Europabloggen.no

Jose Manuel Barroso har gjort et godt inntrykk under Nobel-dagene i Oslo. Overraskende godt, muligens. Jeg har ikke vært på nært hold av ham før, og det har vært lett å kjøpe den vanlige framstillingen av en relativt svak kommisjonspresident som får sitte to perioder fordi han ikke utfordrer de sterke medlemslandene for mye.

Under pressekonferansen søndag spurte TV 2 om hvordan fredsprisen passet med EUs mangel på handlekraft under krigen i Bosnia-Hercegovina. EU viste seg ute av stand til å forsvare freden i europeiske naboland og de grunnleggende rettighetene til europeiske medmennesker. Parlamentspresident Schulz unnvek spørsmålet, men Barroso grep ordet og ga et klart svar. EU var ikke i stand til å spille rollen den burde fordi medlemslandene var splittet. En hadde ikke instrumentene til å drive en felles utenrikspolitikk, og splittelsen gjorde at de ikke kunne “projisere fred” (det må vel i dette tilfelle ha betydd å gripe inn militært, eller i hvert støtte en slik politikk). Ennå i dag mangler EU en virkelig felles utenrikspolitikk, selv om noen av instrumentene kom på plass med Lisboa-traktaten.

Barroso kom med standardsvaret – mer integrasjon nødvendig. Men i spørsmålet om Bosnia-politikken er det også det logiske svaret.

I begrunnelsen for prisen skriver Nobelkomiteen at utsiktene til medlemskap for landene på Balkan styrker forsoningsprosessen i regionen. Prisen er altså ingen heder for EUs handlingslammelse i 1992-95, noe som ville vært grotesk. Florian Bieber skrev før i høst at pristildelingen ingen steder var mer kontroversiell enn på Balkan, hvor man husker de tomme løftene fra tidlig 90-tall godt.

Barrosos uttalelser i Oslo peker mot en klar erkjennelse om 90-tallet (Bieber skriver at en unnskyldning ville være på sin plass – ingen dårlig ide), og er også en realistisk vurdering av EUs fredsskapende evner. Libya splittet EU igjen. I Nobel-talen sin sa Barroso likevel dette om Syria:

As a community of nations that has overcome war and fought totalitarianism, we will always stand by those who are in pursuit of peace and human dignity. The current situation in Syria is a stain on the world’s conscience and the international community has a moral duty to address it.

Et viktig signal og ord å huske, selv om det ikke er Barroso eller Kommisjonen som avgjør EUs Syria-politikk.

***
Her er talene til Barroso og van Rompuy.

(Se også: Intervju med Barroso i Dagbladet).

Både Nato og EU vil få viktige roller i gjenoppbyggingen og utformingen av det nye Libya, noterer Wall Street Journal. Nato kan få en militær rolle selv etter Gaddafis fall; Libya blir ikke stabilt igjen over natten. Og det er EU som vil måtte betale for mye av gjenoppbyggingen, mener Ian Lesser fra German Marshall Fund. EU er på sin side i gang med planleggingen, sier talsmann Michael Mann:

We have post-Gadhafi planning going on… we do have a number of scenarios that we have worked in terms of our assistance post-Gadhafi.

Vassilij-katedralen i Moskva (foto: yeowatzup, CC-lisens:by)

Integrasjon mellom de europeiske landene i EU har sine skeptikere og motstandere i alle land. I EUs medlemsland er det nok tettere mellom skeptikerne jo lenger vekk du kommer fra universiteter og andre elitemiljøer. Ikke slik i Russland. Mange, om ikke de fleste blant EU-eksperter og de som utformer Russlands politikk overfor EU, mener at EU er et forbigående fenomen, skriver Nicu Popescu. Når EU er borte vil Europa returnere til tradisjonell maktpolitikk mellom nasjonalstater og “europeisk konsertdiplomati” i 1800-tallsstil.
(more…)