Europabloggen.no

Dataene i grafen dekker til og med oktober. I dag er situasjonen enda mye verre, med italienske renter på tiårige statsobligasjoner langt over 7 prosent, en lånekostnad som ikke er bærekraftig.

Noen sitater fra dagens medier:

Eurointelligence: “We have now reached the bifurcation point in the crisis where the eurozone will, within days, have to make a choice between debt monetisation, which is hardly feasible without a political commitment to a fiscal union, and a break-up. The latter will happen if no decision is taken.”

Guardian: “We’ll soon have an indication if Italy has lost the support of the financial markets. It is scheduled to auction €5bn of government debt (’12-month bills’, repayable in a year’s time). Despite fears of a ‘buyers strike’ the Italian authorities have insisted that the auction will proceed.”

Reuters: “It is likely to take the combined forces of the European Central Bank, the IMF and the euro zone bailout fund to break Italy’s financial fall, and it’s far from clear that Europe’s leaders are ready to take on that rescue mission.”

For den som vil fordype seg i elendigheten: Guardians Datablog har en god oversikt over nøkkeldata.

Enten satses det alt hva remmer og tøy kan holde for å redde euroen, eller så går den felles valutaen langsomt i oppløsning ved at noen land trer ut av eurosonen, skriver Knut Arne Sanden ved LOs Brussel-kontor i dette gjesteinnlegget.

Det ble ingen riktig sommer i Europa i år, verken værmessig eller økonomisk. De økonomiske uværsskyene som lå tungt over Hellas, Irland og Portugal, truet med å ramme både Italia og Spania. Nå har flere begynt å snakke om begynnelsen til slutten på den felles valutaen euro som er knappe ti år gammel.

Selv den syvende far i huset, den sterke kommisjonspresidenten Jacques Delors, har ropt ned fra hornet sitt og advart om at Europa står foran avgrunnen. Da er det ikke særlig klokt å ta et skritt framover, mener mange. Men det er det han forlanger. Enten må det tas skikkelige grep med forsterket økonomisk styring, eller så må det overføres mer kompetanse fra medlemsstatene til Unionen. Men til det siste har et flertall land sagt nei, og da gjenstår bare den første løsningen. For hvis man slutter å tråkke, velter hele EU-sykkelen.
(more…)

Inntil nylig ble eurobonds — felles statsobligasjoner garantert av alle landene i eurosonen — sett som en urealistisk ide klekket ut ved brüsselske tankesmie-skrivebord. Men de siste par ukene har debatten om eurobonds som essensiell ingrediens i en varig og stabil løsning på eurosonens problemer eksplodert, ikke minst i Tyskland. SPD og De grønne har lenge vært åpne for eurobonds, og i det siste har stemmer i Angela Merkels CDU også luftet muligheten — eller i hvert fall sagt at man ikke kan avvise den kategorisk. Nå i helgen kom Merkel riktignok opp med et stykke effektiv retorikk: Felles garantert gjeld løser ikke problemene, det fører lukt til en “gjeldsunion”.

Hva er så euro-obligasjonene? Jeg har bidratt til en grundig gjennomgang i en sak i denne ukens Mandag Morgen (krever abonnement). Mye av debatten har blitt fokusert rundt et opprinnelig forslag fra økonomene Jakob von Weizsäcker og Jacques Delpla. Essensen her er at eurosonens samlede gjeld deles i to. En “blå” del som utgjør opptil 60 prosent av et lands BNP (dette er gjeldsgrensen i Maastricht-avtalen) garanteres av alle 17 euroland i fellesskap. Har et land gjeld utover dette, må den finansieres av “rød” obligasjoner som landet selv må utstede. Ideen er at den blå gjelden får en lav rente og har førsteprioritet, mens den rød gjelden blir atskillig dyrere og har annenprioritet. Dermed skal hvert land gis et sterkt insentiv til å presse gjelden ned mot 60 prosent av BNP. Om dette virkelig vil fungere, er et omstridt spørsmål.

En rundspørring blant økonomer og finansfolk som Reuters gjorde sist uke, viser at et stort flertall ser eurobonds som del av en god løsning på eurokrisen. Mange tror de første obligasjonene kan utstedes alt neste år eller i 2013.

Tysklands finansminister Wolfgang Schäuble ordvalg er spesielt verdt å følge i disse dager. Schäuble regnes som den tyske regjeringens mest overbeviste “europeer”; samtidig er han en dreven realpolitiker. Hans linje nå er at han sier at eurobonds ikke er aktuelt så lenge eurolandene ikke fører en felles finanspolitikk. Med andre ord, det kan bli aktuelt, hvis… I et intervju i helgen sa han at han “som privatperson” ikke ville hatt noen problemer med å delegere suverenitet til Brussel, og gjerne aksepterer en felles EU-finansminister (som ESB-sjefen har foreslått). Så fortsetter han: “Som tysk finansminister, derimot, sier jeg: Her og nå er det vår oppgave å løse problemene så raskt som mulig basert på de eksisterende traktatene. Vi kan ikke gå lenger og raskere på veien videre [mot politisk union] enn vi klarer å overbevise folk i medlemslandene og deres parlamentariske representanter om.”

Det er lett å forstå Schäubles posisjon. Spørsmålet om demokratisk legitimering av videre skritt mot en reell politisk union kan aldri neglisjeres. Thomas Klau i European Council on Foreign Relations mener toppmøte-krisehåndteringen i regi av statslederne har vist seg som et “ineffektivt oligarki” altfor dominert av de store landene. Krisen leder oss mot dypere integrasjon og sterkere europeiske institusjoner, ikke av idealisme, men av nødvendighet og av hensyn til behovet for effektiv beslutningstaking og ledelse, mener han:

As it is clearly not a sustainable option for the eurozone to grant its members full economic, budgetary, financial and fiscal room for manoeuvre, the only alternative to an inefficient oligarchy of national leaders is a strengthening of the political bodies less prone to takeover from the strongest and biggest nations, meaning the European Commission and the European Parliament. (…) The eurozone needs the powerful, politically game-changing instrument of eurobonds – and eurobonds will ultimately need federal, democratically controlled institutions to give them sufficient legitimacy.”

I løpet av det snart halvannet året hvor Europa har forsøkt å hindre statskonkurs i Hellas, har det meste dreid seg om nedskjæring av offentlige utgifter og strukturelle reformer. Dagens dramatiske vedtak av den neste spare- og reformpakken betyr mer av denne medisinen. Mye av det må helt sikkert til for å få den greske økonomien på beina. For politikere i andre EU-land som skal selge krisepakker til sine egne velgere, har det ikke vært mulig å si noe annet enn “grekerne må kutte og reformere”. Samtidig har det, først veldig hviskende og beskjedent, vært mulig å høre en annen historie: Hellas trenger fremfor alt økonomisk vekst, bare slik kan de på sikt betjene og redusere statsgjelden, men en ensidig nedskjæringsstrategi vil ikke skape denne veksten. De strukturelle reformene på arbeidsmarkedet og i byråkratiet vil virke etter hvert. Men i tillegg trenger Hellas noe mer — landet trenger vekstfremmende investeringer, som i utdanning og teknologi (budsjettkutt burde for eksempel ikke ramme utdanningssektoren). Disse vil ikke virke umiddelbart, men bare det å utarbeide en troverdig investeringsstrategi for Hellas ville sende et tydelig signal til den greske befolkningen om at partnerne i EU ikke er ute etter å straffe (eller kjøpe statsselskaper på garasjesalg).

Stemmene som framfører dette investeringsresonnementet — i ulike varianter og med ulike detaljer, selvsagt — har jeg hørt i forskjellige fora og sammenhenger i løpet av det siste året. Først var det mest uavhengige eksperter og opposisjonspolitikere (De Grønne og SPD i Tyskland har sagt dette lenge). De siste månedene har både styrende politikere, toppledere i finanssektoren og til og med de mest intense kritikerne av gresk juks og fanteri meldt seg på. Her er en liten oversikt som viser den etter hvert store bredden i “investeringskoalisjonen”:
(more…)

Den europeiske sentralbankens sjef Jean-Claude Trichet ble i går tildelt Karlsprisen for 2011. I takketalen presenterte han flere ideer om hvordan framtidige økonomiske problemer i euroland kan håndteres (med andre ord, bedre enn dagens kaotiske strev med Hellas, Portugal og Irland). I en første fase kan de øvrige landene yte økonomisk støtte koblet til et reform- og spareprogram. Hvis dette ikke gir resultater, må eurosonens institusjoner kunne gripe inn og til og med kunne legge ned veto mot nasjonale økonomiske beslutninger. Slik ser Trichet for seg at denne inngripen i suvereniteten skal forsvares og fungere:

The rationale for this approach would be to find a balance between the independence of countries and the interdependence of their actions, especially in exceptional circumstances. We can see before our eyes that membership of the EU, and even more so of EMU, introduces a new understanding in the way sovereignty is exerted. Interdependence means that countries de facto do not have complete internal authority. They can experience crises caused entirely by the unsound economic policies of others. With a new concept of a second stage, we would change drastically the present governance based upon the dialectics of surveillance, recommendations and sanctions. In the present concept, all the decisions remain in the hands of the country concerned, even if the recommendations are not applied, and even if this attitude triggers major difficulties for other member countries. In the new concept, it would be not only possible, but in some cases compulsory, in a second stage for the European authorities – namely the Council on the basis of a proposal by the Commission, in liaison with the ECB – to take themselves decisions applicable in the economy concerned. One way this could be imagined is for European authorities to have the right to veto some national economic policy decisions. The remit could include in particular major fiscal spending items and elements essential for the country’s competitiveness.

I et mye lengre perspektiv bør EU få et eget finansdepartement, fortsetter Trichet i talen.

Not necessarily a ministry of finance that administers a large federal budget. But a ministry of finance that would exert direct responsibilities in at least three domains: first, the surveillance of both fiscal policies and competitiveness policies, as well as the direct responsibilities mentioned earlier as regards countries in a “second stage” inside the euro area; second, all the typical responsibilities of the executive branches as regards the union’s integrated financial sector, so as to accompany the full integration of financial services; and third, the representation of the union confederation in international financial institutions.

Grekerne kan være i ferd med å miste tilliten til sitt eget banksystem. I perioden fra januar 2010 til mars 2011 sank de totale private bankinnskuddene med 31 milliarder euro til 165,5 milliarder euro, skriver Spiegel Online med den greske sentralbanken som kilde.

Opplysningen er basert på harde data, mer anekdotisk melder tollvesenet at flere er blitt stoppet på vei ut av landet med for mye euro i kofferten. Det greske finansdepartementet går ut fra at en del av de forsvunne sparepengene går til forbruk, siden grekerne har hatt en kraftig inntektsnedgang siden krisen begynte. En del kontanter befinner seg antakelig også i skap og madrasser. Den greske bankforeningen forsøker å stoppe kapitalflukten, og viser til at innskuddene er garantert — men bare opptil 100.000 euro.

Onsdag kommer eksperter fra EU og IMF til Athen for å vurdere om den greske regjeringen gjør sin del av jobben med reformer og innsparinger. Så skal det besluttes om den neste porsjonen av støtte på 12 milliarder euro skal betales ut.

The Irish Economy har tilhørt en gruppe av anbefalte europeiske blogger en stund, og har stått på vår oversikt en tid (se “EU-blogger: Internasjonalt” i spalten til høyre). Den siste tidens utvikling har ikke gjort den noe mindre aktuell, for å si det sånn. Bloggen skrives, som navnet tilsier, av irske økonomer, mange av dem forskere i økonomi ved irske universiteter.

Dette er en gruppeblogg slik den skal lages: Hyppig oppdatert, lange analyser veksler med en-linjes lenketips. Og nå, naturligvis løpende kommentarer til Irlands dramatiske økonomiske og politiske situasjon. Eksempel — en kommentar om eventuell redningspakke fra EU og hvordan den ville bli mottatt i markedene:

Even though it’s hard to separate fact from fiction in the fast-moving bailout story, reports that the Commission and ECB are pushing for Ireland to avail of the EFSF for broader European stability reasons could change the calculation in an important way. I still believe that Ireland’s best bet is to regain creditworthiness through a demonstration of political capacity with the budget and the four-year plan. The alternative of being forced to seek a bailout would involve at least as much austerity as our own adjustment and would do long-term reputational damage. But acceding to a request to avail of the facility is potentially a different proposition. I don’t think our European partners could simply expect us to pursue a less nationally advantageous path in the interest of broader euro zone stability. The terms would have to be mutually advantageous relative to the next best options for both sides. One reasonable agreement that could meet this requirement is for our European partners to support our four-year plan with a credit line from the EFSF at a reasonable rate of interest (say the 5 percent rate provided to Greece). Access to the funds would be conditional on meeting the targets under the plan, which after all is being developed with input from the Commission and the ECB. The intention would still be to return to markets for funding rather than the use the facility, but the backstop of a dependable credit line on reasonable terms would give us a substantially greater chance of actually being able to access market funding both for the state and the banks.