Europabloggen.no

Det er lenge siden det kom gode nyheter i euro-krisen, men de siste dagene har det vært et lite skifte til mer optimisme. Det begynte med den europeiske sentralbanksjefen Mario Draghi som før helgen mente offentlig at euro-landene har det verste i krisen bak seg. Han fikk følge av ratingbyrået Standard & Poor´s og den tyske finansministeren Wolfgang Schäuble som også mente å se et vendepunkt i euro-krisen i løpet av 2013.

Finansminister Schäuble, som av mange i Sør-Europa blir sett på som arkitekten bak den strenge sparepolitikken i EU, tok i går imot en av de sterkeste kritikerne av den beske medisinen. Den greske venstrerebellen, Alexis Tsipras, møtte Schäuble i Berlin etter å ha vært på en kommuniskongress i Berlin for å minnes drapene på de to kommunistikonene Rosa Luxembourg og Karl Liebknecht i den 15.januar 1919.

_ Det er en god sjanse for meg og Hr. Schäuble til å utveksle synspunkter, skriver Tsipras i en kommentar på sin hjemmeside. Tsipras mener EU-landenes kursendring og beslutningen om å gi Hellas mer tid til reformene bekrefter at han hadde rett med sine synspunkter i valgkampen i Hellas i mai i fjor. Tsipras venstreparti, Syriza, ble det største opposisjonspartiet etter det valget foran sosialdemokratene i Pasok.

Finansminister Schäuble på sin side sa under møtet at Hellas ikke har noe alternativ til reformer og sparepolitikken. Møtet mellom de to, som skulle ha vart i en halv time, drøyde en hel time. Schäuble sa seg fornøyd med at de to politiske motstanderne kunne ha en dialog og diskusjon.

I Hellas er frykten for vold og terror som følge av sparekursen økt etter at det mandag ble skutt mot den greske statsministerens kontor. Terror fra venstreorienterte grupper har tidligere vært et problem i Hellas. Tsipras ringte statsminister Antonio Samaras fra Berlin og ga uttrykk for sin medfølelse.

Ny euro-sjef

De 17 euro-landene ser også ut til å ha blitt enige om en ny leder for de månedlige euro-gruppe-møtene. Den nederlandske finansministeren, Jeroen Dijsselbloum, vil etterfølge avtroppende sjefen, den luxembourgske statsministeren Jean-Claude Juncker, skriver det tyske magasinet Der Spiegel. Avgjørelsen vli bli tatt på euro-finansministrenes neste møte på mandag den 21.januar.

Men selv om EU-landene er blitt mer enige om hvordan krisen skal løses har det ikke hindret islendingene fra å ta en pause i sin EU-debatt. Island har søkt om medlemskap og kan bli medlem fra neste år, men har valgt å utsette forhandlingene med EU til etter valget i april.

Tysklands finansminister Wolfgang Schäuble mottar om få dager Karlsprisen, en høythengende utmerkelse for bidrag til et forent Europa (blant tidligere vinnere er Jean Monnet, Winston Churchill, Vaclav Havel og Gro Harlem Brundtland). Blant dagens aktive tyske politikere er han den tydeligste talsmannen for europeisk integrasjon.

Schäuble er også en nøkkelfigur i kampen for å redde det samme europaprosjektet fra kollaps. Snart tar han trolig over som formann for eurolandene. Og den politiske veteranen er fortsatt overbevist og optimist på unionens vegne, det gir han klart uttrykk for i et intervju med Welt am Sonntag i dag:

“Jeg er overbevist om at det er galt å alltid bare spørre: Hva er i Tysklands interesse? Dette spørsmålet må stilles i en europeisk kontekst: Hva er det beste for Europa? Og det er som regel da også det beste for Tyskland.”

Så får han spørsmål om hvordan han tror EU ser ut om ti år.

“Jeg er ganske optimistisk. Jeg kan forestille meg at alle EU-medlemmer kommer til å ha euroen om ti år. Og EU vil være større enn i dag. Kanskje er også land som Norge og Sveits med. Det kan naturligvis bare landene selv bestemme – men den europeiske døren står åpen for dem. Min visjon er et handlekraftig Europa, som yter et større bidrag til global stabilitet.”

Norge EU-medlem i 2022 — med euroen som valuta? Sannsynlig virker det ikke, men merkeligere ting har skjedd. Hva tror våre lesere?

Demonstrasjoner mot banker og finansbransjen var helgens store greie i europeiske byer som Roma, Barcelona, Berlin og Frankfurt. En kollega av meg i finanspressen synes det hele var vel hyklersk. Finansnæringen har jo sin del av æren for at frisk kapital til lave renter har kunnet flyte verden rundt det siste tirået.

Uten finansnæringens avanserte låneinstrumenter for å spre risiko hadde globaliseringen med all den velstand den har brakt det siste tiåret – knapt vært mulig. Joda, men finansfolk har også en egen evne til å opptre arrogant og selvbevisst – på grensen til det utålelige. Og til å sette sine egne fortjenester over styr – av ren grådighet etter enda mer. Slik er nå en gang næringens logikk. Eller var.

_ Også dette ryktet om at det finnes et pissoar i Frankfurt der banksjefene pisser på omverden, sa min venninne, litt irritert over at alle nå snakker stygt om bankene.

_ Joda, det finnes. Eller fantes, sa jeg.

(more…)

Et utvalg saker fra dagens og helgens krisedekning i europeiske medier:

Hellas’ økonomi fortsetter å krympe. Den negative veksten anslås nå av den greske regjeringen til 5,5 prosent i år og 2-2,5 prosent neste år. Prognosene for årets budsjettunderskudd øker fra 7,6 til 8,5 prosent. Finansministrene i eurolandene møtes i Luxembourg i dag.

Tysklands finansminister Wolfgang Schäuble er en nøkkelfigur i bestrebelsene på å redde euroen, men han markerer seg også stadig sterkere i debatten om en langsiktig reform for å gjøre EU bærekraftig. Tidligere har han gått inn for direkte valg av en EU-president. I en tale ved årsdagen for den tyske gjenforeningen i går utdypet han ideene videre. Schäuble mener EU-prosjektet trenger en sterkere demokratisk legitimering ved “valgte organer på alle nivåer”. Nasjonalstatene må fortsette med å avgi suverenitet – framtiden er at suvereniteten utøves på de nivåer hvor det er mest effektivt (dette klinger nært subsidiaritetsprinsippet som EU egentlig skal bygge på). Eksempler på områder nasjonalstaten ifølge Schäuble kommer til kort: indre og ytre sikkerhet, energi- og råvaretilgang, klimaendringer, finansmarkedene. Schäuble tar eksplisitt avstand fra ideene om en europeisk føderasjon, et Europas forente stater, det kritikerne pleier å kalle en superstat. “Ingen vil ha dette”, sier Schäuble.

Blant Schäubles meningsmotstandere er koalisjonskollegene i CSU, som stadig uttaler seg mot enhver videre avgivelse av suverenitet til Brussel.

Apropos: Ifølge Liberation har Frankrikes utenriksminister Alain Juppe som første franske toppolitiker tatt til orde for en europeisk føderasjon. Han understreket i et tv-intervju at Frankrikes framtid ligger i Europa og at en implosjon av euroen ville være en katastrofe for Frankrike (via Eurointelligence, som herved anbefales).

Inntil nylig ble eurobonds — felles statsobligasjoner garantert av alle landene i eurosonen — sett som en urealistisk ide klekket ut ved brüsselske tankesmie-skrivebord. Men de siste par ukene har debatten om eurobonds som essensiell ingrediens i en varig og stabil løsning på eurosonens problemer eksplodert, ikke minst i Tyskland. SPD og De grønne har lenge vært åpne for eurobonds, og i det siste har stemmer i Angela Merkels CDU også luftet muligheten — eller i hvert fall sagt at man ikke kan avvise den kategorisk. Nå i helgen kom Merkel riktignok opp med et stykke effektiv retorikk: Felles garantert gjeld løser ikke problemene, det fører lukt til en “gjeldsunion”.

Hva er så euro-obligasjonene? Jeg har bidratt til en grundig gjennomgang i en sak i denne ukens Mandag Morgen (krever abonnement). Mye av debatten har blitt fokusert rundt et opprinnelig forslag fra økonomene Jakob von Weizsäcker og Jacques Delpla. Essensen her er at eurosonens samlede gjeld deles i to. En “blå” del som utgjør opptil 60 prosent av et lands BNP (dette er gjeldsgrensen i Maastricht-avtalen) garanteres av alle 17 euroland i fellesskap. Har et land gjeld utover dette, må den finansieres av “rød” obligasjoner som landet selv må utstede. Ideen er at den blå gjelden får en lav rente og har førsteprioritet, mens den rød gjelden blir atskillig dyrere og har annenprioritet. Dermed skal hvert land gis et sterkt insentiv til å presse gjelden ned mot 60 prosent av BNP. Om dette virkelig vil fungere, er et omstridt spørsmål.

En rundspørring blant økonomer og finansfolk som Reuters gjorde sist uke, viser at et stort flertall ser eurobonds som del av en god løsning på eurokrisen. Mange tror de første obligasjonene kan utstedes alt neste år eller i 2013.

Tysklands finansminister Wolfgang Schäuble ordvalg er spesielt verdt å følge i disse dager. Schäuble regnes som den tyske regjeringens mest overbeviste “europeer”; samtidig er han en dreven realpolitiker. Hans linje nå er at han sier at eurobonds ikke er aktuelt så lenge eurolandene ikke fører en felles finanspolitikk. Med andre ord, det kan bli aktuelt, hvis… I et intervju i helgen sa han at han “som privatperson” ikke ville hatt noen problemer med å delegere suverenitet til Brussel, og gjerne aksepterer en felles EU-finansminister (som ESB-sjefen har foreslått). Så fortsetter han: “Som tysk finansminister, derimot, sier jeg: Her og nå er det vår oppgave å løse problemene så raskt som mulig basert på de eksisterende traktatene. Vi kan ikke gå lenger og raskere på veien videre [mot politisk union] enn vi klarer å overbevise folk i medlemslandene og deres parlamentariske representanter om.”

Det er lett å forstå Schäubles posisjon. Spørsmålet om demokratisk legitimering av videre skritt mot en reell politisk union kan aldri neglisjeres. Thomas Klau i European Council on Foreign Relations mener toppmøte-krisehåndteringen i regi av statslederne har vist seg som et “ineffektivt oligarki” altfor dominert av de store landene. Krisen leder oss mot dypere integrasjon og sterkere europeiske institusjoner, ikke av idealisme, men av nødvendighet og av hensyn til behovet for effektiv beslutningstaking og ledelse, mener han:

As it is clearly not a sustainable option for the eurozone to grant its members full economic, budgetary, financial and fiscal room for manoeuvre, the only alternative to an inefficient oligarchy of national leaders is a strengthening of the political bodies less prone to takeover from the strongest and biggest nations, meaning the European Commission and the European Parliament. (…) The eurozone needs the powerful, politically game-changing instrument of eurobonds – and eurobonds will ultimately need federal, democratically controlled institutions to give them sufficient legitimacy.”

I løpet av det snart halvannet året hvor Europa har forsøkt å hindre statskonkurs i Hellas, har det meste dreid seg om nedskjæring av offentlige utgifter og strukturelle reformer. Dagens dramatiske vedtak av den neste spare- og reformpakken betyr mer av denne medisinen. Mye av det må helt sikkert til for å få den greske økonomien på beina. For politikere i andre EU-land som skal selge krisepakker til sine egne velgere, har det ikke vært mulig å si noe annet enn “grekerne må kutte og reformere”. Samtidig har det, først veldig hviskende og beskjedent, vært mulig å høre en annen historie: Hellas trenger fremfor alt økonomisk vekst, bare slik kan de på sikt betjene og redusere statsgjelden, men en ensidig nedskjæringsstrategi vil ikke skape denne veksten. De strukturelle reformene på arbeidsmarkedet og i byråkratiet vil virke etter hvert. Men i tillegg trenger Hellas noe mer — landet trenger vekstfremmende investeringer, som i utdanning og teknologi (budsjettkutt burde for eksempel ikke ramme utdanningssektoren). Disse vil ikke virke umiddelbart, men bare det å utarbeide en troverdig investeringsstrategi for Hellas ville sende et tydelig signal til den greske befolkningen om at partnerne i EU ikke er ute etter å straffe (eller kjøpe statsselskaper på garasjesalg).

Stemmene som framfører dette investeringsresonnementet — i ulike varianter og med ulike detaljer, selvsagt — har jeg hørt i forskjellige fora og sammenhenger i løpet av det siste året. Først var det mest uavhengige eksperter og opposisjonspolitikere (De Grønne og SPD i Tyskland har sagt dette lenge). De siste månedene har både styrende politikere, toppledere i finanssektoren og til og med de mest intense kritikerne av gresk juks og fanteri meldt seg på. Her er en liten oversikt som viser den etter hvert store bredden i “investeringskoalisjonen”:
(more…)

Tyskerne er også i full sving med valgkamp, og går til urnene to uker etter oss, på 27. september. De siste dagene har det vært mye støy rundt utringede CDU-damer, men kristeligdemokratene har sørget for mer ufrivillig humor. Plakaten jeg har fikset på over skulle egentlig formidle et beroligende og stødig budskap fra innenriksminister Wolfgang Schäuble:

Men det ble for fristende for klåfingrede velgere med bildebehandlingsverktøy. Bloggen Netzpolitik oppfordret til en remiks-konkurranse, og fikk enorm respons. Så begynte trøbbelet, for fotografen ønsket ikke at hennes bilde skulle bli tuklet med og republisert. Etter noen runder fram og tilbake endte det imidlertid med at hun droppet alle tanker om rettsforfølgelse, så nå er det i hvert fall bare å remikse i vei. En smarting har sågar laget en remiksautomat, så da er det enda enklere.

Min personlige favoritt er imidlertid denne: