Europabloggen.no

Valget i Katalonia* gikk ikke akkurat glatt som et Barcelona-angrep for regionens president Artur Mas og hans sentrum-høyre-parti CiU. Mas gamblet på en hurtig kontring da han utlyste nyvalg 25. november. Valget skulle legitimere hans løfte om en folkeavstemning om uavhengighet fra Spania, men velgerne straffet Mas. Partiet mistet 12 mandater og endte på 50, langt unna det rene flertallet det hadde håpet på. Forsiden av avisen El Periodico de Catalunya var som man ser ikke prydet av seiersscener.

Likevel er det flertall for uavhengighetskravet blant partiene i regionalforsamlingen. Sentrum-venstre-partiet ERC gjorde et veldig godt valg og fikk 21 mandater. Ifølge BBC vil CiU gå videre med planene om folkeavstemning likevel. Samlet sett ble det ingen endring i styrkeforholdet mellom partier som er for og imot “retten til å bestemme” over uavhengighet fra Spania. Det er nå 87 for, 48 mot.

Dersom katalanerne ønsker selvstendighet, er det virkelig å håpe at de lar demokratiets institusjoner virke – det vil si at prosessen må ta tid. Den spanske grunnloven har ingen åpning for at regioner får forlate staten.

Det gikk bedre med Barcelona enn med Mas i går. Katalonias stolthet slo Levante 4-0 borte. Se ikke bort fra betydningen av fotball i den videre uavhengighetsdebatten. Det har visse problematiske sider hvis Barcelona må spille i en egen katalansk liga…

(*Ordboken sier vi skal skrive Catalonia med C, mens folk derfra er katalanere. Hvorfor ikke med K?)

Det er ingen mangel på dårlige euro-nyheter. Hellas er inne i en depresjon. Tyske politikere forsøker stadig å snakke forgjeldede medlemmer ut av den felles valutaen. Berlusconi kan være på vei tilbake med en euro-kritisk plattform!

Dette blir for mye. Derfor tar vi heller på oss eurobrillene i dag og velger ut et knippe positive nyheter. Det er tross alt ferie i EU-systemet for tiden.

• Spania og Italia vil klare seg: Dette mener William R. Cline ved Peterson Institute i USA. Han har analysert makro-tallene for de to landene og presenterer tre scenarier for hvert land for perioden fram til 2020 (pdf). Selv i det verste scenariet vil de to landene forbli solvente og holde gjelden under kontroll, mener Cline. Wall Street Journal mener at noen av antakelsene hans er i overkant optimistiske, men dette er likevel interessant. Eurosonen tåler ikke at Spania og/eller Italia mislykkes.
• Hedgefond tror på Draghi & co: Hedgefond er i ferd med å kapitulere i Europa, skriver Bloomberg. Det vil si, fondene avvikler sine veddemål mot europeiske aksjer fordi de siste ukenes tegn på handlekraft fra EU og særlig sentralbanksjef Draghi har fått dem til tro at “alt” virkelig vil bli gjort for å beskytte euroen.
• Kriseland blir mer konkurransedyktige: Fallende lønninger gjør at kriselandene, til og med Hellas, er i ferd med å bli mer konkurransedyktige igjen, finner forskningsinstituttet The Conference Board i en studie. Fallet i “unit labour costs” er særlig stort i Irland, ifølge rapporten. Utviklingen vil skyte fart hvis også produktiviteten øker. Irland har nå Europas klart mest effektive industrisektor. Også i Hellas er konkurransedyktigheten målt på denne måten sterkt forbedret det siste året. Et viktig tegn på en begynnende rebalansering i eurosonen, ifølge rapportskriverne.

Ok, dett var dett. Tilbake til den dystre virkeligheten.

Fantastiske gledesscener og partystemning i Madrid i går da folket feiret det spanske landslagets suverene triumf i Euro 2012.

For et lag — og så fortjent at den lille magikeren Iniesta ble kåret til turneringens beste spiller:

Great! This is amazing! This is for everybody, you deserve it! twitter.com/andresiniesta8…

— Andrés Iniesta (@andresiniesta8) July 1, 2012

Spania feirer etter gårsdagens seier i Euro 2012 og mange spanjoler håper at landet dermed skal få seg et løft til å komme ut av gjelds- og eurokrisen. Men hjelper egentlig fotball mot økonomisk krise? Da burde det vel egentlig gå bedre med Spania som har satt en utrolig rekord med å vinne EM i 2008, VM i 2010 og nå altså EM i 2012. Kanskje burde Spania heller diskutere om landet bruker for mye tid på fotball og for lite tid på innovativ nyskapning som kan gi arbeidsplasser og økonomisk vekst?

Europas gode økonomier hadde ingen nytte av sin økonomiske styrke under EM. Bare Tyskland til semifinalen, mens de tre andre landene alle er dypt i euro-krise. Tyskerne var skuffet over å ikke komme videre og risikerer vel nå en kollektiv økonomisk depresjon frem til VM i Brasil i 2014. Gründernasjonen Nederland var også en flopp og selv de økonomisk effektive Sverige og Danmark kom vel så langt de kunne.

Skuffelsen var størst i boom-landet Polen som verken kom videre i turneringen eller spilte bra. Men landet har i alle fall fått nye veier, flyplasser og togforbindelser  og fått pusset opp sentrum av EM-byene. Arrangementet skal ha gitt Polen og Ukrainia økonomiske investeringer til en verdi av 38 milliarder euro (285 milliarder kroner). Vi får håpe at de ikke sitter igjen med samme gjeldsbyrde som ble Portugal til del etter EM i 2004. Vinneren fra det året, Hellas, ble heller ingen økonomisk vinner. Seieren i Lisboa og OL-arrangementet samme år ga vel grekerne for alvor følelsen av at de gikk på skyer og ikke trengte å bekymre seg for den økonomiske fremtiden.

Fotballfeberen under et EM sprer seg fra det grønne gresset til de underigste steder. Det blir til finansanalyser på TV til fotballseminarer i akademia og i spillegale Storbritannia er det selvfølgelig egne nettsteder for det økonomiske spillet (overganger, tipping etc.). I Tyskland brukes fotballinteressen til å lokke ungdom til å studere realfag. For bare en fysiker kan virkelig forstå hvorfor et skrudd banan virker i teorien.

Egentlig burde Europa etter et vellykket og spennende EM nå være klar for å samle kreftene, starte reformarbeidet, få orden på euroen og sving på økonomien. Men først er det to måneder sommerferie – en måned i Nord-Europa og så en måned i Sør-Europa. Deretter starter kvailifiseringen til VM 2014. Vi er bare i pausen.

Fotball-EM og euro-krisen har lite til felles bortsett fra deltagerlandene. Men under nattens EU-krisemøte ble det seier for samme to landene som møtes i EM-finalen i Kiev på søndag – Italia og Spania. Hardt spill i kulissene og dreven taktikk ga de to landene det de mest av alt ønsket seg – lettelser i ordningen for redningslån fra EU (her er teksten som beskriver tiltakene eurolandene ble enige om natt til fredag).

Spania og Italia må heretter ikke la redningslån fra EU få prioritet over all annen gjeld. Lån fra EU-fondet får nå prioritet på lik linje med lån fra private investorer. Spania og Italia håper at denne regelendringen skal løse landenes største problem akkurat nå – finansmarkedenes krav om høyere risikopremie for å låne dem penger.

Investorene har fryktet at de vil komme bakerst i køen i fall et av kriselandene skulle gå bankerott. De har krevd opptil syv prosent rente for å kjøpe spanske og italienske statsobligasjoner. Det er et rentenivå de to landene ikke kan holde ut over tid. Begge trenger å hente inn friske penger for å komme seg gjennom krisen. Løsningen gjør at Spania og Italia derfor utnevnes til “vinnerne” etter første dag på toppmøtet.

Italias drevne statsminister Mario Monti truet før toppmøtet med at euroen ville gå til helvete om det ikke ble en løsning. Og mens Italias fotballandslag plukket fra hverandre Tysklands unge lag på fotballstadion i Warszawa skjedde det samme i Brussel.

(more…)

Rikdom er ikke alltid en velsignelse. Det fører til overmot, gjeld, krig og bankerott. Statskonkursenes historie er strekker seg tilbake til middelalderen og europeiske land er godt representert. Så når de europeiske lederne møtes til gjeldsdebatt under toppmøtet i Brussel i kveld er i godt, gammel terreng. De er vant til å konkurs og har gjort det i snart tusen år.

Spørsmålet er det samme.  Hvem skal egentlig får regningen? Kongen (idag staten(, kapitalistene eller folket?

Gjeld er makt

Gjeld og konkurser har skylden for det meste av historiens kriser, kriger og revolusjoner. Det hevder den engelske antropologen David Graeber. I sin nye bok “Gjeld – de første 5000 årene” tar han til orde for å stoppe gjeldsbetaling om det ruinerer økonomien og truer folkets vel.

Noen ganger kan sågar kreditor og debitor begge parter være tjent med å gi blaffen og restarte økonomien med en konkurs. Graeber, professor ved universitetet i London, er blitt guru for den gryende Occupy-bevegelsen med sitt slagord “Vi er de 99 prosent”. Hans tanker vinner nå terreng også blant økonomer og politikere.  Nylig var han i Berlin på et møte i regi av de tyske sosialdemokratene.

_ Gjeld skaper alltid et maktforhold. De gamle imperiebyggere brukte det til å underlegge seg andre sivilisasjoner. Mafiabosser bruker det til å få kontroll over nabolaget. Du skylder meg noe, sier de, og gir deg et tilbud de ikke kan si nei til. De fremstiller det som offeret har gjort noe galt – noe ondt. Slik har det vært i hele menneskehetens historie, sier David Graeber.

La de rike betale

Gjeldskrisen i Europa er ifølge Graeber en typisk “gjeldskrise skaper økonomisk krise”-konflikt.

_ Gjeld er et løfte om å betale. Men overalt blir løfter brutt. Fotballklubber og finansinstitusjoner får lov å avskrive gjelden sin når de har investert feil, men et folk får det ikke. Når deres regjeringer har tatt feil beslutninger får folket ansvaret. Selv om de ikke en gang har stemt for disse politikere, sier Graeber.

Politisk blir det virkelig farlig når kreditorene bruker moral som våpen for å fortelle de forgjeldede hvordan de skal leve og hva de skal gi avkall på. For når et helt samfunn rammes av gjeldskrise er det noe annet enn når det rammer en enkelt bank eller investor, mener han.

_ Idag er vi i en situasjon som på slutten av det romerske riket. Det gamle systemet i Europa rystes i sine grunnvoller, men det skjer ikke store endringer. Nettopp slike situasjoner er de farlige, fordi alle tror samfunnssystemet fungerer, men det blir uthult innenfra og kan så bryte sammen i panikk. Det kan skape et ekstremt farlig kaos som skader oss mer enn det å gi avkall på gjelden, advarte Graeber i sitt foredrag i Berlin.

(se gjeldstoppen på neste side)

(more…)

Det har ikke gått en eneste dag de siste tre årene hvor det ikke har vært krisepregede overskrifter om situasjonen i Europa. Situasjonen ser heller ikke ut til å endre seg med det første. Usikkerheten bølger mellom landene og enighet er en mangelvare.

Stadig flere peker på den manglende enigheten, og kanskje den enda større mangelen på evne til å komme frem til langsiktige løsninger, som årsaken til dagens problemer. Sett i ettertid virker det som lettere galskap å la en så liten økonomi som Hellas få lov til å sette en hel region, kanskje hele den globale økonomien, på spill. Hellas utgjør tross alt, eller gjorde i hvert fall, bare 2,5 prosent av EUs samlede BNP. Hvis de hadde villet hadde de kunnet avverget mye av det som preger overskriftene i dag på et tidligere tidspunkt.

I stedet har de i dag rotet seg opp i et hjørne hvor kostnadene for å komme seg ut er betydelig mye høyere. Ikke bare økonomisk, men også politisk. Den politiske kostnaden veier nok like tungt som den økonomiske. Luxembourgs statsminister Juncker har oppsummert det hele veldig presist i en setning: vi vet alle hva som må gjøres, men ingen vet hvordan de skal bli gjenvalgt etterpå. Dette har vi tydelig sett i de kriserammede landene og en håndfull andre europeiske land. Krisen har felt den ene regjeringen etter den andre.

Hellas
Hellas ser nå ut til å ha valgt et flertall som faktisk er for å videreføre politikken som er et resultat av krisepakkene fra troikaen. De konservative (ND) fikk flertall og dermed de 50 bonussetene i parlamentet. Nest størst ble likevel den nye sosialistiske alliansen (Syriza) som er motstandere av krisepolitikken. Uavhengig av dette kan de konservative og sosialistene (Pasok) sammen få flertall i regjering. Nå har sosialistene sagt at den nye sosialistiske alliansen må med i samarbeidet for at de skal samarbeide med de konservative. Så noe usikkerhet gjenstår. Men valget ser ut til å ha konsolidert partiene som er opptatt av å holde Hellas i eurosamarbeidet. Velgerne har dermed gått fra ytterpunktene i første valg til de mer etablerte partiene i det andre valget. Noe som også betyr at partiene som har ført landet ut i uføret er de samme som skal redde landet fra krisen.

(more…)

Da euro-krisen startet i Hellas for to år siden sa min tyrkiske grønnsakshandler her i Berlin på fleip at han ikke ville ha min greske euromynt. Han var ingen venn av sin nære nabo.

Hva!, sa jeg.

Haha, det var bare en spøk…sa han da

Men nå er det alvor.

For europeiske medier gir om dagen råd om hvordan du bør forholde deg om ferien går til Hellas i sommer. For er det trygt er det å ha greske euro-sedler om Hellas skulle kollapse og gå ut av euroen? Hva med dine kortbetalinger? Blir de booket i gammel euro eller ny gresk valuta?

Hva skjer egentlig hvis Hellas eller andre euroland forlater valutasamarbeidet og innfører sine gamle valuater fra forrige århundre som drakmer, pesetas eller escudos. Sjansen er der – først og fremst for Hellas – om landet ikke snart får en regjering som kan stabilisere situasjonen. Selv hjelpere som EU og pengefondet IMF ber grekerne nå om å skjerpe seg og få orden i eget hus. Betale skatt blant annet.

Pengene flytter ut

Landet opplever et rush på sine banker fra fortvilte kunder og etter valget i mai tok greske småsparere ut over fem milliarder euro av bankkontoene sine. Ifølge den greske sentralbanken har folk tatt ut over 500 milliarder kroner siden krisen startet i 2010.  Det er nesten halvparten av innskuddene og greske banker får nå krisehjelp fra den europeiske sentralbanken ESB. Men sedler er heller ikke sikkert – i alle fall ikke de greske. Mange grekere flytter pengene til utlandet.

Reiseoperatørene oppfordrer folk på ferie i Hellas til å ta med nok cash og heller unngå kredittkort om det skulle bli ny krise etter valget den 17.juni. Men det er heller ikke lurt å ta med for mange greske euro hjem. Det er nemlig mulig å skjelne de forskjellige lands euro-sedler fra hverandre. En seddel med merket Y er fra den greske sentralbanken og i faresonen ved en kollaps. En seddel merket X er fra Tyskland og regnet som sikker selv om deler av euro-sonen skulle rakne. Årsaken til den nye euro-frykten er planer for hvordan en styrt avvikling av den greske euroen kan foregå.

(more…)

2. mai 2010, etter en tung helg i Brussel, bestemte EU-landenes finansministre seg for å legge penger på bordet for kriselån til Hellas. To år er gått, med dype kutt i kriselandenes velferdsordninger, rekordhøy arbeidsledighet, kriselån til Irland, Portugal og Hellas (igjen) samt iherdige forsøk på å rette på euroens konstruksjonsfeil. Ikke rart det begynner å røyne på:

• Spania: I mai 2009 mente åtte av ti spanjoler at EU-medlemskapet var positivt for landet. Tre år senere er støtten falt til 55 prosent, viser målingen gjengitt over. Andelen som mener Spania får lite eller intet positivt ut av unionen er økt fra 4 til 37 prosent; den har økt med 15 prosentpoeng på bare de tre siste månedene. Pyreneene blir høyere igjen, skriver Josep Lobera i meningsmålingsbyrået Metroscopia. Tankevekkende — Spania er tradisjonelt et av landene med en sterkt EU-positiv opinion.
• Nederland: Krisen har nådd en av EUs grunnleggere, et land med solid økonomi. Geert Wilders’ parti så seg ikke lenger tjent med å støtte sentrum-høyre-regjeringen, som ville kutte i statsbudsjettet for raskt å få ned underskuddet til under 3 prosent igjen. Det blir nyvalg i september, etter en valgkamp med rikelig anti-EU-konfliktpotensial.
• Frankrike: I første omgang av presidentvalget sanket EU-skeptikere på høyre- og venstrefløyen nær en tredjedel av stemmene. I likhet med Wilders i Nederland gjør Marine Le Pens Nasjonal Front EU-motstand til en hovedsak. Hun håper å bli valgt til parlamentet i juni med en ny koalisjon av høyreorienterte krefter. Merk hennes nei til å støtte Nicolas Sarkozy i andre valgomgang 6. mai. Det hjalp ikke at Sarkozy har forsøkt seg på anti-EU-toner i valgkampen med sin trussel om å stenge grensene og forlate Schengen.
• Hellas: Misnøyen med de etablerte partiene vil etter alt å dømme gi et mer fragmentert parlament etter valget førstkommende søndag. Det kan bli enda vanskeligere å styre Hellas. EU og Hellas’ ledelse har satt sin lit til en stor taus majoritet som ønsker å beholde euroen – hva gjør denne velgergruppen 6. mai?

EU-lederne begynte å snakke mer om vekstfremmende tiltak tidligere i vinter. For strenge innsparingstiltak kan gjøre krisen dypere på kort sikt. De siste ukene, særlig etter Hollandes valgseier i første omgang i Frankrike, er vekst-“fløyen” styrket. Mer om dette i kommende innlegg.

Vi har tidligere skrevet om ungdomsledigheten i Europa, hvor hver femte person under 25 år står uten jobb. Nye tall fra Spania viser at tilstanden der blir stadig verre: 51,4 % av unge spanjoler har ikke noe arbeid å gå til. Og det er ikke bare de unge som har problemer: til sammen 5,3 millioner spanjoler er arbeidsløse. Dette tilsvarer en prosentandel på 22,9, noe som er den høyeste siden 1995 for Spanias del. Ganske utrolig å tenke på at andelen arbeidsløse spanjoler så sent som i 2007 kun var på 8 %.

Den spanske sentralbanken, EU og IMF er alle så klart meget bekymret for situasjonen, og vil at den nye regjeringen til konservative Mariano Rajoy skal innføre nye arbeidsmarkedsreformer. Å skape arbeidsplasser er ikke bare enkelt i en tid med negativ økonomisk vekst. Dessuten må det kuttes i statsgjelden, og da blir det få nye arbeidsplasser i offentlig sektor. Et nytt lovforslag sier at landets 17 regioner vil måtte forplikte seg til å kutte all gjeld senest innen 2020.

I fjerde kvartal 2011 sank BIP med 0,3 % sammenliknet med forrige kvartal. Utsiktene for resten av 2012 er alt annet enn rosenrøde. Ifølge den spanske sentralbanken vil den økonomiske veksten forbli negativ, og arbeidsløsigheten forventes å stige til 23,4 %.

Ratingselskapet Fitch nedgraderte fredag Spania fra AA- til A, på en dag hvor også ratingen til Italia, Belgia, Slovenia og Kypros ble satt ned. Tidligere i januar ble Spania nedgradert av Standard & Poor’s.