Europabloggen.no

Rikdom er ikke alltid en velsignelse. Det fører til overmot, gjeld, krig og bankerott. Statskonkursenes historie er strekker seg tilbake til middelalderen og europeiske land er godt representert. Så når de europeiske lederne møtes til gjeldsdebatt under toppmøtet i Brussel i kveld er i godt, gammel terreng. De er vant til å konkurs og har gjort det i snart tusen år.

Spørsmålet er det samme.  Hvem skal egentlig får regningen? Kongen (idag staten(, kapitalistene eller folket?

Gjeld er makt

Gjeld og konkurser har skylden for det meste av historiens kriser, kriger og revolusjoner. Det hevder den engelske antropologen David Graeber. I sin nye bok “Gjeld – de første 5000 årene” tar han til orde for å stoppe gjeldsbetaling om det ruinerer økonomien og truer folkets vel.

Noen ganger kan sågar kreditor og debitor begge parter være tjent med å gi blaffen og restarte økonomien med en konkurs. Graeber, professor ved universitetet i London, er blitt guru for den gryende Occupy-bevegelsen med sitt slagord “Vi er de 99 prosent”. Hans tanker vinner nå terreng også blant økonomer og politikere.  Nylig var han i Berlin på et møte i regi av de tyske sosialdemokratene.

_ Gjeld skaper alltid et maktforhold. De gamle imperiebyggere brukte det til å underlegge seg andre sivilisasjoner. Mafiabosser bruker det til å få kontroll over nabolaget. Du skylder meg noe, sier de, og gir deg et tilbud de ikke kan si nei til. De fremstiller det som offeret har gjort noe galt – noe ondt. Slik har det vært i hele menneskehetens historie, sier David Graeber.

La de rike betale

Gjeldskrisen i Europa er ifølge Graeber en typisk “gjeldskrise skaper økonomisk krise”-konflikt.

_ Gjeld er et løfte om å betale. Men overalt blir løfter brutt. Fotballklubber og finansinstitusjoner får lov å avskrive gjelden sin når de har investert feil, men et folk får det ikke. Når deres regjeringer har tatt feil beslutninger får folket ansvaret. Selv om de ikke en gang har stemt for disse politikere, sier Graeber.

Politisk blir det virkelig farlig når kreditorene bruker moral som våpen for å fortelle de forgjeldede hvordan de skal leve og hva de skal gi avkall på. For når et helt samfunn rammes av gjeldskrise er det noe annet enn når det rammer en enkelt bank eller investor, mener han.

_ Idag er vi i en situasjon som på slutten av det romerske riket. Det gamle systemet i Europa rystes i sine grunnvoller, men det skjer ikke store endringer. Nettopp slike situasjoner er de farlige, fordi alle tror samfunnssystemet fungerer, men det blir uthult innenfra og kan så bryte sammen i panikk. Det kan skape et ekstremt farlig kaos som skader oss mer enn det å gi avkall på gjelden, advarte Graeber i sitt foredrag i Berlin.

(se gjeldstoppen på neste side)

(more…)

Fra rødt rundt millenniumsskiftet til blått i 2011. Grafikk: The Guardian.

Det er på ingen måte noen nyhet at de fleste europeiske land styres av “blå” regjeringer og at sosialdemokratene sliter, noe man også kan se på vår liste over valg og regjeringer. Ifølge David Miliband må man tilbake til tiden rundt første verdenskrig for å finne en tilsvarende høyredominans. Høyresidens valgseiere kommer også bra frem i The Guardian sin interaktive grafikk, hvor man kan se utviklingen fra 1972 og frem til i dag. Mens det for nær 40 år siden var blått i vest og rødt i øst, var Europa rundt milleniumsskiftet nesten helt rødfarget. Nå derimot har det politiske kartet endret seg.

Kartet ser muligens noe rødere ut enn hva virkeligheten egentlig tilsier. Finland har f.eks. en koalisjonsregjering bestående av seks partier, deriblant Sosialdemokratene, Venstrealliansen og De grønne – men ettersom det konservative Samlingspartiet er det største av partiene, regnes det av The Guardian som en høyreregjering. Og de har i skrivende ikke lagt inn Helle Thorning-Schmidt som ny sosialdemokratisk statsminister i Danmark…

Det sveitsiske folkepartiet spilte mye på innvandring i valgkampen, og plakater med "Nå er det nok! Stopp masseinnvandringen" og "Sveitsere stemmer SVP" var å se overalt. Alle foto i artikkelen: Haakon Gunnerud.

Søndag 23. oktober ble det valgt representanter til parlamentet her i Sveits. Alle de 200 representantene til Nationalrat (“store kammer”) ble valgt, samt 29 av 46 representanter til Ständerrat (“lille kammer”). Kommentaren her gjelder primært Nationalrat.

Valgkampen har blitt betegnet som uvanlig rolig og harmløs, skjønt Det sveitsiske folkepartiet (SVP) spilte mye på innvandrerstopp og fremmedfrykt i sine valgkampsplakater. Tidligere i år var atomkraftverk og energi hyppig debatert, men i valgkampen var det ikke et viktig tema. Militærreformer og kjøp av jagerfly har vært oppe til debatt, og såklart også den økonomiske situasjonen, mens EU som tema har vært unngått mest mulig. Valgdeltakelsen var den høyeste siden 1975, men fortsatt under 50 % (49,1). Sentrumspartiene fikk noe økt oppslutning på ytterfløyenes bekostning, og for første gang på flere valg gikk SVP tilbake. Også innad i sentrum ble maktforholdene noe endret, med flere mandater til de grønnliberale samt borgerligdemoratene i BDP (utbrytere fra SVP).

På et par punkter skiller Sveits fra de fleste andre land. Antallet folkeavstemninger og muligheten for å kreve disse gjør nok sitt til at parlamentsvalget ikke blir så sentralt som vi er vant til i Norge. Videre er det ikke et parlamentarisk styresett; regjeringens syv medlemmer velges av parlamentet etter forholdsmessige prinsipper. Slik blir alle de store partiene representert, og endringer i partienes valgresultater trenger ikke bety endret maktforhold i regjeringen. For det tredje er kamrene i parlamentet like viktige på den måten at lover må vedtas i begge, og Ständerratsvalget er preget av fokus på enkeltpersoner fremfor partier. I Ständerrat sitter 2 representanter for hver kanton (samt 1 fra de såkalte halvkantonene) uavhengig av kantonens størrelse, og kan minne litt om Senatet i USA.

Se et utvalg valgkampplakater fra Sveits under tabellen med valgresultatet.

[table id=18 /]

(more…)

Danskenes venstresving. Etter et ti år med borgerlig styre kan landet få en rød-grønn regjering. Kan danskenes valgvind bli et vendepunkt for venstresiden i Europa? Foto: Dag Yngland

Danskene har stemt. Valgets vinner er partiene på venstresiden. Sosialdemokraten Helle Thorning-Schmidt ligger an til å bli landets ny statsminister. Det vil i så fall bli den første kvinnelige regjeringssjef i Danmark.

Les mer om de siste resultatene i opptellingen fra avisen Politiken her.

Det danske partisystemet med sine mange bokstavforkortelser er ganske forvirrende, men TV2 har laget en god innføring som du kan sjekke ut her.

Det danske valget følges også med interesse av andre europeiske medier. Dersom sosialdemokratene får regjeringsmakt vil det være første gang i det nye tiåret at venstresiden i et EU-land vinner et nasjonalt valg.

Det siste tiåret har vært dominert av borgerlige regjeringer. Ved de siste valgene i EUs kriseland Irland og Portugal mistet venstresiden makten. Det er fortsatt sosialistisk styre i Spania (kan ryke ved valget i november) og i kriselandet Hellas.

Europabloggen har en oppdatert oversikt over de ulike EU-landenes regjeringskonstellasjoner.

[table id=16 /]

Atomfrykten rammer tyske velgere etter Japan-katastrofen. Kansler Angela Merkel får svi i lokalvalg denne helgen. Foto: Dag Yngland

Atomfrykten etter katastrofen i Japan lager politiske jordskjelv i Tyskland. Kansler Angela Merkels regjeringskoalisjon opplevde i kveld to katastrofevalg i de to viktige delstatene Baden-Württemberg og Rheinland-Pfalz.De grønne er valgenes store vinnere og ligger an til å få regjeringssjefen i Baden-Württemberg. For kansler Angela Merkel kan valgnederlagene bli begynnelsen på slutten for hennes periode som tysk regjeringssjef og en av Europas viktigste politikere.

Følg valgkvelden på tysk TV her;

Det er første gang på seksti år at Merkels konservative kristeligdemokrater ikke er med i regjeringen i Baden-Württemberg. De grønne er for første gang i en delstat også større enn sosialdemokratene – det tradisjonelt største partiet på venstresiden. De konservatives tradisjonelle partner, de liberale, er i fare for å falle under sperregrensen på fem prosent. I nabostaten Rheinland-Pfalz er de grønne også valgets vinnere, men der blir de juniorpartner for sosialdemokratene.

Signe Brudeset, internasjonal sekretær i Arbeiderpartiet. Foto: Arbeiderpartiet.

For å følge opp saken om Europas sosialdemokrater, tenkte vi det kunne være bra å høre hva en representant for Arbeiderpartiet tenkte om utfordringene som sosialdemokratiske partier står overfor. Signe Brudeset er internasjonal sekretær i Arbeiderpartiet og jobber ved partikontoret sentral, og svarte på følgende spørsmål:

– Europabloggen.no: Kun 8 av 27 EU-land har i dag regjeringer hvor sosialdemokratiske partier deltar. Hva tror du er hovedgrunnen(e) til dette, og hvorfor er situasjonen i Norge annerledes?
– Det er riktig at det i dag er færre sosialdemokratiske regjeringer i Europa enn for noen år siden. Grunnene er ulike fra land til land, men enkelte partier oppgir selv at de mistet noe av taket på hvilke saker som betydde mest for sine velgergrupper. Antallet sosialdemokratiske regjeringer vil variere over tid. Derfor er det verdt å merke seg at irske Labour for få uker siden kom inn i regjering. Vi har også store håp om at Helle Thorning-Scmidt, lederen av Socialdemoraterne snart blir statsminister i Danmark. I Norge har vi fokusert på stabilitiet i økonomien, jobbskaping og velferdsløft for barn og eldre. Det har velgerne satt pris på.

– Hva tenker dere i AP om en felles retning for Europas sosialdemokrater? Er tettere samarbeid og ‘mer Europa’ noe som må til for å få flere sosialdemokratiske regjeringer i Europa?
– Sosialdemokrater deler grunnholdninger om solidaritet, om at man må skape verdier for å kunne dele, og at en moderne velferdsstat er et gode for alle i samfunnet. Slike verdier ligger i bunn for det samarbeidet som eksisterer mellom partiene, og vi lærer mye av hverandre. Etter Lisboa-traktaten har EU-parlamentet fått mer makt, og den sosialdemokratiske parlamentarikergruppen er blitt en viktig pådriver i et EU som preges av konservative ledere. Likevel vil nok de fleste velgere fortsatt basere sine valg på partienes hjemlige politikk. Så svaret blir at fokus både må være på utviklingen i EU sentralt, samtidig som man sikrer at denne utviklingen går i en retning som velgerne nasjonalt føler representerer dem.

– Mange europeiske land sliter med gjeldsproblemer. Hvilke tiltak ser sosialdemokratene for seg er best for å løse disse?
– Det som startet som en finanskrise, har utviklet seg til en økonomisk krise og er nå i ferd med å slå inn som en sosial krise i flere land. Det vil si at krisa rammer folk som på ingen måte forårsaket krisa i utgangspunktet. I enkelte tilfeller kan det være nødvendig med innstramminger for å bringe økonomien på rett kurs. Det som imidlertid er viktig er at de økonomiske problemene i Europa ikke brukes i en ideologisk kamp hvor harde kutt som rammer folk flest følges opp med skattekutt for de rike. I stedet for et ensidig fokus på kutt, er det avgjørende å holde de økonomiske hjulene i gang, inkludert gjennom å opprettholde arbeidsplasser og målrettede stimuleringspakker.

– I en tidligere artikkel på Europabloggen sa daværende internasjonal rådgiver Kathrine Raadim at kontaktnett og pendlig ikke var nok for å være tilstrekkelig oppdatert på EU-prosesser, og at AP hadde begynt å diskutere muligheten for å være til stede i Brussel på fast basis. Har dere gått videre med disse planene?
– Vi har trappet opp tilstedeværelsen vår i Brussel siden det intervjuet. Det skjer både gjennom mer systematisk reisevirksomhet hvor våre folk i Norge deltar i ulike møter og nettverk i EU, men i perioder har vi også hatt en person som bl.a. har dekket Europaparlamentet tett lokalt. Å holde seg oppdatert på utviklingen i EU er både krevende og viktig, så det blir en stor jobb også i fortsettelsen.

CC: infomatique.

“Mer Europa” er et populært slagord blant sosialdemokrater. Men hva som menes med det er ofte uklart, i en tid hvor sosialdemokratiet i Europa er på defensiven. Mens Europakartet rundt årtusenskiftet i stor grad var merket med rødt, har i dag kun 8 av 27 EU-land regjeringer hvor sosialdemokratiske partier deltar. Etter Europavalget i 2009 mistet også den sosialdemokratiske fraksjonen i Europaparlamentet mange seter, og kun seks av kommisjonsmedlemmene tilhører sosialdemokratene. Har ikke lenger sosialdemokratene noe å si for EUs videre kurs?

(more…)

Solnedgang over sosialdemokratene - midt i finanskrisen. Foto: Dag Yngland

Angela Merkel fortsetter som kansler etter helgens parlamentsvalg i Tyskland. Den nye regjeringen består av Merkels konservative kristeligdemokrater og markedsvennlige liberale. Merkels regjeringspartner gjennom de fire siste år, sosialdemokratene, fikk sitt verste resultat noensinne. Resultatet føyer seg inn i rekken av nederlag. Snart er det bare Jens Stoltenberg og Arbeiderpartiet igjen.

Midt i finanskrisen sliter sosialdemokratene over hele Europa. Da den siste økonomiske oppgangen startet i 2000/01 hadde venstresiden regjeringsmakt i to av tre EU-land. Et tiår senere styrer de bare i Storbritannia, Spania og Portugal. (se kart). Britene går til valg neste år med gode sjanser for en konservativ maktovertakelse. Den spanske statsministeren Jose Luis Rodriguez Zapatero sitter trygt frem til valget i 2012. Hans portugisiske kollega, Jose Socrates, ble sterkt svekket og mstet flertallet i helgens valg, men vil trolig fortsette i regjering.

Men hvorfor får sosialdemokratene skylden for finanskrisen? Så enkelt er det ikke. Men venstreorienterte velgere er mange steder så rasende over finanskrisens virkninger at ansvarlig sosialemokrati blir for vassent. Venstresiden går mot venstre. Slik sett er de tyske velgere et godt eksempel. De strømmer til miljøpartiet De grønne og det populistiske venstrepartiet Die Linke  som inkluderer restene av det østtyske kommunistpartiet som bygget Berlin-Muren. De tidligere undertrykkerne av frihet lover nå kamp mot kapitalen – av mange på venstresiden sett på som de nye undertrykkerne.
(more…)