Europabloggen.no

Splittet Europa. Mat, sex, tro og støynivå kan være like gode indikatorer som politikk for å forstår resultatet av helgens valg på nytt Europa-parlament. Grafikk: Yanko Tsvetkov, Atlas of Prejudice

De første valgmålingene i Europa-valget tyder på at det er vanskelig å få  EU-velgerne opp av hagestolene og inn i valglokalene. Målinger publisert i magasinet Der Spiegel  tyder på at oppslutningen i flere land kan bli lavere enn i 2009 (43 %). Slovakia og Latvia kan oppslutningen ha ligget så lavt som under 20 %. Går oppslutningen under 40 % av velgerne er vel det et  nederlag for EUs institusjoner. Parlamentet har de siste årene fått styrket sin makt nettopp for å aktivisere velgerne.I

De nasjonale og regionale kritikerne av EU mener at de virkelige skillelinjene går andre steder enn høyre-venstre. De går på kryss og tvers etter kultur, språk, seksuelle vaner, mat og drikke og temparament og samfunnsform. Med sitt “Fordommenes atlas” har Yanko Tsvetkov laget en lett satire over hva europeerne mener om hverandre og hvor skillene virkelig går (se over).

Andre mener det er en felles europeisk identitet under utvikling – spesielt blant yngre europeere som er vokt opp med det blå-gule stjernebanneret. Er f.eks. skjeggedivaen fra Meldodi Grand Prix – “Conchita Wurst” selve symbolet på Europa? Kunne en transe ha vunnet en slik felles konkurranse i Russland, Kina eller Amerika?

Selv den eldre garde som har bygget opp Europa er deprimert. En av Tysklands mest populære eks-presidenter, Roman Herzog, maner til mer skepsis overfor EUs nye makt for å hindre at den blir en felle fremfor en fordel for alle europeere. Hva slags verdier er det velgerne vil ha når de som i Italia velger en klovn fremfor sine etablerte politikere?

Valgresultatet vil neppe være klart før sent søndag kveld, men da kan du følge det her. I mellomtiden får du nyte den europeiske luksus med å gå ut å hygge deg på valgkvelden. Europa er tross all politisk ignoranse et av de fredeligste, rikeste og hyggeligste kontinenter på denne planeten.

I slutten av august skrev jeg at det lå an til historisk bestenotering for de grønne partiene i alle de tre europeiske landene som holdt valg i september. Etter Norge og Tyskland stemte i går Østerrike – på tide å gjøre opp status.

Interessant nok buttet det for alle de tre partiene i sluttfasen av valgkampen. MDG i Norge og die Grünen i Østerrike gjorde som ventet sitt beste valg noensinne, men det så enda bedre ut på mange meningsmålinger i valgkampen. MDG fikk som kjent med Rasmus Hansson sin første stortingsrepresentant. I Østerrike oppnådde die Grünen 11,5 prosent i valget (tidligere bestenotering var 11 prosent i 2006), mens meningsmålerne hadde dem på 14-15 prosent også i den siste uken før valget.

Dermed havner de østerrikske grønne antakelig ikke i regjering, for tendensen i Østerrike var først og fremst styrking av partiene på høyre fløy. De tradisjonelt statsbærende partiene sosialdemokratene (SPÖ) og kristeligdemokratene (ÖVP) gjorde begge sitt dårligste valg noen gang (siden 1945). De to partiene har regjert sammen de siste fem årene, og har fortsatt flertall i nasjonalforsamlingen. En videreføring av storkoalisjonen er mest sannsynlig, men ÖVP vil ikke helt utelukke en regjering med de høyrepopulistiske og EU-kritiske partiene FPÖ og Team Stronach (et nytt parti ledet av milliardæren Frank Stronach).

Tyske grønne: Skatteøkninger og pedofili
I 2010 og 2011 så Tysklands grønne parti ut til å gå mot en ny æra. De Grønne skulle bli det nye folkepartiet. Meningsmålinger ga dem helt opp til 28 prosent. Oppslutningen falt igjen i 2012 og i år, men De Grønne hadde likevel grunn til å tro på et resultat over 15 prosent (bestenotering er 10,7 prosent i 2009).

Valgkampen gikk imidlertid helt skeis, og nedturen på målingene begynte for alvor rett etter at jeg skrev om de grønne partiene. Til slutt ble ikke en gang De Grønne tredje største parti i Forbundsdagen. Hvordan kunne dette skje?

(more…)

EU-kommisjonen overvurderer i sine scenarier kostnadene ved fornybar energi og undervurderer prisen på atomkraft og karbonfangst og -lagring, mener tyske forskere.

Professor Claudia Kemfert og tre forskerkolleger ved instituttet DIW i Berlin har gått kritisk gjennom dataene EU-kommisjonen bygget sine scenarier (eller “veikart”) mot 2050 i energi- og klimapolitikken på. Scenariene ble publisert i 2011, og danner mye av grunnlaget for debatten om veien videre for EUs politikk. Kommisjonen la i vår fram en utredning (grønnbok) om politikken mot 2030, og vurderer nå høringsuttalelsene som er kommet inn. Dermed er den politiske prosessen på vei inn i en avgjørende fase.

Claudia Kemfert, forsker ved DIW og samfunnsdebattant (foto: Oliver Eltinger)

Men mange av forutsetningene fra 2011 er altså allerede foreldet, ifølge DIW-forskerne. Dermed kan medlemsland og andre aktører komme til å basere sine vurderinger av 2030-politikken på feil grunnlag, advarer de. Forskerne peker særlig på tre forhold:

• Fornybar energi: Kostnadene ved investering i ny sol- og vindenergi faller raskere enn scenariene fra 2011 forutsatte. DIW-forskerne regner med betydelig lavere kostnader enn Kommisjonen for sol og vind (se figur).
• Atomkraft: EU-scenariene går ut fra for lave kostnader og for god konkurransedyktighet for nye atomkraftverk, mener DIW. Kostnadene blir langt høyere når bl.a. høyere krav til sikkerhet tas med.
• CCS: Karbonfangst og -lagring (CCS) er tiltenkt en viktig rolle i EUs politikk i scenariene. Men DIW-forskerne peker på at ingen av demonstrasjonsprosjektene til nå har fulgt tidsplanen, og ser Kommisjonens anslag over framtidige kostnadsreduksjoner for CCS som urealistiske.

“Dette kan føre til feilaktige slutninger, siden den framtidige rollen for fornybar energi blir undervurdert. De oppdaterte kostnadsberegningene viser at det ville være en fordel å legge mer vekt på fornybar energi i energistrategien,” skriver forskerne.

(more…)

I en valgkamp hvor kanslerens strategi er å få velgerne til å sovne og den store tv-duellen endte 0-0, var det sannelig behov for en video som dette. Laget av ingen andre enn IG Metall, er de kjent for sine humorister?

Rasmus Hansson, 1. kandidat for MDG i Oslo.

Grønne partier ligger an til å gjøre sitt beste valg noensinne i alle de tre europeiske landene som holder valg i september.

Miljøpartiet De Grønnes (MDG) økende oppslutning har vært en av overraskelsene i årets stortingsvalgkamp. Gjennomsnittet for målingene i august gir partiet 3,5 prosent, og dermed er sperregrensen og flere stortingsmandater innenfor rekkevidde for MDG.

Et rendyrket grønt parti vil gjøre Norge mer likt resten av Europa. I flere land har grønne partier allerede erfaring med å styre på nasjonalt og regionalt nivå. Og trenden fortsetter. 22. september er det valg til Forbundsdagen i Tyskland, og 29. september følger Østerrike med valg til Nasjonalrådet. I begge land ligger De Grønne an til rekordoppslutning:

• Tyskland: 12-13 prosent på meningsmålingene i august. Hittil beste valgresultat: 10,7 prosent i 2009.
• Østerrike: 14-15 prosent på meningsmålingene i august. Hittil beste valgresultat: 11 prosent i 2006.

De Grønne i Tyskland får tross et forventet godt resultat problemer med å komme i regjering. Partiet går til valg som koalisjonspartner med sosialdemokratene (SPD), men SPDs svake målinger gjør dette alternativet lite sannsynlig. Teoretisk kunne De Grønne inngå i en flertallskoalisjon med Angela Merkels CDU, men begge partier har i det siste gått langt i å avvise denne muligheten. De Grønnes toppkandidat Jürgen Trittin påpeker at de to partiene har beveget seg i motsatt retning i viktige saker som kontantstøtte (De Grønne er mot), energi- og klimapolitikk og investeringer i infrastruktur.

Jürgen Trittin, toppkandidat for De Grønne i Tyskland (foto: Olav A. Øvrebø)

Også i Østerrike er sosialdemokratene (SPÖ) De Grønnes ønskepartner, men heller ikke her ligger det an til flertall for de to partiene. Isteden spekuleres det over om De Grønne kan inngå i en stor koalisjon med SPÖ og det kristeligdemokratiske ÖPV, de to partiene som regjerer sammen nå. I Østerrike har De Grønne ry blant velgerne som anti-korrupsjonsparti, og har økt oppslutningen stort i regioner der andre partier har vært innblandet i skandaler.

Europa-politikken: Annerledes i Norge
Grønne partier i EU – nasjonalt og i Europaparlamentet – er i mange land de mest integrasjonsvennlige av alle partier. Både i Tyskland og Østerrike markerer De Grønne seg med støtte til styrking av EU-institusjonene. Typisk nok holdt De Grønne i Østerrike i sommer en fremtidskongress hvor ønsket om utviklingen av et “Europas forente stater” var diskusjonstemaet.

De Grønne i Tyskland har i eurokrisen gått lengst av de tyske partiene i å støtte eurobonds – statsobligasjoner garantert av alle landene i fellesskap – som viktig del av kriseløsningen. Partiets analyse av krisens årsaker fikk for øvrig god karakter av Financial Times-kommentatoren Wolfgang Münchau.

MDG er søsterparti med tyskerne og østerrikerne i Det europeiske grønne partiet, men partiet har en klart EU-skeptisk bakgrunn. Ved stortingsvalget i 2009 gikk MDG inn for å si opp EØS-avtalen og erstatte den med en eller flere handelsavtaler – et standpunkt som plasserte partiet solid på norsk nei-side. I arbeidsprogrammet til høstens valg er dette moderert: Nå heter det at MDG skal “samarbeide med grønne partier i Europa for å tilpasse EØS-avtalen og tilhørende EU-strukturer prinsippene for en grønn økonomi.” Partiet går også inn for å binde Norge tettere til det europeiske energisystemet ved bygging av flere overføringskabler til kontinentet.

Det gjenstår å se om også Norge får et stort grønt parti, og hvordan det vil forholde seg til europeisk integrasjon. Det svenske Miljöpartiet begynte som et sterkt EU-kritisk parti på 1990-tallet, og var imot svensk medlemskap i 1994. Men i 2008 fjernet partiet sin programfestede motstand i en medlemsavstemning. Som mange andre grønne partier trekker de fram grenseoverskridende miljøproblemer som ett område der EU bør få mer myndighet.

Dette innlegget ble først publisert i nettmagasinet Energi og Klima.

Finansminister Wolfgang Schäuble: Mer å rutte med (foto: Olav A. Øvrebø)

Angsten for å måtte betale ut kriserammede og forgjeldede euroland sitter dypt i Tyskland, men til nå har ikke eurokrisen belastet skattebetalerne. Tvert imot. Den tyske stat vil spare 40,9 milliarder euro i lavere renteutgifter på statsgjeld i perioden 2010-14. Slike beregninger har vært gjort før, men det nye nå er at Finansdepartementet har offentliggjort sine egne tall. De viser også hvor mye krisen til nå har kostet Tyskland: skarve 599 millioner euro, eller 1,5 prosent av innsparingene.

Departementet har tatt utgangspunkt i de budsjetterte renteutgiftene og sammenlignet med de reelle. Årsaken til de svært lave rentene på tysk statsgjeld er lavkonjunkturen i eurosonen, den lave renten satt av Den europeiske sentralbanken, og en trygg havn-effekt der investorene foretrekker de sikreste papirene.

Økonomen Jens Boysen-Hogrefe ved Institut für Weltwirtschaft i Kiel har tidligere ved flere anledninger forsøkt å beregne hva de lave rentene betyr for Tyskland. Han har regnet ut at den føderale regjeringen – ved finansdepartementet – har spart 80 milliarder euro i perioden 2009-13. Og den hyggelige kriseeffekten vil fortsette en stund til:

The overall-effect on the public budget in Germany will further grow in the coming years. The ECB has just lowered its main interest rates (to 0.5 per cent), which are also relevant for the pricing of bonds, and there are still several billions of federal government bonds with maturities of five to thirty years that were issued before the current low yield period and that will soon be replaced. An overall benefit of more than €100 billion may be the case.

Men heller ikke dette er hele regnestykket. De tyske delstatene og kommunene har til sammen like mye gjeld som staten (det føderale nivået), og de har også profitert på lavere renter de siste årene. Ikke så mye som staten, men likevel betydelig, ifølge Boysen-Hogrefe. Innen midten av 2014 bør eurokrisegevinsten beløpe seg til mellom 100 og 200 milliarder euro.

Nå kan en si at det er for tidlig å gjøre opp sluttregningen, siden Tyskland jo har garantert for sin andel av kriselån til bl.a. Hellas og midlene Den europeiske stabilitetsmekanismen (ESM) har til rådighet. Men dette setter unektelig en del tyske medier og politikeres eurokrisemaksimering i et nytt lys.

Akt 5: “Hitlingen” av Merkel. (Foto: Glyn Nelson. CC: by-nc-sa).

Etter Hellas, Portugal og Irland er Kypros det fjerde eurolandet som har fått (eller blitt utsatt for, som noen vil si) en redningspakke fra “troikaen” – EU-kommisjonen, Den europeiske sentralbanken og Det internasjonale pengefondet IMF. Eller det femte, hvis man regner med hjelpen til Spanias banker. Kypriotene kan nå se fram til mange år med økonomiske nedgangstider, til det forhåpentligvis en gang snur igjen.

Landene er forskjellige, og årsakene til problemene er også ofte ulike. Men det er nå mulig å se at eurodramaene som utspiller seg på den politiske scenen har klare likhetstrekk. Historien gjentar seg. Her er eurokrisedramaets åtte akter.

1. Systemrelevans. Nødvendige, men ubehagelige politiske avgjørelser – f.eks. om å redusere en for stor statsgjeld, få en for stor finanssektor under kontroll, punktere en boble – utsettes. Og utsettes. Helt til problemet er blitt så stort at det ikke kan skjules lenger. Det truer eurolandets økonomi og setter eurosamarbeidet i fare. Problemet er blitt systemrelevant.

2. Nattskift. En redningsplan utformes i nattlige forhandlinger i Brussel. Rødøyde aktører forsøker å selge planen under en pressekonferanse i Justus Lipsius-bygningen rundt kl 04.00.

3. Jubel og ny tvil. Børsene åpner til stor jubel. Men det viser seg fort at redningsplanen har mange løse tråder, og stort rom for fortolkning. Finansfolket begynner å tvile, både på planen og på euroens framtid.

4. Protester. Planen viser seg å ha ubehagelige konsekvenser for folk flest i det kriserammede landet. Så fort dette blir klart, begynner folk å protestere.

5. Nazikortet. Tyskland får, rettmessig eller ei, skylden for ubehagelighetene som dukket opp i foregående akt. Angela Merkel sammenlignes med Adolf Hitler.

6. Dystre tider. En lang periode med nedskjæringer, krympende økonomi, økende arbeidsledighet og politikermisnøye innledes. Oppslutningen om EU-medlemskapet og euroen faller.

7. Friskmelding. EU-topper og statsledere erklærer at med denne redningsplanen er det verste over for eurokrisen. Man er nå på rett vei.

8. På’n igjen. Det neste landet havner i trøbbel, og man begynner på nytt med akt 1.

***
Hvor lenge kan dette fortsette? Tross alt er det bare 17 euroland. Men dette spørsmålet pleier også alltid å bli stilt underveis i dramaet. Kanskje det egentlig burde vært en egen akt?

Et nytt smil i euro-krisen. Den nederlanske finansministeren Jeroen Dijsselbloem ligger best an til å bli ny leder for euro-gruppen. Kan sosialdemokraten bli symbolet på et vendepunkt i euro-krisen?
Foto: Partij van de Arbeid

Det er lenge siden det kom gode nyheter i euro-krisen, men de siste dagene har det vært et lite skifte til mer optimisme. Det begynte med den europeiske sentralbanksjefen Mario Draghi som før helgen mente offentlig at euro-landene har det verste i krisen bak seg. Han fikk følge av ratingbyrået Standard & Poor´s og den tyske finansministeren Wolfgang Schäuble som også mente å se et vendepunkt i euro-krisen i løpet av 2013.

Finansminister Schäuble, som av mange i Sør-Europa blir sett på som arkitekten bak den strenge sparepolitikken i EU, tok i går imot en av de sterkeste kritikerne av den beske medisinen. Den greske venstrerebellen, Alexis Tsipras, møtte Schäuble i Berlin etter å ha vært på en kommuniskongress i Berlin for å minnes drapene på de to kommunistikonene Rosa Luxembourg og Karl Liebknecht i den 15.januar 1919.

_ Det er en god sjanse for meg og Hr. Schäuble til å utveksle synspunkter, skriver Tsipras i en kommentar på sin hjemmeside. Tsipras mener EU-landenes kursendring og beslutningen om å gi Hellas mer tid til reformene bekrefter at han hadde rett med sine synspunkter i valgkampen i Hellas i mai i fjor. Tsipras venstreparti, Syriza, ble det største opposisjonspartiet etter det valget foran sosialdemokratene i Pasok.

Finansminister Schäuble på sin side sa under møtet at Hellas ikke har noe alternativ til reformer og sparepolitikken. Møtet mellom de to, som skulle ha vart i en halv time, drøyde en hel time. Schäuble sa seg fornøyd med at de to politiske motstanderne kunne ha en dialog og diskusjon.

I Hellas er frykten for vold og terror som følge av sparekursen økt etter at det mandag ble skutt mot den greske statsministerens kontor. Terror fra venstreorienterte grupper har tidligere vært et problem i Hellas. Tsipras ringte statsminister Antonio Samaras fra Berlin og ga uttrykk for sin medfølelse.

Ny euro-sjef

De 17 euro-landene ser også ut til å ha blitt enige om en ny leder for de månedlige euro-gruppe-møtene. Den nederlandske finansministeren, Jeroen Dijsselbloum, vil etterfølge avtroppende sjefen, den luxembourgske statsministeren Jean-Claude Juncker, skriver det tyske magasinet Der Spiegel. Avgjørelsen vli bli tatt på euro-finansministrenes neste møte på mandag den 21.januar.

Men selv om EU-landene er blitt mer enige om hvordan krisen skal løses har det ikke hindret islendingene fra å ta en pause i sin EU-debatt. Island har søkt om medlemskap og kan bli medlem fra neste år, men har valgt å utsette forhandlingene med EU til etter valget i april.

Euro-fotball-krise. Var Euro-2012 viktigere enn å ha en euro i 2013? Den nederlandske tegneren Arend van Dam sammenligner Euro-2012-interessen med Titanics undergang. Tegning: Arend van Dam.

Spania feirer etter gårsdagens seier i Euro 2012 og mange spanjoler håper at landet dermed skal få seg et løft til å komme ut av gjelds- og eurokrisen. Men hjelper egentlig fotball mot økonomisk krise? Da burde det vel egentlig gå bedre med Spania som har satt en utrolig rekord med å vinne EM i 2008, VM i 2010 og nå altså EM i 2012. Kanskje burde Spania heller diskutere om landet bruker for mye tid på fotball og for lite tid på innovativ nyskapning som kan gi arbeidsplasser og økonomisk vekst?

Europas gode økonomier hadde ingen nytte av sin økonomiske styrke under EM. Bare Tyskland til semifinalen, mens de tre andre landene alle er dypt i euro-krise. Tyskerne var skuffet over å ikke komme videre og risikerer vel nå en kollektiv økonomisk depresjon frem til VM i Brasil i 2014. Gründernasjonen Nederland var også en flopp og selv de økonomisk effektive Sverige og Danmark kom vel så langt de kunne.

Skuffelsen var størst i boom-landet Polen som verken kom videre i turneringen eller spilte bra. Men landet har i alle fall fått nye veier, flyplasser og togforbindelser  og fått pusset opp sentrum av EM-byene. Arrangementet skal ha gitt Polen og Ukrainia økonomiske investeringer til en verdi av 38 milliarder euro (285 milliarder kroner). Vi får håpe at de ikke sitter igjen med samme gjeldsbyrde som ble Portugal til del etter EM i 2004. Vinneren fra det året, Hellas, ble heller ingen økonomisk vinner. Seieren i Lisboa og OL-arrangementet samme år ga vel grekerne for alvor følelsen av at de gikk på skyer og ikke trengte å bekymre seg for den økonomiske fremtiden.

Fotballfeberen under et EM sprer seg fra det grønne gresset til de underigste steder. Det blir til finansanalyser på TV til fotballseminarer i akademia og i spillegale Storbritannia er det selvfølgelig egne nettsteder for det økonomiske spillet (overganger, tipping etc.). I Tyskland brukes fotballinteressen til å lokke ungdom til å studere realfag. For bare en fysiker kan virkelig forstå hvorfor et skrudd banan virker i teorien.

Egentlig burde Europa etter et vellykket og spennende EM nå være klar for å samle kreftene, starte reformarbeidet, få orden på euroen og sving på økonomien. Men først er det to måneder sommerferie – en måned i Nord-Europa og så en måned i Sør-Europa. Deretter starter kvailifiseringen til VM 2014. Vi er bare i pausen.