To flagg og trekk over sidespeilet: ikke noe uvanlig syn i Berlin for tiden. Foto: Haakon Gunnerud.
At nasjonalstolthet og nasjonale symboler er kompliserte temaer i Tyskland, har naturlig nok med 2. verdenskrig å gjøre. Det at landet var delt i to i mellom 1949 og 1990 gjør heller ikke saken enklere.
Men fotball-VM (og EM) er tiden hvor det er lov å vise nasjonalfølelse. Avhengig av hvor langt landet når, kan det bli en måneds feiring. Flagg er overalt, og det er nesten ikke grenser for hva slags fan-artikler man kan finne. Øyevipper, BH-er, hårbøyler og revehaler er blant tingene man får kjøpt i de tyske fargene. Stern og Spiegel har laget oversikter over noen av dem.
Det er skrevet mye om hvordan fotball-VM 2006 hadde en forenende, patriotisk effekt på tyskerne, og at de endelig fikk utløp for følelser. Skjønt på fotballstadionet er det ikke noe nytt fenomen, noe man kan se på klipp fra VM i 1974 (Vest-Tyskland vant VM på hjemmebane) og 1990 (Tyskland vant VM i Italia).
Som blekkspruten Paul forutså, vant Tyskland kampen mot Ghana og er klar for 1/8-finale – noe som naturlig nok ble feiret. Nå har oppvarmingen til kampen mot England begynt, og overskriftene i både engelske og tyske aviser vil nok flomme over av metaforer og historiske henvisninger i dagene som kommer.
Hellas ble medlem av EU (EF) i 1981. Bare syv år før hadde landet vært et militærdiktatur. Frigitte dokumenter fra det tyske utenriksdepartementet forteller noe av historien bak beslutningen om å tilby grekerne medlemskap, skriver Die Zeit.
Som et ekko av dagens debatt om å bruke tyske penger for å redde gresk økonomi, var det også på 70-tallet mye skepsis mot å slippe grekerne inn i det europeiske fellesskapet. Toneangivende medier gikk mot på lederplass. Dokumentene viser at den tyske ambassadøren i Hellas også var sterk motstander. Ved å utvide med søreuropeiske medlemmer risikerte man på sikt å gjøre EF til en ren frihandelssone uten politisk innhold, mente han. Her viste ambassadøren til forestillinger fra 60-tallet om å utvikle egne atomstridskrefter i EF! Ikke rart at man i utenriksdepartementet har notert i brevmargen: “Ach du lieber Himmel”.
OK, dette blir litt ensidig, men tyskerne spiller ikke bare den beste VM-fotballen, de lager de beste videoene også! Her er en stilig versjon av Grand Prix-vinneren hvor du slipper Lenas merkelige engelsk.
13 europeiske nasjoner deltar i VM i Sør-Afrika, og flere er blant favorittene til å løfte den store pokalen 11. juli. Illustrasjon: www.worldcupswallpapers.com.
Fotball-VM har avspark i dag, og 13 europeiske nasjoner er blant deltakerlandene. Dessverre er Norge ikke med – skjønt det er kanskje ikke så mange utenfor Norges grenser som savner Norge. Danske Nikolas Bendtner gjør i hvert fall ikke det.
Som vanlig er flere av de europeiske lagene blant favorittene, sammen med i første rekke Argentina og ikke minst Brasil (som ifølge analytikere hos Danske Bank vil vinne VM). Tiden vil vise om vi får en reprise av 2006, da bare europeiske land var igjen da man kom så langt som til semifinalene.
Mer utførlige oversikter er å finne på mange nettsider, som for eksempel hos VG eller Nettavisen. Ivrige lesere av de nettsidene vil nok kjenne igjen noen argumenter her. Det er forøvrig ikke lett å predikere eksakt hvem som vil vinne eller hvor langt de ulike landene vil gå; tidligere landslagssjef Semb mener for eksempel at 9 land kan stikke av med seieren. Men her er i hvert fall en oversikt over europeiske deltakere, rangert etter hvor langt undertegnede tror de vil nå (synkende rekkefølge).
Spania: Er for mange en favoritt til å vinne turneringen. Statistisk sett blir det vanskelig for Spania. Sist gang en regjerende europamester vant VM var i 1974, da Vest-Tyskland tok hjem seieren. Men de slapp å transportere pokalen langt, de spilte nemlig på hjemmebane, noe som må sies å være en stor fordel i et slikt mesterskap. I tillegg har Spania for vane å ikke gjøre sitt aller beste i VM, og har aldri klart medalje i VM før. Men med Xavi, Iniesta, Fabregas, Torres og David Villa blant spillerne å velge fra kan det være at tiden er inne for å endre på det (og nevnte Fabregas og Torres er ikke engang garantert en plass i startoppstillingen). Riktignok har noen av nøkkelspillerne vært skadet til inntil nylig, men 6-0 over Polen nylig viser at storformen er inne. Har knapt tapt en kamp de par siste årene. (Artikkel fortsetter under bildet.) (more…)
Borte. Den tyske presidenten Horst Köhler ble like fremmed i egen jobb som romvesenet ET. Igår sa han takk for seg og forsvant ut av det offentlige rom. Foto: CC/Sebastian Zwez
Tyske presidenter blir sjelden berømte. Den avtroppende presidenten Horst Köhler ble det igår da han frivillig valgte å gi avkall på landets høyeste embete. Offisielt var begrunnelsen kritikk og manglende politisk støtte etter at han uttalte seg klumsete om tysk utenrikspolitikk.
I et radiointervju koblet han sammen landets militære engasjement i regioner utenfor Europa og eksportnasjonen Tysklands behov for trygge handelsveier. Angivelig tenkte han på piratpatruljeringen utenfor kysten av Somalia, men ordene falt da han var på vei tilbake fra et opphold i Afghanistan. Koblingen mellom militær innsats og forsvar av landets økonomiske interesser er politisk dynamitt i et land med Tysklands krigerske historie.
Avgangen kom likevel overraskende. Kansler Angela Merkel ble informert bare noen timer før. På pressekonferansen der han kunngjorde sin avgang, virket Köhler som en slagen mann og en bortkommen personlighet. Eks-presidenten ble av kommentatorer i tyske medier oppfattet som for tynnhudet til å være president.
Økonomen med bakgrunn i finansdepartementet, Verdensbanken og Sparebankforeningen kom fra jobber utenfor den tradisjonelle politikken. Kanske var det derfor han aldri fant sin rolle som president. Selv om han var populær nok blant folk flest. Jakten på en ny presidentkandidat er allerede i gang. Det sier noe om presidentens rolle i tysk politikk at hans avgang knapt ga et blipp av reaksjoner fra finansmarkeder eller diplomati. Det skulle ha vært annerledes om kansler Angela Merkel forsvant.
For det var første gang siden 1982 at Europas mest folkerike land vant en GP-finale. Den gangen sang 16 år gamle Nicole om fred i verden på fire språk (tysk, engelsk, fransk og nederlandsk).
Det var kald krig i Europa på den tiden og atomrakettene pekte mot hverandre fra øst og vest. Tyskland lå som mulig slagmark midt på kontinentet og sympatien strømmet mot den spinkle, skjøre, unge jenta fra det delte og krigsherjede landet.
Tre år tidligere hadde Tyskland vært nære på med GP-klassikeren “Dschinghis Khan” som kom på 4.plass i 1979. Men den var kanskje for krigersk for et land som har startet to verdenskriger. Eller var den for ufrivillig morsom? Den endte i alle fall opp som stammesangen for folk som verken kan danse eller synge (med det fryktelig fengende refrenget HA-HA-HA-HA!)
Under Lenas seier i år strømmet 12-poengerne igjen inn til tyskerne. De som ellers er vant til å gjøre det så dårlig at de foretrekker å gå på kneipe og drikke øl for å være i fred for nye GP-nederlag på TV. I år samlet tusener av mennesker seg på gatene og så på offentlig TV. Stemningen var elektrisk som under fotball-VM for fire år siden.
Er det EU eller kartet det er noe i veien med? The Economist foreslår en annerledes løsning på Europas krise - gjør om på kartet. Ill.: The Economist
Kanskje er det ikke euroen det er noe galt med, men at feil land er medlem. Hvorfor er ustabile Hellas med, men ikke stabile Danmark og Sverige? Hvorfor er finanssenteret London og britene utenfor, mens Italia og selv Pavestaten har egne euroer?
En reorganisering av Europa-kartet ville hjelpe betraktelig. Kunne de landene som ligner hverandre og har felles interesser flytte sammen sammen ville det hjelpe på den europeiske krisen. Like barn leker jo best – eller?
Kunne man flytte utenforlandet Sveits vekk fra det ustabile Italia og opp til det andre stabile utenfor-EU-landet Norge? Eller bytte ut språk-kranglefantene i Belgia med de flittige tsjekkerne så nederlenderne får naboer som ligner dem selv.
Eller hva med å dra boomlandet Polen vestover til de andre nyrike katolikkene i Irland. Mange polakker er der allerede og jobber. Kanskje Storbritannia med sin gjeldsbyrde (like stor som Hellas) burde dras sørover og bli en del av et gjeldstynget Latin-Europa.
Kanskje ikke så enkelt, men ikke såååå mye vanskeligere enn å få søreuropeerne til å tenke “nordeuropeisk og protestantisk” med sparing og budsjettdisiplin.
EU eller Hellas? Må grekerne velge mellom EU eller den greske måten å leve på? Foto: CC, Vandelizer
Hellas er reddet og får tilgang på 110 milliarder euro – nær 900 milliarder kroner – fra sine europeiske naboer og Det internasjonale pengefondet IMF de neste tre årene. Kredittflommen skal holde landet inne i euro-samarbeidet og ute av spekulantenes klør. Men er det nok? Kan man virkelig stole på greske statsbudsjett? Og vil grekerne virkelig gjennomføre de beinharde innsparingsplanene?
Det var en lett nervøs stemning mellom eurolandenes finansministre i Brussel da innsparingspakken ble forhandlet frem i helgen. Politikere og kommentatorer snakket om å være “solidariske med en synder”. For grekerne har ikke vært så nøye med å rapportere inn statistikk for budsjettunderskudd og gjeld som er viktige krav for å være med i euroen. Men mange grekere ser ikke “synden”. De har stått på sine krav om lønninger og pensjoner og fått uttelling for streiker og politisk press hos sine politikere. Nå er de sinte når godene forsvinner.
Grekerne må heretter stramme kraftig inn på livsstilen med høyere skatter, lavere offentlige lønninger og senere pensjonsalder. Men vil det være mulig å gjennomføre “protestantisk disiplin” i et land som er kjent for sine ville streiker og sivil ulydighet?
For finansministrene i de 16 euro-landene står verdens nest største valuta på spill. Hvis ikke grekerne klarer å stabilisere sin økonomi i løpet av mai frykter de andre 15 euro-landene at hele euro-samarbeidet skal smuldre opp. Mange av dem vet at Hellas egentlig ikke var kvalifisert for medlemskap da de ble medlem for 10 år siden og at landet har jukset med euro-kravene siden de ble medlem. Portugal, Irland, Spania og kanskje Italia kan bli de neste landene som kan miste markedets tillit om ikke grekerne får ryddet i eget hus.
Aygül Özkan (f. 1971 i Hamburg) ble i dag Tysklands første minister med innvandrerbakgrunn — og samtidig landets første muslimske minister. CDU-politikeren ble utnevnt til sosial- og helseminister i delstaten Niedersachsen. Hun får også ansvar for familiespørsmål og integrering.
Selv anses hun selvsagt som et svært godt eksempel på vellykket integrering. Özkans foreldre utvandret til Tyskland fra Tyrkia på 1960-tallet. Politikeren er utdannet jurist og har jobbet i telekomsektoren. I dag fikk hun spørsmål om hvorfor hun som muslim gikk inn i det kristeligdemokratiske partiet. Hun svarte at nettopp C-en i partinavnet var grunnen til det — CDU står som henne for familie, ansvar og samhold, sier hun. For øvrig går hun inn for at minoritetsbarn skal gå i barnehagen, noe hun selv gjorde på 70-tallet.
Niedersachsen satte også en annen “rekord”. Johanna Wanka ble ny forskningsminister, og hun er den første østtyske politikeren som får ministerpost i en vesttysk delstat.
Europabloggen er en norskspråklig blogg som tar for seg nyheter, analyse og debatt om Europa-spørsmål. Bloggen er skrevet av norske journalister bosatt i Europa.
Innlegg
