Europabloggen.no

De første valgmålingene i Europa-valget tyder på at det er vanskelig å få  EU-velgerne opp av hagestolene og inn i valglokalene. Målinger publisert i magasinet Der Spiegel  tyder på at oppslutningen i flere land kan bli lavere enn i 2009 (43 %). Slovakia og Latvia kan oppslutningen ha ligget så lavt som under 20 %. Går oppslutningen under 40 % av velgerne er vel det et  nederlag for EUs institusjoner. Parlamentet har de siste årene fått styrket sin makt nettopp for å aktivisere velgerne.I

De nasjonale og regionale kritikerne av EU mener at de virkelige skillelinjene går andre steder enn høyre-venstre. De går på kryss og tvers etter kultur, språk, seksuelle vaner, mat og drikke og temparament og samfunnsform. Med sitt “Fordommenes atlas” har Yanko Tsvetkov laget en lett satire over hva europeerne mener om hverandre og hvor skillene virkelig går (se over).

Andre mener det er en felles europeisk identitet under utvikling – spesielt blant yngre europeere som er vokt opp med det blå-gule stjernebanneret. Er f.eks. skjeggedivaen fra Meldodi Grand Prix – “Conchita Wurst” selve symbolet på Europa? Kunne en transe ha vunnet en slik felles konkurranse i Russland, Kina eller Amerika?

Selv den eldre garde som har bygget opp Europa er deprimert. En av Tysklands mest populære eks-presidenter, Roman Herzog, maner til mer skepsis overfor EUs nye makt for å hindre at den blir en felle fremfor en fordel for alle europeere. Hva slags verdier er det velgerne vil ha når de som i Italia velger en klovn fremfor sine etablerte politikere?

Valgresultatet vil neppe være klart før sent søndag kveld, men da kan du følge det her. I mellomtiden får du nyte den europeiske luksus med å gå ut å hygge deg på valgkvelden. Europa er tross all politisk ignoranse et av de fredeligste, rikeste og hyggeligste kontinenter på denne planeten.

Fjerne blikk og gjesp pleier å fremkalles blant både flertallet av velgerne og journalister hvert femte år, hver gang det er valg til Europaparlamentet. Kanskje trenden med bunnrekord i deltakelse ved hvert bidige valg blir brutt denne gang, kanskje ikke.

Uansett burde det i 2014 være nok av grunner til å interessere seg for dette valget. Flere er nye, en er gammel:

• NY: Toppkandidater. Alle partigrupper har nominert sin toppkandidat. Partigruppen som får flest stemmer vil at kandidaten skal bli EU-kommisjonens neste president. Medlemslandene liker ikke denne tolkningen av EU-traktaten, men det kan bli vanskelig for statslederne å se bort fra den.
• NY: TV-debatter. Det arrangeres flere tv-debatter mellom toppkandidatene, og de blir sendt i mange land (selv om flere av de store kanalene kvier seg).
• NY: Nasjonalistisk valgvind. I mange land ligger partier på høyre fløy an til å gjøre det veldig godt. Det varierer om de kan kalles høyreekstreme, høyrepopulistiske eller noe annet, men et fellestrekk er sterk kritikk av EU-samarbeidet. Mange av partiene ønsker å trekke sitt land ut av hele unionen eller av euroen. Enkelte prognoser gir disse partiene 30 prosent av representantene.
• GAMMEL: Parlamentets makt. Det anføres hver gang som en grunn til å bry seg om valget at parlamentet har fått mer makt. Derfor er det ikke uviktig hvem som velges inn. Dette argumentet er riktig, men har før ikke ført til noen synderlig større interesse for valget.

Hvem ville du ha stemt på? Hvilket parti eller partigruppe står deg nærmest? Det kan du gjøre deg opp en mening om via en av de mange valgomatene. Den mest ambisiøse er EUvox 2014. Her kan du sågar ta testen etter tur for alle de 28 landene, om du måtte ønske. For politikknerden en fantastisk innføring i Europas partilandskap.

Det finnes også egne nasjonale varianter, her er et utvalg.

• Sverige: SVTs EU-valkompass
• Danmark: Kandidat-test fra DR
• Tyskland: Wahl-O-Mat

En drøy uke før valget ligger det an til å bli veldig jevnt mellom de to største gruppene, de konservative EPP og sosialdemokratene, ifølge en prognose fra Votewatch.eu. Parlamentet vil bli mer polarisert, med flere representanter på ytre venstre og høyre fløy.

I slutten av august skrev jeg at det lå an til historisk bestenotering for de grønne partiene i alle de tre europeiske landene som holdt valg i september. Etter Norge og Tyskland stemte i går Østerrike – på tide å gjøre opp status.

Interessant nok buttet det for alle de tre partiene i sluttfasen av valgkampen. MDG i Norge og die Grünen i Østerrike gjorde som ventet sitt beste valg noensinne, men det så enda bedre ut på mange meningsmålinger i valgkampen. MDG fikk som kjent med Rasmus Hansson sin første stortingsrepresentant. I Østerrike oppnådde die Grünen 11,5 prosent i valget (tidligere bestenotering var 11 prosent i 2006), mens meningsmålerne hadde dem på 14-15 prosent også i den siste uken før valget.

Dermed havner de østerrikske grønne antakelig ikke i regjering, for tendensen i Østerrike var først og fremst styrking av partiene på høyre fløy. De tradisjonelt statsbærende partiene sosialdemokratene (SPÖ) og kristeligdemokratene (ÖVP) gjorde begge sitt dårligste valg noen gang (siden 1945). De to partiene har regjert sammen de siste fem årene, og har fortsatt flertall i nasjonalforsamlingen. En videreføring av storkoalisjonen er mest sannsynlig, men ÖVP vil ikke helt utelukke en regjering med de høyrepopulistiske og EU-kritiske partiene FPÖ og Team Stronach (et nytt parti ledet av milliardæren Frank Stronach).

Tyske grønne: Skatteøkninger og pedofili
I 2010 og 2011 så Tysklands grønne parti ut til å gå mot en ny æra. De Grønne skulle bli det nye folkepartiet. Meningsmålinger ga dem helt opp til 28 prosent. Oppslutningen falt igjen i 2012 og i år, men De Grønne hadde likevel grunn til å tro på et resultat over 15 prosent (bestenotering er 10,7 prosent i 2009).

Valgkampen gikk imidlertid helt skeis, og nedturen på målingene begynte for alvor rett etter at jeg skrev om de grønne partiene. Til slutt ble ikke en gang De Grønne tredje største parti i Forbundsdagen. Hvordan kunne dette skje?

(more…)

I en valgkamp hvor kanslerens strategi er å få velgerne til å sovne og den store tv-duellen endte 0-0, var det sannelig behov for en video som dette. Laget av ingen andre enn IG Metall, er de kjent for sine humorister?

Grønne partier ligger an til å gjøre sitt beste valg noensinne i alle de tre europeiske landene som holder valg i september.

Miljøpartiet De Grønnes (MDG) økende oppslutning har vært en av overraskelsene i årets stortingsvalgkamp. Gjennomsnittet for målingene i august gir partiet 3,5 prosent, og dermed er sperregrensen og flere stortingsmandater innenfor rekkevidde for MDG.

Et rendyrket grønt parti vil gjøre Norge mer likt resten av Europa. I flere land har grønne partier allerede erfaring med å styre på nasjonalt og regionalt nivå. Og trenden fortsetter. 22. september er det valg til Forbundsdagen i Tyskland, og 29. september følger Østerrike med valg til Nasjonalrådet. I begge land ligger De Grønne an til rekordoppslutning:

• Tyskland: 12-13 prosent på meningsmålingene i august. Hittil beste valgresultat: 10,7 prosent i 2009.
• Østerrike: 14-15 prosent på meningsmålingene i august. Hittil beste valgresultat: 11 prosent i 2006.

De Grønne i Tyskland får tross et forventet godt resultat problemer med å komme i regjering. Partiet går til valg som koalisjonspartner med sosialdemokratene (SPD), men SPDs svake målinger gjør dette alternativet lite sannsynlig. Teoretisk kunne De Grønne inngå i en flertallskoalisjon med Angela Merkels CDU, men begge partier har i det siste gått langt i å avvise denne muligheten. De Grønnes toppkandidat Jürgen Trittin påpeker at de to partiene har beveget seg i motsatt retning i viktige saker som kontantstøtte (De Grønne er mot), energi- og klimapolitikk og investeringer i infrastruktur.

Også i Østerrike er sosialdemokratene (SPÖ) De Grønnes ønskepartner, men heller ikke her ligger det an til flertall for de to partiene. Isteden spekuleres det over om De Grønne kan inngå i en stor koalisjon med SPÖ og det kristeligdemokratiske ÖPV, de to partiene som regjerer sammen nå. I Østerrike har De Grønne ry blant velgerne som anti-korrupsjonsparti, og har økt oppslutningen stort i regioner der andre partier har vært innblandet i skandaler.

Europa-politikken: Annerledes i Norge
Grønne partier i EU – nasjonalt og i Europaparlamentet – er i mange land de mest integrasjonsvennlige av alle partier. Både i Tyskland og Østerrike markerer De Grønne seg med støtte til styrking av EU-institusjonene. Typisk nok holdt De Grønne i Østerrike i sommer en fremtidskongress hvor ønsket om utviklingen av et “Europas forente stater” var diskusjonstemaet.

De Grønne i Tyskland har i eurokrisen gått lengst av de tyske partiene i å støtte eurobonds – statsobligasjoner garantert av alle landene i fellesskap – som viktig del av kriseløsningen. Partiets analyse av krisens årsaker fikk for øvrig god karakter av Financial Times-kommentatoren Wolfgang Münchau.

MDG er søsterparti med tyskerne og østerrikerne i Det europeiske grønne partiet, men partiet har en klart EU-skeptisk bakgrunn. Ved stortingsvalget i 2009 gikk MDG inn for å si opp EØS-avtalen og erstatte den med en eller flere handelsavtaler – et standpunkt som plasserte partiet solid på norsk nei-side. I arbeidsprogrammet til høstens valg er dette moderert: Nå heter det at MDG skal “samarbeide med grønne partier i Europa for å tilpasse EØS-avtalen og tilhørende EU-strukturer prinsippene for en grønn økonomi.” Partiet går også inn for å binde Norge tettere til det europeiske energisystemet ved bygging av flere overføringskabler til kontinentet.

Det gjenstår å se om også Norge får et stort grønt parti, og hvordan det vil forholde seg til europeisk integrasjon. Det svenske Miljöpartiet begynte som et sterkt EU-kritisk parti på 1990-tallet, og var imot svensk medlemskap i 1994. Men i 2008 fjernet partiet sin programfestede motstand i en medlemsavstemning. Som mange andre grønne partier trekker de fram grenseoverskridende miljøproblemer som ett område der EU bør få mer myndighet.

Dette innlegget ble først publisert i nettmagasinet Energi og Klima.

Valg i februar, regjering i april. To måneder med politisk teater tok det før Italia fikk ny statsminister og regjering. Det ble omtrent som statsmannen (!) Silvio Berlusconi gikk inn for fra start: En bred koalisjon. Statsminister Enrico Letta (46) fra sosialdemokratiske PD betegnes som flittig, beskjeden, kompromissvillig og Europa-vennlig. Dessuten er han den ideelle megler mellom venstre- og høyresiden, som nevø av Berlusconis høyre hånd Gianni Letta (og erklært AC Milan-tilhenger).

Hvordan vil Letta posisjonere Italia i eurokrisen? Han har gått raskt ut og krevd en stopp i sparepolitikken, og kan fort styre mot en konfrontasjon med Angela Merkel.

Statsrådene i regjeringen hentes både fra PD, Berlusconis PDL, Mario Monti-listen og de Radikale, dessuten også tre uavhengige. Beppe Grillos femstjernersbevegelse holder ord og står utenfor – Grillo kaller regjeringen en bunga-bunga-orgie…

Blant enkelte Europa-analytikere ble valget av Emma Bonino som utenriksminister spesielt godt tatt imot.

Utfallet av det italienske valget – ulike flertallskonstellasjoner i underhuset og senatet – var hele tiden en mulighet i valgkampen, selv om det er uvanlig i Italia. Sensasjonen var at Beppe Grillos parti ble det største enkeltpartiet, større enn både Bersanis PD og Berlusconis PDL (de to gruppene ble bare større fordi de stiller sammen med mindre partier).

Wolfgang Münchau mener italienerne må prøve det mange sier er umulig – en storkoalisjon:

I am aware that almost every Italian political expert says this is not possible because of the confrontational style of politics and dozens of other reasons. I respectfully disagree. Italian parties have no experiences of a grand coalition, so much is true. Then again, the German politicians who entered grand coalitions in 1967 or 2005 did not either. Grand coalitions are certainly not a good way to govern countries over long periods because they leave radical fringe parties thriving in opposition. A grand coalition would leave Mr Grillo as the effective leader of the opposition. But grand coalitions can work well for a finite, predefined period, say for one parliamentary term.

[table id=26 /]

For en valgvake. Den begynte med meldingen om at Italia kom til å få en stabil sentrum-venstre-regjering. De lure hørte på den ustoppelige tvitreren Fabrizio Goria istedenfor:

Stay calm: these are INSTANT polls, not EXIT polls. #elezioni2013

— Fabrizio Goria (@FGoria) February 25, 2013

Åpenbart er italienske valgdagsmålinger gjort per telefon lite pålitelige. Men markedsaktørene handlet først og tenkte etterpå, så børsen og eurokursen kjørte bergogdalbane hele ettermiddagen. De endelige valgresultatene er ikke klare ennå, så vi tar forbehold fortsatt, men det ser altså ut til å gå mot en fastlåst politisk situasjon og kanskje et raskt nyvalg.

Dette er antitesen av det resten av EU/eurolandene ønsket seg. Istedenfor et stabilt Italia som viderefører, eventuelt nyanserer Montis reformer, får man kaos – i landet hvis økonomi er for stor til å kunne reddes. Anti-euro-kreftene – Grillo og Berlusconi – er de virkelige vinnerne.

I månedsvis har den ene etter den andre av EUs toppledere, i Brussel og medlemslandene, fortalt verden at eurokrisen er over, alternativt at det verste er over. Dette var aldri særlig troverdig. Snarere enn å rydde krisens årsaker av veien, har man fortrengt den. Men det fortrengte kommer tilbake, nå i form av en bloggende komiker og hans folkebevegelse av sinna og krisetrøtte borgere. Man kan ikke dikte opp noe bedre.

Over borgen i Praha skal snart EU-flagget vaie sammen med det tsjekkiske, lover sosialdemokraten Milos Zeman. Han vant sist lørdag andre runde i det tsjekkiske presidentvalget over motkandidaten Karel Schwarzenberg med 54,8 prosent av stemmene. Zeman overtar etter Vaclav Klaus 8. mars.

Zeman er selverklært Europa-føderalist, altså euroskeptikeren Klaus’ rake motsetning. Det betyr ikke at man kan vente seg bare diplomatisk språkbruk fra Zeman. I en bitter sluttfase av valgkampen spilte han “Sudeten-kortet” mot Schwarzenberg. Som statsminister i 2002 kalte han Sudeten-tyskerne en femtekolonne for Hitler. Journalisten Peter Brod mener imidlertid at forholdet til Tyskland ikke vil svekkes:

He has no reason to attack the current state of official Czech-German relations, because both governments maintain they’re at the best level ever. I think Milos Zeman will not depart from that line, despite his views of certain historical phenomena, like the Benes decrees and the expulsion of the Sudeten Germans after the second world war.

Brod minner også om at det er regjeringen som styrer utenrikspolitikken, ikke presidenten.

Sosialdemokraten Zeman er politisk motstander av den vaklende sentrum-høyre-regjeringen. Zeman har allerede lovet et raskt nyvalg etter at han tar over.