hevder den engelske antropologen David Graeber. I sin nye bok “Gjeld – de første 5000 årene” tar han til orde for å stoppe gjeldsbetaling om det ruinerer økonomien og truer folkets vel.

Noen ganger kan sågar kreditor og debitor begge parter være tjent med å gi blaffen og restarte økonomien med en konkurs. Graeber, professor ved universitetet i London, er blitt guru for den gryende Occupy-bevegelsen med sitt slagord “Vi er de 99 prosent”. Hans tanker vinner nå terreng også blant økonomer og politikere.  Nylig var han i Berlin på et møte i regi av de tyske sosialdemokratene.

_ Gjeld skaper alltid et maktforhold. De gamle imperiebyggere brukte det til å underlegge seg andre sivilisasjoner. Mafiabosser bruker det til å få kontroll over nabolaget. Du skylder meg noe, sier de, og gir deg et tilbud de ikke kan si nei til. De fremstiller det som offeret har gjort noe galt – noe ondt. Slik har det vært i hele menneskehetens historie, sier David Graeber.

La de rike betale

Gjeldskrisen i Europa er ifølge Graeber en typisk “gjeldskrise skaper økonomisk krise”-konflikt.

_ Gjeld er et løfte om å betale. Men overalt blir løfter brutt. Fotballklubber og finansinstitusjoner får lov å avskrive gjelden sin når de har investert feil, men et folk får det ikke. Når deres regjeringer har tatt feil beslutninger får folket ansvaret. Selv om de ikke en gang har stemt for disse politikere, sier Graeber.

Politisk blir det virkelig farlig når kreditorene bruker moral som våpen for å fortelle de forgjeldede hvordan de skal leve og hva de skal gi avkall på. For når et helt samfunn rammes av gjeldskrise er det noe annet enn når det rammer en enkelt bank eller investor, mener han.

_ Idag er vi i en situasjon som på slutten av det romerske riket. Det gamle systemet i Europa rystes i sine grunnvoller, men det skjer ikke store endringer. Nettopp slike situasjoner er de farlige, fordi alle tror samfunnssystemet fungerer, men det blir uthult innenfra og kan så bryte sammen i panikk. Det kan skape et ekstremt farlig kaos som skader oss mer enn det å gi avkall på gjelden, advarte Graeber i sitt foredrag i Berlin.

(se gjeldstoppen på neste side)

(more…)

Statoils Helge Lund og Rosnefts Eduard Khudainatov skriver under samarbeidsavtalen. Vladimir Putin påser at det går riktig for seg (foto: Statsmin. kontor, Russland)

Statoil feirer storavtalen med russiske Rosneft. Jens Stoltenberg tilfører samarbeidet en politisk dimensjon ved å ta en telefonprat med Putin. Norge borer seg dypere ned i et fossilt interessefellesskap med Russland.

De forretningsmessige manøvrene Statoil gjør for å utvikle sin business har noen politiske dimensjoner det er verd å dvele ved. Det kan ha langtrekkende utenrikspolitiske implikasjoner for Norge når Statoil forsterker sin tilstedeværelse i Russland gjennom partnerskapet med oljeselskapet Rosneft på toppen av Shtokman-alliansen med Gazprom.

Norge har en posisjon i det klima- og energipolitiske landskapet i Europa som våre samfunnsvitenskapelige forskningsinstitusjoner burde bruke mer ressurser på å analysere. EUs klima- og energipolitikk skaper nye rammer, både politisk og økonomisk.

På den ene siden er Norge en arktisk petroleumsnasjon som har felles interesser med Russland – som leverandør av fossil energi til EU. Som gasseksportører har Norge og Russland sterke fellesinteresser i at EU ikke designer sin energipolitikk på en måte som undergraver gassens verdi. Både Moskva og Oslo fyller kassen på grunn av oljeindekserte gasskontrakter europeiske forbrukere betaler dyrt for.

På den andre siden er Norge et vesteuropeisk land. Vi hører hjemme i Europa – politisk, kulturelt og økonomisk. Norge har sterk interesse i at det går bra med våre naboer i Norden og rundt Nordsjøen. Tyskland, Storbritannia og Danmark er de landene på kloden som har kommet lengst i å utvikle vidtrekkende avkarboniseringsstrategier. Kjernen i energipolitikken i disse landene handler om å redusere klimautslipp og importavhengighet – og å fremme grønn vekst.
(more…)

Russland er som et langt tungt godstog. Litt rustent i kantene, men tøffer sikkert og trutt videre. Uten å la seg bikke av sporet til tross for vanskelige humper i veien. Problemet er at man nå avskriver de første to-tre vognene. Glemmer disse. Den største delen som danner midten og enden av toget er de som løftes frem i lyset. Det er de som får skryt. I Medvedevs presidentperiode har vi hørt mye snakk om innovasjon og nyskapning. Skal det nå bli slutt på denne trenden?

Den siste tidens demonstrasjonsmøter og flom av valgobservatører består først og fremst av unge, fremgangsrike mennesker, den nye generasjonen. Enkelte signaler tyder nå på at Putin vender seg vekk fra disse. I stadig mer sovjetisk stil ser han mot sine støttespillere som i stor grad består av fabrikk- og gruvearbeidere. For de er Putin gud, tsaren. Han gir nye muligheter: Flere og flere av de kan kjøpe leiligheter, reise til Tyrkia en gang i blant og shoppe moteklær. Deler av arbeiderklassen er blitt en spe middelklasse. De føler seg mer siviliserte enn noen gang. Fremgang.Takk Putin – sier majoriteten.

Vladimir Vladimirovitsj sine støttespillere utgjør helt klart den største delen av befolkningen. Det er helt forståelig at disse menneskene støtter han. Men han glemmer de to-tre første vognene i toget. De som ligger foran. De som trekker. Disse menneskene fikk oppfylt de nevnte godene for ti år siden. Nå krever de mer. De krever stadig kjappere internett, ærlige valg og sivilisert trafikk på veiene. Finere hus, flottere arkitektur osv. Han har sagt han skal støtte disse, satse på høyteknologi og innovasjon, men her har han et paradoks. Det er ikke blant disse velgerne han har sine støttespillere.

Derfor snur han seg vekk fra den nye elitistiske klassen når han takker sine velgere på Russlands TV skjermer. Menneskene Putin sender sin takk til på direkten etter valgseieren er fabrikkarbeidere og de som graver i gruvene. Denne andre, nye gruppen blir ikke nevnt.

Den blir derimot latterliggjort. Fremstilt som en gjeng feminine Iphone-fans med fotoapparat og alt for store solbriller.

Kanskje vil han skifte retning, eller kanskje vil han sitte fast i fortiden. Siste alternativ vil bli skadelig for Russlands økonomi. Og han vil skyte seg selv og landet i foten. Russland trenger sårt et hopp i utviklingen av ny teknologi og å komme seg inn på et nytt spor. Et spor som ikke bare dreier seg om å grave i gruver og å selge pels, olje og gass dyrest mulig. Det var dette man fryktet når han meldte seg som president – en ny periode med stagnasjon for det veldige landet i øst.

Men uansett, gratulerer VVP med seieren. Folket har talt – nå er det opp til lederen.

Valgkampen i Russland, om man kan kalle den det, er godt i gang. Valgkampen tok en uforutsett vei etter at Putin og hans horde vant parlamentsvalget den 4. desember på uærlig vis. Det ble stor oppstandelse og opposisjonen reiste seg etter valget. Folket er nå delt i flere grupper, men det viktigste er om man er “med eller mot Putin” frem mot presidentvalget 4. mars.

Den siste tiden har det vært mange sterke uttalelser i russisk politisk klima. I disse videoene (med norsk tekst) kan dere se noen av uttalelsene og oppleve russisk politikk på sitt beste: 🙂

Vladimir Zhirinovsky, leder for LDPR , Russlands Liberal demokratiske parti snakker i Statsdumaen. Zhirinovsky er også i relasjon til Kreml, men allikevel en viktig og interessant stemme i Russland.(27.01.12)

Se også denne videoen!

En arbeider fra flyfabrikken “Star” i Perm har reist til Ekaterinburg i den industrielle Ural-regionen for å delta på et møte til støtte for Vladimir Putin, Forente Russland og Folke-Fronten. Møtet ble arrangert som et motstykke til opposisjons-demonstrasjonene på Bolotnaya Plassen i Moskva.(28.01.12)

Nord-Koreas ubestridte leder Kim Jong-il er død, 69 år gammel. To av landene som har klart å beholde et relativt vennskapelig forhold til atommakten er Russland og Kina. Og så sent som i august i år kom Kim Jong-il til Russland med et pansret tog for å møte president Dmitry Medvedev.

Nord og sør, øst og vest
Etter andre verdenskrig trakk japanske okkupanter seg ut av Korea etter 35 år.
I stedet kom Nord-Korea under sovjetisk styre og Sør-Korea under USAs kontroll. I Nord ble det dannet en kommunistisk regjering som var støttet fra Kina og Sovjet, mens Sør-Korea utviklet en mer liberal økonomi, støttet av USA.

Frem til i dag har denne regionen vært preget av sterk innflytelse fra vest og øst.
Russland, sammen med Kina har vært en av de som har støttet Nord-Korea i perioder med krise og også når landet har følt seg presset av Sør-Korea eller Vesten.
(more…)

Nei! Sitt hjemme, vi skal fylle ut selv! - En av anti-Kreml plakatene som florerte i mediene før valget på søndag. Bildet er gjenvinning av en gammel Sovjet-plakat hvor en mann sier NEI til alkohol. Dette bildet viser Boris Gryzlov, talsmann for Duma og en av lederne i Putins parti, Forente Russland. Her ber han velgerne sitte hjemme fordi partiet vil fylle ut valgskjemaene selv. (Kilde: KPRF.ru. )

Parlamentsvalget i Russland på søndag har vært preget av heftig kritikk og anklager om valgfusk fra befolkningen. Vladimir Putins parti Forente Russland endte opp med 49,5 prosent av stemmene, men befolkningen sier nå at partiet har jukset seg til den overlegne seieren.

Putin mistet tiltro i befolkningen når han nærmest på forhånd annonserte seg selv som den vinneren av neste presidentvalg som skal holdes i mars 2012. Folket reagerer nå på åpenbar korrupsjon og juks med valgtallene. Mandag var tusenvis av demonstranter samlet i Moskva sentrum.

Stjålne stemmer
En journalist i avisen Novaya Gazeta oppgir at hennes familie avla tre stemmer for Jabloka. Men det var kun var listet opp to stemmer til dette partiet på valgstasjonen hvor familien hadde avlagt stemmene sine.

Spørreundersøkelser gjort ved utgangen av valglokaler mange steder er også svært forskjellige fra offisielle målinger.
(more…)

Selv om det ser ut til allerede å være bestemt at han vil vinne presidentvalget i mars 2012, er ikke Putin så populær som han engang var. Russerne gjør seg også nå klare for parlamentsvalg den 4.desember.

Russerne satt pris på at han bygget opp landet igjen etter krisen på 90-tallet. Han fikk stor støtte av sine landsmenn for utrolige fremskritt i økonomien og for å skape trygghet i gatene igjen i sine forrige presidentperioder. Men etter at det nærmest ble annonsert at han vil bli gjenvalgt i 2012 fikk pipen en annen låt i befolkningen.

Mange tenker seg nå tilbake til Leonid Brezhnev, som holdt fast ved makten alt for lenge. Brezhnev blir husket for stagnasjon i økonomien og at han lot det subbe og gå på landets oljepenger. Befolkningen frykter nå at Putin også kan komme til å bli sittende for lenge og at dette vil føre til at utviklingen vil stoppe opp.

Selv om den nåværende statsministeren fortsatt har en del støtte i befolkningen, ser man flere eksempler på at dette er ferd med å snu seg. I helgen vant Russlands kampsporthelt Fjodor Emeljanenko over amerikanske Jeff Monson i mix-fighting. Putin ville benytte anledningen til å gratulere Emeljanenko som en del av egen PR-strategi, men ble buet ut av forsamlingen.