Europabloggen.no

Valgkampen i Russland, om man kan kalle den det, er godt i gang. Valgkampen tok en uforutsett vei etter at Putin og hans horde vant parlamentsvalget den 4. desember på uærlig vis. Det ble stor oppstandelse og opposisjonen reiste seg etter valget. Folket er nå delt i flere grupper, men det viktigste er om man er “med eller mot Putin” frem mot presidentvalget 4. mars.

Den siste tiden har det vært mange sterke uttalelser i russisk politisk klima. I disse videoene (med norsk tekst) kan dere se noen av uttalelsene og oppleve russisk politikk på sitt beste: 🙂

Vladimir Zhirinovsky, leder for LDPR , Russlands Liberal demokratiske parti snakker i Statsdumaen. Zhirinovsky er også i relasjon til Kreml, men allikevel en viktig og interessant stemme i Russland.(27.01.12)

Se også denne videoen!

En arbeider fra flyfabrikken “Star” i Perm har reist til Ekaterinburg i den industrielle Ural-regionen for å delta på et møte til støtte for Vladimir Putin, Forente Russland og Folke-Fronten. Møtet ble arrangert som et motstykke til opposisjons-demonstrasjonene på Bolotnaya Plassen i Moskva.(28.01.12)

Selv om det ser ut til allerede å være bestemt at han vil vinne presidentvalget i mars 2012, er ikke Putin så populær som han engang var. Russerne gjør seg også nå klare for parlamentsvalg den 4.desember.

Russerne satt pris på at han bygget opp landet igjen etter krisen på 90-tallet. Han fikk stor støtte av sine landsmenn for utrolige fremskritt i økonomien og for å skape trygghet i gatene igjen i sine forrige presidentperioder. Men etter at det nærmest ble annonsert at han vil bli gjenvalgt i 2012 fikk pipen en annen låt i befolkningen.

Mange tenker seg nå tilbake til Leonid Brezhnev, som holdt fast ved makten alt for lenge. Brezhnev blir husket for stagnasjon i økonomien og at han lot det subbe og gå på landets oljepenger. Befolkningen frykter nå at Putin også kan komme til å bli sittende for lenge og at dette vil føre til at utviklingen vil stoppe opp.

Selv om den nåværende statsministeren fortsatt har en del støtte i befolkningen, ser man flere eksempler på at dette er ferd med å snu seg. I helgen vant Russlands kampsporthelt Fjodor Emeljanenko over amerikanske Jeff Monson i mix-fighting. Putin ville benytte anledningen til å gratulere Emeljanenko som en del av egen PR-strategi, men ble buet ut av forsamlingen.

Det sveitsiske folkepartiet spilte mye på innvandring i valgkampen, og plakater med "Nå er det nok! Stopp masseinnvandringen" og "Sveitsere stemmer SVP" var å se overalt. Alle foto i artikkelen: Haakon Gunnerud.

Søndag 23. oktober ble det valgt representanter til parlamentet her i Sveits. Alle de 200 representantene til Nationalrat (“store kammer”) ble valgt, samt 29 av 46 representanter til Ständerrat (“lille kammer”). Kommentaren her gjelder primært Nationalrat.

Valgkampen har blitt betegnet som uvanlig rolig og harmløs, skjønt Det sveitsiske folkepartiet (SVP) spilte mye på innvandrerstopp og fremmedfrykt i sine valgkampsplakater. Tidligere i år var atomkraftverk og energi hyppig debatert, men i valgkampen var det ikke et viktig tema. Militærreformer og kjøp av jagerfly har vært oppe til debatt, og såklart også den økonomiske situasjonen, mens EU som tema har vært unngått mest mulig. Valgdeltakelsen var den høyeste siden 1975, men fortsatt under 50 % (49,1). Sentrumspartiene fikk noe økt oppslutning på ytterfløyenes bekostning, og for første gang på flere valg gikk SVP tilbake. Også innad i sentrum ble maktforholdene noe endret, med flere mandater til de grønnliberale samt borgerligdemoratene i BDP (utbrytere fra SVP).

På et par punkter skiller Sveits fra de fleste andre land. Antallet folkeavstemninger og muligheten for å kreve disse gjør nok sitt til at parlamentsvalget ikke blir så sentralt som vi er vant til i Norge. Videre er det ikke et parlamentarisk styresett; regjeringens syv medlemmer velges av parlamentet etter forholdsmessige prinsipper. Slik blir alle de store partiene representert, og endringer i partienes valgresultater trenger ikke bety endret maktforhold i regjeringen. For det tredje er kamrene i parlamentet like viktige på den måten at lover må vedtas i begge, og Ständerratsvalget er preget av fokus på enkeltpersoner fremfor partier. I Ständerrat sitter 2 representanter for hver kanton (samt 1 fra de såkalte halvkantonene) uavhengig av kantonens størrelse, og kan minne litt om Senatet i USA.

Se et utvalg valgkampplakater fra Sveits under tabellen med valgresultatet.

[table id=18 /]

(more…)

Speak english? Nein Danke! Vinneren av det tyske valget, den høyreliberale tyske politikeren Guido Westerwelle vil ikke snakke engelsk på tyske pressekonferanser. Dagen etter valget ble han spurt av en britisk journalist om han ikke kunne svare på et spørsmål på engelsk.

_ Nei, sa Westerwelle, dette er Tyskland!

Det var et brudd på internasjonal presseetikette. Av en eller annen grunn får britiske og amerikanske journalister de fleste politikere med på denne øvelsen i internasjonalisering. Å snakke et slags engelsk er blitt beviset på at du er utdannet, global og åpen for verden – selv om ganske mange stotrer ubehjelpelig. De sliter med lange ord og trykk på stavelse i dette vanskelige verdensspråket. Og de gjør seg dummere enn de er. Språk er også makt.

(more…)

Tysk topp-politiker tok feil avis ved innsjekking.

Tyskerne er også i full sving med valgkamp, og går til urnene to uker etter oss, på 27. september. De siste dagene har det vært mye støy rundt utringede CDU-damer, men kristeligdemokratene har sørget for mer ufrivillig humor. Plakaten jeg har fikset på over skulle egentlig formidle et beroligende og stødig budskap fra innenriksminister Wolfgang Schäuble:

Originalen: Garantist for sikkerhet og frihet (ill: CDU/L. Chaperon)

Men det ble for fristende for klåfingrede velgere med bildebehandlingsverktøy. Bloggen Netzpolitik oppfordret til en remiks-konkurranse, og fikk enorm respons. Så begynte trøbbelet, for fotografen ønsket ikke at hennes bilde skulle bli tuklet med og republisert. Etter noen runder fram og tilbake endte det imidlertid med at hun droppet alle tanker om rettsforfølgelse, så nå er det i hvert fall bare å remikse i vei. En smarting har sågar laget en remiksautomat, så da er det enda enklere.

Min personlige favoritt er imidlertid denne:

- Vi leser fortsatt avis. Hvem trenger internett?

Siden ingen av de norske politiske partiene ønsker å snakke om EU i valgkampen (uten Lars Sponheims Tyrkia-argument), kan det likevel være på sin plass å se nøyere på hva de faktisk har vedtatt om Norges forhold til EU på landsmøtene i vår:

Arbeiderpartiet (Apedia):

• Arbeiderpartiet er for EØS-avtalen. Den har vært positiv og viktig for Norge. Gjennom EØS-avtalen og Schengenavtalen er vi sterkt integrert i EU-samarbeidet.
• Arbeiderpartiet har ikke endret syn på at et EU-medlemskap ville gitt Norge en politisk innflytelse på det europeiske samarbeidet og større mulighet til å ivareta norske interesser enn det EØS-avtalen gir mulighet for.
• Samtidig skal Arbeiderpartiet være et parti med rom for ulike syn i EU- debatten. En del av partiet mener det er best å stå utenfor EU, og begrunner dette i hensyn til full sysselsetting, muligheten til å føre en sosialdemokratisk politikk i Norge og behovet for internasjonal handlefrihet.
• Arbeiderpartiet mener Norge må ha handlefrihet når det gjelder en eventuell medlemskapssøknad i neste stortingsperiode. En forutsetning for en slik ny søknad må være en stabil tilslutning i folket.

Fremskrittspartiet (Prinsipprogram 2009-2013)

• Fremskrittspartiet vil respektere folkets syn i en eventuell folkeavstemming om norsk EU-medlemskap.

Høyre (Stortingsprogram 2009-2013):

• Tilgang til EUs indre marked er en forutsetning for å sikre velferden i det norske samfunnet. I dag har vi  tilgang gjennom EØS-avtalen, men den gir oss ikke medbestemmelse over alle de lover og regler som vedtas i EU. Det norske samfunnet formes av beslutninger tatt i et politisk system der norske velgere ikke er representert. Utenforskapet svekker dermed norske velgeres grunnleggende demokratiske rettigheter. Høyre vil gi norske velgere selvråderetten tilbake, og erstatte EØS-avtalen med full deltakelse i EU.

Kristelig folkeparti (Partiprogram 2009-2013):

• Norge ikke skal søke om medlemskap i EU, men beholde dagens tilknytningsformer.
• Respektere flertallet i en eventuell ny folkeavstemning om norsk EU-medlemskap.
• Ha en aktiv Europapolitikk i tillegg til EØS-samarbeidet for å utvikle og styrke samarbeidet med EU. Norge har næringspolitiske interesser som krever gode relasjoner med EU.

Venstre (Stortingsprogram 2009-2013)

• Det ligger ikke til rette for å starte en ny EU-debatt i Norge de nærmeste årene. Derfor vil Venstre at Norge skal videreutvikle samarbeidet med EU basert på EØS-avtalen.
• Hvis spørsmålet om EU-medlemskap blir aktualisert, er det et ufravikelig prinsipp for Venstre at det bare kan avgjøres av Stortinget etter en ny folkeavstemning. Både spørsmålet om eventuelle forhandlinger med EU om medlemskap, og en eventuell ferdig forhandlet avtale, må legges fram for det norske folk i to separate folkeavstemninger. Utfallet av disse vil være bindende for Venstres stortingsrepresentanter.

Senterpartiet (Partiprogram 2009-2013):

• EUs Lisboa-traktat (grunnlov) er ikke forenlig med Senterpartiets politiske, ideologiske og verdimessige
  grunnholdninger. Senterpartiet vil fortsatt arbeide aktivt imot en søknad om norsk EU- medlemskap.
• Styreformen i EU avviker fra hvordan vestlige demokratier hittil har vært styrt, fordi EU ikke skiller mellom utøvende og lovgivende makt, og lovgivende makt har ikke forslagsrett. Til forskjell fra alle andre grunnlover, grunnlovs- eller traktatfester EU en bestemt ideologi. I EU er nyliberalismen nedfelt som lov.
• Senterpartiet mener Norge må legge en restriktiv holdning til grunn og ikke godta avståelse av suverenitet over essensielle og samfunnsbærende oppgaver gjennom EØS- avtalen.

Sosialistisk Venstreparti (Arbeidsprogram 2009-2013)

• SV ønsker et tett samarbeid mellom Norge og de andre landene i Europa. SV stiller seg imidlertid kritisk til den konsentrasjonen av makt og svekkingen av folkestyret i medlemslandene som den nåværende utviklingen i EU  innebærer. SV ønsker norsk deltakelse i et mellomstatlig samarbeid, ikke en overnasjonal union som fører makten over viktige deler av samfunnsutviklingen ut av folkevalgte organer. SV sier derfor nei til norsk medlemskap i EU.
• EØS-avtalen undergraver folkestyret ved å gjøre Norge til passiv mottaker av lovverk fra EU. Avtalen medfører en unødvendig detaljregulering av en rekke samfunnsområder i Norge, og undergraver viktige virkemidler i nærings–, arbeidslivs– og distriktspolitikk. Ulempene ved avtalen er betydelig større enn fordelene. SV arbeider derfor for at Norge innleder forhandlinger med EU om en mindre omfattende handels– og samarbeidsavtale, og at EØS-avtalen sies opp i forbindelse med dette.