InnleggLiberalister og liberalister
Av Olav Anders Øvrebø - 3.7.2009 11:09
Svensk turboliberalisme? (foto: mingo.nl, CC: by)
The Economists Europa-kommentator feirer Sveriges overtakelse av EU-formannskapet med en glødende positiv omtale av svensk problemløsningsevne og kompetanse. Eksemplet som brukes er hva tre europeere sier om å redde bilfabrikanter i krise, og det forteller mye om faren ved å forenkle europeisk politikk langs vår velkjente høyre-venstre-akse. Lederen for det svenske metallarbeiderforbundet ligger mye nærmere en britisk, liberalistisk holdning enn den franske, angivelig høyreorienterte presidenten:
It is natural for labour-intensive jobs to go to low-cost countries, he says. Higher-cost countries can make things only if they innovate, focus on high-end products and ensure they are the “best in class” worldwide. But if firms are not competitive they should not survive.
Dette minner om en god TV-dokumentar jeg så for et par år siden, som fortalte historien om det ikke helt friksjonsfrie samarbeidet mellom de svenske (Saab) og tyske (Opel) fagforeningene i General Motors. Mens tyskerne lot seg presse til å gå ned i lønn for å sikre arbeidsplassene og få ny produksjon til sine fabrikker, sto svenskene hardt på prinsippet om at det som teller er at medlemmene har arbeid i fremtidsrettede næringer, ikke at de eksisterende arbeidsplassene er hellige. Derfor skulle man aldri, aldri gå med på lønnsnedsettelse — til gjengjeld arbeide for kontinuerlig etterutdanning, skolering osv. Dersom tiden er kommet for bilindustrien til å bli radikalt omstrukturert, så er det viktige at ny industri startes i rett tid og at medlemmene er kvalifisert for jobbene den vil tilby.
Forskjellen på en fransk og svensk “liberalisme” kan være god å minne seg selv på i andre sammenhenger også. Etter valget til EU-parlamentet hørte jeg på NRK at “nå blir det mer marked i EU”. Tilsvarende i den franske presidentvalgkampen, der Sarkozy ble framstilt som den store liberalisten. Men Sarkozys parti, eller de tyske kristeligdemokratene for den del, er ikke noen erkeliberalister av britisk kaliber. Franskmennene vil alltid ha sterk statlig styring, og tyskerne er heller ikke fremmed for reguleringer og statlig inngripen. I EU-parlamentet er det lang tradisjon for at den konservative gruppen og den sosialdemokratiske går sammen i en slags storkoalisjon. Det skal bli spennende å se om det blir mønsteret i det nye parlamentet også, eller om noen av de nye partigruppene skaper en ny dynamikk.
