Europabloggen.no

Den tsjekkiske utenriksministeren Karel Schwarzenberg ligger an til å nå annen runde i det tsjekkiske presidentvalget. Borgerrettsforkjemperen med adelige røtter, har gode internasjonale kontakter – her med den amerikanske utenriksministeren Hillary Clinton. Foto: US Gov.

Den tsjekkiske utenriksministeren Karel Schwarzenberg ligger an til å nå mot andre runde i det tsjekkiske presidentvalget. Hans utfordrer blir trolig Milos Zeman – statsminister i perioden 1998-2002. Det viser tall etter at 90 prosent av stemmene er talt opp, melder nyhetsbyrået CTK.

Schwarzenberg er dermed overraskelsesmannen i den tsjekkiske valgkampen. Han slår dermed ut både den konservative favoritten Jan Fischer – en tidligere statsminister og visepresident i den europeiske utviklingsbanken EBRD. Heller ikke den eksentriske kunstprofesoren Vladimir Franz, som har profilert seg på sine liberale holdninger og tatoverte kropp, ser ut til å ha fått gjennomslag hos velgerne.

Karel Schwarzenberg  er av gammel habsburgsk adelsslekt og levde i Østerrike under kommunisttiden. Han er en borgerlig liberaler i tradisjonen av kjente borgerrettighetsaktivister fra presidenter som Vaclav Havel og Jan Masaryk. Han representerer sitt eget parti TOP 09 som blant kjemper mot korrupsjon og for konservative verdier.

Mens den tidligere sosialdemokraten Zeman regnes som en folkelig populist som ikke alltid er like vellykket på den internasjonale parkett, er Schwarzenberg en av landets mest respekterte politikere. Hans adelige overklassebakgrunn står likevel sterkere i byene enn på landet. Med Schwarzenberg som president ville Tsjekkia trolig vende tilbake til en mer EU-vennlig kurs. Den avtroppende presidenten, Vaclac Klaus, har vært en av de viktigste støttespillerne for de EU-skeptiske konservative i Storbritannia og en skeptiker til mer europeisk integrasjon. Han har signalisert sin EU-skepsis ved å la være å flagge med EU-flagget over presidentpalasset. En interessant gjennomgang av den tsjekkiske presidentrollen fra tidsskriftet Respekt finner du her.

Vaclav Havels kiste ble fulgt av 10 000 tsjekkere langs kongeveien Karlova til slottet i borgen Hradcany. Båren ble fulgt av hans andre kone Dagmar og hennes datter. Foto: Trond Antonsen

Vaclav Havels kiste ble onsdag fraktet fra Gamlebyen i den tsjekkiske hovedstaden Praha, over Karlsbrua og opp til borgen Hradčany på høyden over byen. Der vil den stå fram til fredag og Praha-borgerne kan ta et siste farvel med ham fram til da. Fredag skal den offisielle begravelsen skje.

Det er i disse dager 22 år siden han og hans nærmeste meningsfrender klarte å styrte det kommunistiske regimet som hadde ridd landet i mer enn 40 år.

På vei inn til Gamlebyen med trikken, kom flere eldre mennesker på. De var pent antrukket i sort. Mange gikk av nettopp der prosesjonen skulle starte.

Det samlet seg flere og flere mennesker langs hele Karlsbrua og tilskuerne til Havels siste ferd sluttet seg til opptoget. De fleste fulgte med helt opp til borgen. Like etter bårebilen, fulgte Havels andre kone, Dagmar, hennes datter og svigersønn. Det var også en rekke kulturpersonligheter som var med, samt flere av Havels politiske støttespillere og sympatisører.

Hadde Havels begravelse skjedd for 25 år siden, ville brua ha vært full av agenter fra det hemmelige politiet. I dag var det kun vanlige borgere, noen turister og journalister som tok bilder.

Kongeveien i Praha er en bestemt rute som går fra den ene ytterenden av Gamlebyen i Praha, forbi det gamle rådhuset med sitt astronomiske ur, deretter over Karlsbrua og opp til borgen Hradčany. Denne tradisjonen varte fra første halvdel av 1400-tallet fram til Ferdinand V ble kronet i 1836.

Opptoget var for å markere at det skulle settes inn ny konge. Vandringen gikk gjennom byen og opp til borgen der den nye kongen ble kronet. Det var spennende og høytidelig samtidig for byens borgere.

Dagens opptog var med motsatt fortegn, folket skulle følge sin befrier fra kommunismens åk til stedet han skal bisettes fra. Selv om Vaclav Havel aldeles ikke var noen pompøs person, ble det likevel et riktig farvel med ham for de mer enn 10.000 som ville følge ham på hans siste ferd gjennom den vakre historiske byen.

En merkelig og sterk opplevelse der det skiftet fra gråvær til sol og deretter regn. På samme måte som Vaclav Havels eget liv hadde mange sider.

Selv om det altså er 22 år siden han stod på barrikadene, hadde ikke folk glemt raslingen med nøkler. Det var nettopp det sammen med applaus som fulgte båren hans ikledt det tsjekkiske flagget inn på borgen hvor han selv regjerte i 13 år.

Vaclav Havel døde i dag på sitt landsted i Tsjekkia, 75 år gammel.

Som politiker og politisk tenker var Havel opptatt av moral og verdier, og benyttet mange anledninger til å advare mot økonomi som eneste målestokk for politikk — både i nasjonal og i europeisk sammenheng. I diskusjoner om EU gikk han inn for at unionen måtte bli mer opptatt av verdiene et demokratisk europeisk fellesskap bygger på. Her er ett eksempel, fra en tale Havel holdt i Europaparlamentet i 2009 i anledning 20-årsjubileet for de demokratiske revolusjonene i Øst-Europa.

Our identity is created not only by what is unique to us as individuals, but also by certain so-called shared layers of identity. The identity of each of us is moulded, to a greater or lesser extent, by our membership of family, community, region, firm, church, association, political party, nation, sphere of civilisation, and, last but not least, of the planetary community. All this has to do with various sorts of homes we can have: based on geographical location, or on opinion, language and ethnic or other grouping. These all help create us. It is also connected with our various types of ownership, our goals, our affinities, inclinations, our sources of pride, our emblems, traditions, customs, habits and peculiarities. In short, the world is full of diversity, and that is equally true of humankind and each one of us.

These shared affiliations are also the origin of shared sovereignty, of course. At each level of our identities we have a certain measure of sovereignty, but at none of them do we have absolute sovereignty, nor can we have. The only thing that matters is that these sovereignties should be mutually complementary and that, as far as possible, they should not contradict each other.

I’m sure you have an inkling of why I am following this train of thought at this particular time: after all, to a large extent, the debates about the European constitution and the Lisbon Treaty centre on the issue of what should be the relationship between national and European sovereignty.

The answer is obvious: the two should complement each other.

After all, the fact that I feel myself to be a European doesn’t mean that I stop being a Czech. On the contrary: as a Czech I am also a European. I tend to say somewhat poetically that Europe is the “homeland of our homelands”.

Nobelkomiteen rehabiliterte seg selv grundig etter fjorårets underlige stunt med tildelingen av fredsprisen til Liu Xiaobo. Vaclav Havel, som var blant dem som nominerte Liu, sa i går at han har stor tro på at kineseren slipper ut av fengselet før eller siden.

Nå er vel ikke Havel mannen det kinesiske kommunistpartiet helst ser at deres egne dissidenter har som rollemodell. Som Economist minner om, Havel selv ble satt bak lås og slå.

Spørsmålet om Nobelkomiteens uavhengighet er kommet opp, logisk nok når prisen er så politisk kontroversiell. Forslaget om å se kritisk på Stortingets praksis med å utnevne komitemedlemmer med partibok i orden og som er tidligere aktive topp-politikere, bør absolutt ses nærmere på. Hvorfor ikke utnevne høyt kompetente folk som har utmerket seg på andre felter, og som har demonstrert høy integritet? Det ville styrke prisen, og det har vært gjort før — bare tenk på Francis Sejersted.

Vaclav Havel i Berlin (foto: Dirk Enters)

Raftoprisen 2010 går til José Raúl Vera López. Hvem? Akkurat. Rafto-komiteen har ikke høy medieprofil som kriterium når den bestemmer seg for prismottaker. Dermed har den valgt stikk motsatt strategi av Nobelkomiteen. Thorbjørn Jagland leder en komite som i fjor opphøyde snakkis-potensialet til fredsprisens ypperste formål. Å gi fredsprisen til Barack Obama sikret tidenes medieblitz. Da fikk det ikke hjelpe at hele verden klødde seg i hodet over komiteens avgjørelse. De snakket jo om oss!

Rafto-komiteen tenker helt motsatt. Den gir prisen til personer eller organisasjoner som har arbeidet i det stille i årevis. En prestisjetung pris kan gi dem den oppmerksomheten de ellers ikke blir til del. Nobelkomiteen vil heller at en kjendis skal gi prisen oppmerksomhet.

Men Nobelkomiteen har en mulighet til å komme seg ut av omdømmekrisen den selv har skapt før fredsprisen mister enda mer prestisje. Den kan gi prisen til en kandidat som helt opplagt har fortjent den, og som skulle ha fått den for lenge siden. Ja, det må være en av de mest åpenbare forbigåelsene i prisens historie at Vaclav Havel aldri har holdt prisvinnerens tale i Oslo rådhus. Her har vi en person som ikke bare ytte et sterkt personlig bidrag til den fredelige oppløsningen av kommuniststyret i Tsjekkoslovakia i 1989, og deretter til at skilsmissen mellom Tsjekkia og Slovakia også gikk fredelig for seg. Det personlige motet han viste som dissident i Tsjekkoslovakia gjør ham til et lysende eksempel og inspirasjon for de mange regimekritikerne som i dag undertrykkes verden over (i Kina, Iran, Burma…).

Sist, men ikke minst: Havel har til og med utviklet et eget frihetlig livssyn. Det er blant annet bygd på troen på at enkeltmenneskets integritet er de totalitære systemenes verste fiende. En kan si at virkeligheten innhentet teorien. Sammen med noen få andre dissidenter sto Havel opp, havnet i fengsel, ble forsøkt ydmyket — og noen år etterpå falt kommuniststyret og Havel ble valgt til president. Og, vel å merke: Han utøvde embetet uten noen gang å misbruke den makten han da fikk.

Er det mulig å tenke seg en bedre kandidat?

—

Et PS her: Havel foreslår selv en god kandidat til årets fredspris — den fengslede kinesiske dissidenten Liu Xiaobo. Han var en av dem som utformet det kinesiske Charta 08, direkte inspirert av Charta 77. De kinesiske myndighetene reagerte på lignende vis som de tsjekkoslovakiske:

As in Czechoslovakia in the 1970s, the response of the Chinese government was swift and brutal. Dozens if not hundreds of signatories were called in for questioning. A handful of perceived ringleaders were detained. Professional promotions were held up, research grants denied and applications to travel abroad rejected. Newspapers and publishing houses were ordered to blacklist anyone who had signed Charter 08. Most seriously, the prominent writer and dissident Liu Xiaobo, a key drafter of Charter 08, was arrested. Liu had already spent five years in prison for his support of peaceful Tiananmen Square protests in 1989. Held for more than a year with limited access to his wife or his lawyer, Liu was put on trial for subversion. In December 2009, he was sentenced to 11 years in prison.

Havel vil sikkert si at å gi prisen til Liu Xiaobo ville være den beste hederen til hans egen fredsgjerning.

Vaclav Havel i Berlin (foto: Dirk Enters)

20 år etter fløyelsrevolusjonen er Tsjekkia i en merkelig situasjon. President Vaclav Klaus gjør alt for å slippe å undertegne Lisboa-traktaten, og driver resten av EU til fortvilelse. Nylig satt Klaus’ navnebror og forgjenger Vaclav Havel, den store helten fra 1989, i en stol i et fullpakket lokale i Berlin og reflekterte over alt som har skjedd på de to tiårene. En situasjon som Lisboa-knipen var nok det siste den harde kjernen av dissidenter drømte om i de røykfylte Praha-lokalene høsten 1989.

— Det har vist seg at alt er komplisert og går mye langsommere enn vi forestilte oss. Jeg er skeptiker, men hadde ikke ant hvor vanskelig det skulle bli. Men historien ville vært kjedelig hvis alt bestandig gikk som vi trodde. Historien overrasker oss hele tiden, sa Havel.

Nå om dagen får Havel hele tiden spørsmål om Klaus og Lisboa. Det er noe han ugjerne snakker om, men han føler likevel han må svare når han blir spurt. Altså:

(more…)

Georgia med utbryterrepublikker (kart: Wikimedia Commons, CC: by-sa)

Vaclav Havel, Andre Glucksmann, Bernard-Henri Lévy, Adam Michnik og åtte andre intellektuelle notabiliteter publiserer i dag et felles brev til Europas ledere med krav om støtte til Georgia. Brevet er timet opp mot offentliggjøringen av rapporten fra en EU-nedsatt gruppe om årsakene til krigen mellom Georgia og Russland i fjor. Rapporten er ventet i løpet av noen dager, og det er knyttet stor spenning til skyldfordelingen. Antakelig blir det skylddeling, men her er detaljene viktige.

Brevskriverne kommer med et forslag som jeg har vondt for å tro at EU-lederne vil følge opp:

In order for the forthcoming historic commemorations to be meaningful both for Europe’s collective identity and for its future, we urge the EU’s 27 democratic leaders to define a proactive strategy to help Georgia peacefully regain its territorial integrity and obtain the withdrawal of Russian forces illegally stationed on Georgian soil.

Det er vanskelig å se for seg at russerne som følge av EU-press vil trekke seg ut og la de to “ministatene” Abkhazia og Sør-Ossetia komme under georgisk kontroll igjen. Men hvis EU ikke står opp for Georgia, betyr det at EU som fredsprosjekt er i fare, mener de 12:

The European Union was built against the temptation of Munich and the iron curtain. It would be utterly disastrous if we were to appear in any way to condone the kind of practices that plunged our continent into war and division for most of the last century. At stake is nothing less than the fate of the project to which we continue to dedicate our lives: the peaceful and democratic reunification of the European continent.

Mirek Topolanek, statsminister uten tillit (foto: oaø, CC-lisens: by-nc)

EU er igjen i “krise”. Denne ukens regjeringskrise i lille Tsjekkia ryster EUs elite. Og bringer ut det beste og det verste i Prahas politiske kultur. Tvilen. Og småligheten.

Denne uken tapte den tsjekkiske regjeringen til statsminister Mirek Topolanek en tillitsavstemning i det tsjekkiske parlamentet. Landet som dette halvåret styrer EUs formannskap, har dermed formelt sett ingen regjering. EU-formannskapet har dermed ingen leder. Selv om Topolanek trolig vil fortsette å regjere i et forretningsministerium inntil en ny regjering er på plass. Det er ikke så dramatisk. EU har hatt flere regjeringsskifter i land med løpende formannskap — senest i Italia i 1996 og i Danmark i 1993.

Men det er dramatisk — sett fra Brussel. Fordi det skjer i Tsjekkia. Landet er sammen med Irland kjernen i motstanden mot den såkalte Lisboa-avtalen. De to EU-rebellene er de to eneste EU-land som ennå ikke har ratifisert denne reformpakken. Lisboa-traktaten er en lettversjon av den såkalte EU-grunnloven som ble nedstemt i Frankrike og Nederland i 2005. Avtalen skal gi mer demokrati og bedre styring i et utvidet EU med 27 medlemmer. De folkevalgte i Europa-parlamentet skal få mer makt. Men irene sa nei i en folkeavstemning ifjor. Nå skal de få en “ny sjanse” i en folkeavstemning i sommer.
(more…)