Europabloggen.no

EU splittet. Atomkraften spalter EU mellom land med atomkraft (rød farge) og de uten (blå farge). I skyggen av krisen i Japan er medlemslandene blitt enige om å teste sine reaktorer for sikkerhet. Grafikk: CC: EU-arathi2

Europa tar lærdom av atomkrisen i Japan. EUs 143 atomreaktorer skal nå gå gjennom en stresstest for å se om de holder høyt nok sikkerhetsnivå, besluttet EU-landene i Brussel idag.

Det er første gang EU-landene gir slipp på sin nasjonale selvstendighet til å kontrollere atomreaktorer. Atomanleggene skal sjekkes av uavhengige kontrollører for å se om de holder mål mot terroraksjoner, naturkatastrofer og strømutkoblinger.

Medlemslandene står fritt til å avgjøre hva som skjer om et anlegg ikke passerer testen, men det politiske presset fra naboene vil trolig være nok til å få konsekvenser som medfører en stengning. 14 av de 27 EU-landene har idag kjernekraftverk.

Land som Italia og Østerrike har avviklet sin kjernekraft, mens Polen planlegger å bygge nytt kjernekraftverk for første gang. Litauen stengte sitt beryktede kraftverk i Ignalina i 2009. Frankrike som får 80 prosent av sin strømforsyning fra atomkraft, vil ikke endre sin atompolitikk.

EUs energikommisær Gunther Oettinger mener overgangen til andre energiformer ikke kan skje over natten.

_ Men det er klart at energipolitikken etter dette må begynne fra grunnen igjen, sa Oettinger i Brussel etter møtet. Han ønsker også å trekke inn USA, Kina og Russland i en debatt om atomkraftens fremtid.

Det er spørsmålet stadig flere EU-land må stille seg. Krisen i euro-sonen har ført til et stadig tettere samarbeid om den økonomiske politikken. Det er i ferd med å dreie debatten fra spørsmålet om gjeldstyngede land må ut av valutasamarbeidet – til om ikke flere må med. Presset om euro-medlemskap øker på utenforland som Danmark, Sverige, Polen og Storbritannia.

En forsmak på debatten kom på gårsdagens EU-toppmøte i Brussel. Der ble de 17 euro-landene enige om den nye europakten for økonomisk samarbeid. Den er en utvannet versjon av den fransk-tyske “konkurranseevnepakten” som tok til orde for harmonisering av reglene for skattenivå, lønnstillegg og pensjonsalder. Landene skulle også innføre en såkalt “gjeldsbrems” som skal hindre at landene lager gjeldsbomber i fremtiden.

Etter massiv motstand fra landene uten euro måtte Tyskland og Frankrike la EU-kommisjonens Jose Manuel Barroso vaske ut de strengeste formuleringene, men retningen er den samme. EU-landene – med eller uten euro – vil i fremtiden samordne stadig mer av sin økonomiske politikk. I Danmark er det allerede en gryende euro-debatt – etter at landet to ganger tidligere har sagt nei til euroen.

På toppmøtet sikret grekerne seg bedre betingelser for sine kriselån fra sine EU-partnerne, mens irene ikke fikk til en slik forbedret avtale. Diskusjonen om hjelp eller hjelp til selvhjelp var hard mellom de gjeldsplagede landene i sør og vest og de økonomisk stabile landene i nord  som bidrar mest til hjelpepakkene.

Hellas kunne stråle som flink gutt i klassen og vise til omfattende privatisering og sparetiltak som gir mer penger i den greske statskassen. Dermed oppfylte landet kravene de andre euro-partnerne hadde satt til å forbedre landets økonomiske situasjon med lavere renter. Også Portugal fikk ros av Tysklands kansler, Angela Merkel, for kraftige kutt i offentlige utgifter.

Irene var under press for å heve sitt lave skattenivå for bedrifter. Den franske presidenten Nicolas Sarkozy omtalte det irske skattenivået som “ødeleggende element”, men irenes statsminister Enda Kenny kjempet hardt for å beholde ordningen. Men så fikk han heller ingen premie i form av lavere rente på lånene i hjelpepakken fra EU.

Forskjeller i BNP per innbygger (PPP) i EUs NUTS-2-regioner; jo mørkere, jo rikere. Obs: laget med 2006-tall. Illustrasjon: Eurostat.

Tall fra Eurostat viser at det fortsatt er store forskjeller mellom østlige og vestlige deler av Europa når det gjelder hvor mye penger folk har å rutte med. Men det er noen unntak. Praha-regionen i Tsjekkia og Bratislava-regionen i Slovakia er henholdsvis nr 6 og 9 på listen over EUs 271 såkalte NUTS-2-regioner. Dette er bl.a. høyere på listen enn hva noen region i Østerrike, Finland eller Italia kan skryte av.

BNP per innbygger målt i kjøpekraft (PPP) varierer fra 28 % av EUs gjennomsnitt i Severozapaden, Bulgaria til 343 % i Inner London. Sagt på en annen måte, mellom 7 100 Euro i Severozapaden og 85 800 i London. EU-snittet var 25 100 Euro i 2008, som tallene er hentet fra.

Blant andre rike regioner finner vi Luxembourg (279 %), Brussel (216 %), Groningen (198 %) og Hamburg (188 %). Av de 40 regionene hvor kjøpekraften er minst 125 % av gjennomsnitt ligger flest i Tyskland (10), Nederland (5), Østerrike (4) og Storbritannia (4). 64 regioner hadde en kjøpekraft som var mindre enn 75 % av gjennomsnittet, hvorav mange ligger i Polen (15), Tsjekkia (7), Romania (7), Bulgaria (6) og Ungarn (6). De 8 regionene med minst kjøpekraft, med under 40 % av snittet, hører alle hjemme i Bulgaria og Romania.

Mange tyskere føler de betalte vel mye i krisehjelp til Irland og Hellas. Det er i så måte interessant å lese at sørlige og østlige deler av Irland er rikere enn mange tyske regioner. Slovakia på sin side sa i fjor høst nei til å stå som garantist for hjelpepakken til det konkurstruede Hellas med begrunnelsen at Slovakia var langt fattigere. Men Bratislava-regionen har mer å rutte med (41 800 Euro) enn hva den rikeste i Hellas har (28 300).

Nå kan man selvfølgelig diskutere hvorvidt måten landene har blitt delt opp i regioner har ”skylden” for noen av disse utslagene. Og som Eurostat påpeker, pendling påvirker også resultatene.

(via euobserver)

Det er valgkamp i Irland og økonomien er kjørt i grøfta, men det kan ikke bortforklare at landets største avis Irish Independent setter sånt som dette på lederplass:

It should be noted that when it comes to the re-invigoration of Germany’s urge to dominate, that our own damned stupidity has created the appalling scenario where our future is decided by Frau Merkel’s need to retain the support of Hans, who spends every Friday night in the local Bierkeller complaining about the feckless Greeks, Irish, Turks and other lesser races. (…) During their long love affair with fascism, our moral German friends decreed that while the British and the French were part of the superior races, the mere Irish were given the same middle ranking as the unfortunate Poles. As Germany returns to old habits it is starting to look as though we need to build a modern league of small nations to curb the imperial ambitions of Frau Merkel and her devious French collaborationists.

Irritasjon over Tyskland og Frankrikes opptreden har økt blant de andre EU-landenes ledere de siste månedene, det er det neppe tvil om (se tidligere sak). Merkel og Sarkozy har gjort det til en vane å presentere de andre 25 (eller 15 i eurosonen) for mer eller mindre ferdiglagde planer. Men det kan ikke rettferdiggjøre en utblåsning som denne — vi vet alle hva “Tyskland vender tilbake til gamle vaner” og “franske kollaboratører” henspiller på. Hvis dette er noen indikasjon på debattklimaet i Irland og EU-landene i mellom, er det grunn til å bli urolig.

Saken fant jeg på den glimrende bloggen The Irish Economy, hvis skribenter tar avstand fra avisens beskyldninger.

Det er lenge siden vi hadde en EU-debatt å snakke om i Norge. I Tyskland debatteres det derimot nå livlig hvilken retning EU og euro-samarbeidet bør ta for å komme styrket ut av krisen. Dette er tema for en artikkel jeg har skrevet i denne ukens Mandag Morgen. Introen er slik:

Tyskland taler ikke lenger med bare én stemme i europapolitikken. Det er åpen strid om hvilken retning EU bør ta videre og hvordan det store europrosjektet skal bringes på rett spor. Motsetningene er markante også innad i regjeringskoalisjonen. Forbundskansler Angela Merkel tar til orde for det hun kaller «unionsmetoden» hvor regjeringssjefene både tar initiativer og gjennomfører tunge beslutninger, mens opposisjonspartiet SPD vil styrke «fellesskapsmetoden» i EU.

Når et møte i Det europeiske råd (EU-toppmøtet) er ferdig, kommer stats- og regjeringssjefer og EU-topper ut for å snakke med pressen. Men de gjør det ikke i samlet flokk. Rådspresident van Rompuy og kommisjonspresident Barroso holder riktignok en felles pressekonferanse, men de andre forsvinner til hvert sitt rom. Der snakker de på sitt eget språk og møter (hovedsakelig) sine “egne” journalister. For disse er gjerne valget enkelt, franskmennene går for å høre på sin president og svenskene for å høre sin statsminister (hvis da ikke redaksjonen har mer enn en til stede). Vi ikke-medlemmer lider valgets kvaler. Etter toppmøtet forrige fredag gikk jeg først for å høre van Rompuy og Barroso. Men etter de første innledende setningene ble jeg rastløs, og forsto hvorfor — den tyske pressekonferansen fristet mer. Alt bråket om “Deauville-diktatet” forut for møtet, de foreløpige meldingene om tysk gjennomslag på viktige punkter, en spesiell interesse for tysk politikk; dette trakk meg til Angela Merkels pressekonferanse. Der var det også godt besatt, og ikke bare tyskere.

Men det var mer enn de dagsaktuelle omstendighetene som lå bak. De siste månedene har det utviklet seg en omfattende europeisk debatt om Tysklands økonomiske og politiske makt, og hvordan landet skal utforme sin rolle i EU og verden. Makten i EU graviterer mot Tyskland. Et debattmøte i Berlin nylig hadde den typiske tittelen “Må man være redd for Tyskland?” Tyskland ser ut til å komme styrket ut av den økonomiske krisen, i hvert fall sammenlignet med de andre EU-landene. Politisk er Tyskland begynt å opptre mer selvbevisst enn tidligere — man kan si mer som et normalt land. I en artikkel i denne ukens Mandag Morgen (krever abonnement) har jeg forsøkt å gå dypere inn i denne debatten, med det siste toppmøtet som utgangspunkt.

Noen av kildene brukt i researchen og/eller som tar opp debatten:

• EPC: The bumpy road to economic union
• Centre for European Reform: Europe dances to Germany’s tune
• Bundeskanzlerin.de: Avskrift av Merkels pressekonferanse
• Die Zeit: Merkels Wandlung zur Madame Oui
• Euractiv: Deutschland und das post-romantische Europa
• Ulrike Guerot: Germany goes global, farewell Europe

EU-toppmøtet i Brussel i dag og i morgen blir dominert av den veldig offentlige striden om de nye, skjerpede reglene for økonomisk styring — av eurosonen spesielt, men de andre medlemmene berøres også.

Stemningen er en smule gretten etter at Tyskland og Frankrike gjorde sin etter hvert berømte deal i Deauville forrige uke. Merkel og Sarkozy var en smule demonstrative da de meddelte sin enighet mens finansministrene ennå forhandlet om samme tema i Luxembourg.

Kompromissets kjerne: Tyskerne ville gjerne hatt automatiske sanksjoner mot land som ikke følger reglene for eurolandene om budsjettunderskudd og statsgjeld. Frankrike ville ikke gi slipp på muligheten til politiske forhandlinger om sanksjoner, og tyskerne gikk med på å vanne ut dette forslaget. Til gjengjeld får Tyskland fransk støtte til en permanent krisemekanisme for å håndtere nye “greske” situasjoner — altså der et euroland i store økonomiske vanskeligheter må hjelpes av de andre. Dette forslaget krever en traktatendring, noe mange av de andre medlemmene ser med liten lyst på. De to vil som del av dealen også ha en ordning der stemmeretten midlertidig tas fra regelbrytere.

(more…)

EU-kommissæren for energi Günther Oettinger vil ha et felles europeisk system for støtte til utviklingen av fornybar energi. Den tyske kommissæren vil helst innføre det tyske systemet, der bestemte energiformer som solenergi subsidieres. Men det er langt fram til en felles EU-politikk på feltet, og langt fra sikkert at tyskernes system vinner fram, sier energieksperten Severin Fischer til Euractiv.de.

Dagens EU-direktiver for fornybar energi overlater til medlemslandene å velge hvordan de vil oppmuntre til innovasjon og produksjon av fornybar energi. I EU dominerer varianter av det tyske systemet, der produksjonsstøtte gis som tilskudd av myndighetene. Mindre utbredt er grønne sertifikater, som er innført i Storbritannia og Sverige. Norge er enig med Sverige om å opprette et felles marked for slike grønne elsertifikater innen 2012 (se forklaring av begrepene).

Sertifikatordningen vil være lettere å innføre på europeisk nivå enn den tyske tilskuddsmodellen, mener Severin Fischer. Den store fordelen er nettopp at sertifikatene ikke avhenger av statstilskudd som det må finnes dekning for. Det ville bli svært vanskelig å få igjennom en slik overføring av økonomisk makt til Brussel, ikke minst fra land som Storbritannia.

På den annen side vil ikke tyskerne gi opp sin næringspolitisk motiverte satsing på tilskuddsmodellen. Den har blant annet ført til at tyske selskaper er markedsledende på solenergi.

Fischer tror Oettinger har større sjanse for å lykkes med å styrke den felles europeiske utbyggingen av kraftnettene. Dessuten setter han med utspillet om et felles regime for fornybar energi i gang en debatt om EUs rolle som pådriver. EU har definert ambisiøse mål for å øke andelen fornybar energi, og mange ser energifeltet som et område der EU kan spille en avgjørende rolle framover.

Krisen i flere av eurolandene har avslørt noen alvorlige svakheter ved euro-prosjektet. Nå legges hoder i bløt i medlemsland, EU-institusjoner og tankesmier for å komme opp med gode og spiselige forslag til sterkere økonomisk koordinering mellom landene. Dette er ikke lett, for forslagene bør helst ikke innebære traktatendringer (alle husker med gru slitet for å få igjennom Lisboa-traktaten).

I tråd med gammel tradisjon vil Frankrike gjerne kalle den sterkere koordineringen for en “økonomisk regjering”, mens land som er mindre glade i statsdirigering foretrekker andre begreper.

Deutsche Bank Research har satt sammen en nyttig oversikt over forslagene som er kommet til nå (se pdf med grafisk framstilling). Ideene stammer fra Kommisjonen, Den europeiske sentralbanken (ESB), Tyskland og Frankrike. Videre leder Det europeiske råds president Herman van Rompuy en gruppe der finansministrene i alle 27 medlemsland, kommissæren for økonomisk politikk, ESB-presidenten og lederen for gruppen av euroland skal komme med forslag. Disse legges fram i begynnelsen av oktober.

Her er et lite utdrag av forslagene som er offentlige så langt:

• Finanspolitikk: Styrke virkemidlene under stabilitets- og vekstpakten som skal sikre budsjettdisiplin i eurolandene. Pakten har en preventiv og en korrigerende “arm”. Her er det snakk om sanksjoner mot budsjettsyndere, nasjonale budsjettregler (bedre overvåkning, bedre statistiske data) og felles budsjettplanlegging. Tyskland og Frankrike foreslår å ta stemmeretten i Rådet fra land som gjør seg skyldig i alvorlige brudd på pakten.
• Makroøkonomi: Overvåke utviklingen i de enkelte landenes konkurransedyktighet og hurtigere avsløre manglende økonomisk likevekt; oppdage og løse slike problemer tidligere.
• “Europeisk semester:” En fase i første halvår av hvert år hvor eurolandene skal koordinere nasjonal budsjetts- og næringspolitikk i kommende år. Dette er et forslag fra Kommisjonen og Tyskland-Frankrike. Problem: De nasjonale folkevalgte forsamlingene har selvsagt fortsatt råderett over budsjettene.
• Krisemekanisme: Alle vil ha en fast mekanisme for å redde euroland i nød, for å unngå en ny uryddig prosess som den for å redde Hellas tidligere i år. Skal bare brukes i ytterste nødsfall.

Da er VM 2010 over – endelig vil noen si – og Spania kan kanskje glemme sin dårlige økonomiske situasjon for en stakket stund. De som tok undertegnedes tips om at Spania ville vinne over Nederland i finalen seriøst og tippet på det, vil ha tjent et par kroner. Skjønt hele analysen traff ikke like godt, f.eks. riktig på 8 av 13 når det gjaldt hvorvidt lag ville gå videre fra gruppespill eller ikke.

For Europas del så det en stund skummelt ut med tanke på topplasseringer: I 1/8-finalene møttes de 6 gjenværende europeiske landene, noe som naturlignok gjorde at kun 3 var igjen til kvartfinalene (mot f.eks. 6 i forrige VM). Men det endte som kjent med at alle medaljene ble med hjem til Europa, etter at Tyskland i tråd med tipset til en viss blekksprut slo Uruguay i bronsefinalen.

Neste VM finner sted i Brasil 2014. Men heldigvis er det EM før den tid, i Polen og Ukraina 2012.