Europabloggen.no

Foto: Wojtek. CC: by-nc-sa

I går, 6. april, markerte Sarajevo at det er 20 år siden krigen startet. Hovedgaten var fylt av 11541 stoler, en for hver av byens innbyggere som ble drept i løpet av den over tre år lange beleiringen. APs journalist formidler stemningen:

While remembering the dead, many also cannot forget feeling that the international community had let them down during the war. All the world did was condemn the horrors in Bosnia and send food packages. What Sarajevo residents really wanted was an end to the death and destruction, the restoration of electricity, water and heating, a halt to the shelling and sniping every day. “Those chairs are for the international community,” former Bosnian vice president Ejup Ganic said. “The international community that did not help us during the war … it is a picture of the world somehow at that time. But life goes on. We have peace without justice.”

Ed Vulliamy fra The Guardian var en av journalistene som først oppdaget de serbiske konsentrasjonsleirene sommeren 1992. I årene siden har han fulgt mange av menneskene han møtte under krigen, og er nå aktuell med en ny bok om Bosnia – The War is Dead, Long Live the War. I boken, og i dagens Observer, forteller han om hvordan det har gått med seks av dem, og med landet:

“Reconciliation” and “post-conflict resolution” are buzzwords these days and a lucrative industry for the colonial international strata that still live, on tax-free salaries, in Sarajevo. But these words – reconciliation and resolution – are also lies, for what I found, in the absence of reckoning for these refugees and survivors, was post-conflict irresolution. Open wounds and nightmares that deepen with time, redeemed – if at all – not by any fantasy of reconciliation, but strength of will, family, alcohol and laughter among those who call themselves “the limbo people”.

I dag er det 65 år siden frigjøringen av Auschwitz. Esther Bejarano overlevde dødsleiren og årene siden ved hjelp av musikk. Nå har 85-åringen slått seg sammen med det unge tyrkiske hiphopbandet Microphone Mafia for å spre det anti-rasistiske budskapet til tysk ungdom:

Ifølge forfatteren Roberto Saviano er afrikanerne Italias nye helter. De kommer til Italia for å ta jobber ingen andre vil ha, men har også begynt å forsvare rettigheter italienerne ikke tør forsvare. Saviano bønnfaller afrikanerne: “don’t go — don’t leave us alone with the mafias.”

Monarkiet i Nederland er det dyreste i Europa, bare slått av Storbritannias kongelige, ifølge den belgiske professoren Herman Matthijs. Data viser at nederlenderne betaler 39,6 millioner euro for sin dronning Beatrix i året. Det tilsvarende tallet for Norges kongelige utgifter er 28 millioner euro, dvs 230 millioner norske kroner.

Norge og EU skal sammen sette en stopper Islands råfiske for å redde økonomien på øya. Norge og EU er enige om nye fiskekvoter etter lange forhandlinger. Avtalen var i havn tirsdag natt og inkluderer en ti-års plan for makrell, den mest verdifulle fisken i Nordsjøen.

Togene står i Norge, men går på Balkan. Toglinjen mellom Sarajevo og Beograd, via Kroatia er gjenopstått etter 18 år. De håpefulle tror at toget skal binde de ulike land og mennesker tettere sammen, nostalgisk er den i alle fall.

Sarajevo, jugosfærens hjerte? (foto: Rob Hogeslag, CC-lisens: by)

Morsom ordlek fra The Economist: Jugoslavia er dødt, leve jugosfæren. Båndene som så brutalt ble kuttet over på 1990-tallet, knyttes nå sammen igjen:

This huge shift in the daily life of the western Balkans is happening without fanfare. Few people have even noticed it. Those within the sphere take it for granted. Those outside are blithely ignorant. Perhaps that is not surprising. Good news is no news: the preparatory meeting to set up a south-east European firefighting centre, part of the Regional Co-operation Council, is hardly worth mentioning even in Sarajevo (where it took place), let alone anywhere else. Yet it is precisely the fact that soldiers who were fighting one another not long ago now train together, or that firemen co-operate on a routine basis or that everyone from vets to central bankers meets with almost dreary regularity which constitutes the good news.